Belmarsh-tribunalet ble den 20. januar samlet i Washington D.C. – oppkalt etter maksimalsikkerhetsfengselet i Storbritannia der WikiLeaks-grunnleggeren og journalisten Julian Assange har vært innesperret i tre år – for å forlange at USAs president Joe Biden frafaller anklagene mot Assange, som for tiden konfronterer utlevering til USA og 175 års fengselsstraff.

Mens tribunalet hørte viktige vitnesbyrd fra varslere som Daniel Ellsberg og prinsippfaste journalister og borgerrettighetsaktivister som advokaten Margaret Kunstler, ble det skjemmet av den bankerotte orienteringen til organisasjonen «Progressive International» – som var vertskap for arrangementet – med dens perspektiv som i sin helhet består av en appell til Biden-administrasjonen og Det demokratiske partiet.

Assange, 51, er siktet i henhold til USAs spionasjelov fra 1917, for WikiLeaks’ avsløring av krigsforbrytelser begått av det amerikanske militæret i Afghanistan og Irak. WikiLeaks publiserte i 2010 de nå beryktede video-opptakene benevnt Collateral Murder, som viser amerikanske Apache-helikoptre massakrere så mange som 18 ubevæpnede sivile og journalister i Bagdad. WikiLeaks publiserte seinere Iraq War Logs, som består av den amerikanske hærens feltrapporter, som detaljerte systematiske krigsforbrytelser begått mot sivilbefolkningen i Irak.

Tonen for tribunalet ble satt av den kroatiske filosofen Srecko Horvat, som i hans åpningsbemerkninger kom med et latterlig amalgam av Thomas Jefferson og president Joe Biden, på bakgrunn av at begge er hyklere; Jefferson for å ha eid slaver og ha «nominelt» forfektet likhet, Biden for nominelt å forsvare pressefriheten. Han avsluttet hans bemerkninger med den første av mange appeller til Biden om å frafalle anklagene mot Assange.

Et viktig vitnesbyrd ble besørget av Jeffrey Sterling, en tidligere offisiell CIA-funksjonær som ble varsler, som sammenlignet spionasjeloven med antialfabetiseringslovene under slavetiden, som var utformet for å forhindre slaver fra å få utdanning fordi, med hans ord: «En utdannet slave ville ikke være slave så lenge.»

På samme måte ble spionasjeloven, en dypt reaksjonær lov som ble vedtatt først i 1917, brukt til å undertrykke motstanden mot USAs inntreden i den første verdenskrig.

Sterling fordømte den juridiske travestien saken mot Assange er, og beskrev spionasjeloven som en «fordi vi sier det»-lov, gitt at regjeringen ikke har måttet bevise noen skade forårsaket av Assanges avsløringer.

Borgerrettighetsadvokaten Margaret Kunstler, som forsvarte Guantanamo Bay-fangen Mohamedou Ould Slahi, og sikret hans løslatelse, avga også vitnesbyrd. Mens hennes prinsippfaste holdning skal applauderes, la hun i hennes bemerkninger videre det politiske grunnlaget for en appell til Det demokratiske partiet, da hun forankret begynnelsen av Assanges forfølgelse til 2017, da Donald Trump overtok presidentembetet. Implikasjonen av dét er at Biden og Demokratene kan overtales til å snu kursen og frafalle anklagene. Det var faktisk Obama-administrasjonen som stod i spissen for det initielle angrepet på Assange.

Jeremy Corbyn’s opptreden i panelet, og ble introdusert som den «rene motsetningen» til Labour Party-lederen Keir Starmer, var en skammelig forevisning av hykleri. Corbyn beklaget i hans demagogiske tale folkevalgtes medskyldighet, i USA og andre steder, i forfølgelsen av Assange, og sa: «Deres taushet gjør det verre for demokratiet som helhet.» Han avsluttet med en intetsigende appell til offisielle amerikanske embetsrepresentanter om å «Snakke ut!»

Corbyns appell til Biden er ekko av hans 2021-appell til den britiske statsministeren Boris Johnson, som del av den bankerotte kampanjen Don't Extradite Assange (DEA), som raskt mistet futten. Hans respons på dét var å kaste hendene oppgitt i været, og erklære: «Jeg har gjort alt hva jeg kan!»

Denne appellen til Demokratene ble tatt opp av nesten alle talerne, medregnet Betty Medsger (Washington Post-journalist som i 1971 dekket de lekkede FBI-mappene) og Steven Donziger, som avga et viktig vitnesbyrd om det amerikanske sikkerhetsapparatets «korporatisme,» med henvisning til politidrapet av klimaaktivisten i Atlanta ved begynnelsen av året. Til tross for dette ba han deretter Biden om å «stå fram» og sette fri Assange.

I hans bemerkninger til tribunalet snakket varsleren Daniel Ellsberg – som sist har utgitt dokumenter som viser hvor nært USA kom til å bruke atomvåpen mot Kina under Taiwan-krisa i 1958 – om den med hensikt tvetydige ordlyden i USAs spionasjelov, som tillater rettsforfølgelse ikke bare av de som lekker sensitiv informasjon, men også enkeltpersoner som bare besitter den, og som overstyrer Det første endringstillegget til Konstitusjonen [First Amendment]. Med det i tankene oppfordret han Biden til å «tiltale meg sammen med Julian Assange og andre, eller å droppe dette konstitusjonsstridige forsøket på å utlevere Julian».

Til slutt var det en rørende tale levert av Assanges far, John Shipton, som fordømte de vestlige demokratienes hykleri, som utbasunerer deres «frihet» mens de forfølger journalister.

Horvat avsluttet tribunalet med å si det hadde besørget «overbevisende vitnesbyrd» som forhåpentligvis ville «overbevise Biden om å frafalle anklagene».

Tribunalet besørget ingen seriøs analyse av karakteren av Assanges forfølgelse, eller veksten av autoritære styreformer over hele verden. Mens det snakket om elementer av denne tendensen, kunne det ikke forklare den. Det kunne ikke besvare «hvorfor,» og kunne faktisk ikke engang reise dette spørsmålet på noen seriøs måte.

Dette var som å forvente fra organisasjonen Progressive International, opprinnelig etablert av den amerikanske senatoren Bernie Sanders i samarbeid med slike figurer som den greske politikeren Yanos Varoufakis, som i 2015 fungerte som finansminister i Syriza-regjeringen, der han hadde tilsyn med innføringen av innstramminger mot de greske arbeiderne.

Sanders har, for hans del, trofast tjent den amerikanske styringsklassen ved å lede masseopposisjonen mot begge kapitalistpartiene tilbake inn i Det demokratiske partiet, med det illusoriske målet å «reformere» dette partiet for imperialistreaksjon.

Talerne kunne ikke tilby noen som helst løsning annet enn en appell til de samme kreftene som er ansvarlige for å ha satt opp politi-stat-apparatet. Biden ledet, i egenskap av rollen som visepresident i Obama-administrasjonen, den amerikanske sikkerhetsstatens uforlignelige utvidelse av makt og rekkevidde. Varslere som Edward Snowden, som avslørte denne veksten av makt uten ansvarlighet – og for eksempel avslørte at signaletterretningstjenesten National Security Administration (NSA) i hemmelighet spionerte på millioner av amerikanere – ble hensynsløst forfulgt.

Obamas Hvite hus krysset ytterligere en Rubicon med framveksten av målrettede attentater med bruk av droner, som faktisk var utenomrettslige henrettelser til og med av amerikanske statsborgere, uten behørig rettssak. Med denne historien i tankene, er det å appellere til Biden om nå endelig å snu kursen det samme som å be djevelen frivillig å klippe av seg hans egne klør.

Forsvaret av journalister som Julian Assange, og av de mest grunnleggende demokratiske rettigheter som ytringsfrihet og pressefrihet, kan ikke overlates til noen del av styringsklassen. De mest prinsippfaste journalistene må vende seg til den mektigste sosiale kraften på planeten, og den eneste som har noen mulighet til å forsvare demokratiske rettigheter – den internasjonale arbeiderklassen.