Denne uka har det vært nok en serie masseskytinger i USA. Onsdag kveld ble én person drept og tre såret på shoppingsenteret Cielo Vista Mall. Dette etterfulgte mandag kvelds fatale skytinger ved Michigan State University (MSU), der en enslig skytter drepte tre studenter og kritisk såret fem andre før han drepte seg selv.

«Faren for offentligheten er over», erklærte politiet i El Paso (Texas) etter skyteepisoden onsdag. Om enn det var så vel! Masseskytinger er nå mer enn en daglig amerikansk foreteelse. The Gun Violence Archive har registrert 72 tilfeller av masseskyting i USA så langt i 2023 – på 46 dager. Disse tragiske hendelsene har i år funnet sted i rundt to dusin delstater og District of Columbia. I 2022 fant de sted i 37 delstater.

Takten er akselererende. Summen av 52 slike hendelser i januar var det desidert høyeste tallet for denne måneden siden det ble påbegynt et slikt register. Forrige januartopp var 34, så seint som i fjor.

I mellomtiden er det meste offentligheten nå får å høre fra myndighetsrepresentanter og nyhetsmedier de reine hyllester om hvor raskt, etter det dødelige faktum, at politi, FBI og andre agenter for rettshåndhevelsen innfant seg på et gitt blodig åsted.

El Pasos distriktsadvokat feiret eksempelvis den «fantastiske koordineringen fra alle» de involverte politiorganisasjonene. MSU-politiets visesjef skrøyt av «politiets absolutt overveldende respons på den første oppringingen. … Vi hadde betjenter der i bygningen i løpet av minutter.»

Politikeres, politiets og nyhetsmedias selvgratulasjoner, som verken kan forklare hva som skjer eller i det hele tatt ivareta allmennhetens sikkerhet, er obskøn.

Vold av denne målestokken må behandles som et sosialt og ikke et individuelt fenomen. Samfunnet selv har blitt giftig og helseskadelig.

Utvilsomt lider et stort antall mennesker i USA av psykiske plager. Dette er imidlertid ikke først og fremst et biologisk, men snarere et sosialt anliggende. Vold gjennomsyrer samfunnet. Ikke sjelden kontakter en person som frykter hans eller hennes egen ustabilitet politiet – og blir selv skutt ned.

Det generelle rammeverket for veksten av sosial og individuell mental nød er klar: Den morderiske Covid-19-pandemien, som myndighetene har respondert på med kriminell likegyldighet og omsorgssvikt; massiv, vedvarende og ondartet sosial ulikhet; tiår med krig og vold utført mot mennesker over hele verden av den amerikanske regjeringen og militæret; synkende levestandarder for titalls millioner, inkludert tapet av anstendige jobber og arbeidstrygghet; intens politisk ustabilitet og turbulens; og framveksten av en ekstrem høyrefløy fast bestemt på å etablere autoritært styre.

Livet i USA har ikke kjent dette nivået av sosial og politisk spenning, usikkerhet og fare siden perioden forut for Den amerikanske borgerkrigen.

Offisielle kilder har begynt å innrømme at det kan ligge breiere årsaker til grunn for eksplosjonen av antallet mord. En nylig studie utført av US Secret Service over 173 angrep som fant sted på offentlige eller halvoffentlige steder fra 2016 til 2020 fant at nesten hver angriper (93 prosent) hadde opplevd «minst én betydelig stressfaktor i deres liv innen de siste fem år forut for angrepet», og for 77 prosent «oppstod stressfaktorene innen ett år før». «Stressfaktoren(e)» omfatter bekymringer for helsetilstand, skilsmisser, utkastelser, ansettelsesanliggender, mobbing på skolen eller på jobben, «kontakt med rettshåndhevelsen», «kontakt med sivile domstoler» osv.

Syttito masseskytinger i USA så langt i år er et uhyrlig tall, men det er et faktum at dødstallene forårsaket av styringsklassens bevisste politikk er langt høyere. Det er groteskt at media og regjeringen later som at én million menneskers død i en pandemi som kunne forebygges, med dens konsekvenser for titalls millioner eller flere, ikke har hatt noen innvirkning på det amerikanske samfunnets struktur.

Det er allerede trukket en sammenheng mellom massedøden og den nylige stigningen i tall for selvmord. Sistnevnte stiger i lokalsamfunn som er spesielt rammet av pandemien. Dr. Sean Joe, professor ved Brown School of Social Work ved Washington University, forsøkte å forklare antallet mennesker som tok deres eget liv ved å peke på «kumulativt stress».

De generaliserte sosiale vanskelighetene, det «kumulative stresset» og deres spesielle uttrykk i form av individuelle «stressorer» utspilles på et massivt antall mennesker, mens bare en uendelig liten prosentandel (om enn relativt betydelig, og tiltakende) kollapser dramatisk i møte med dem.

Når masseskytingene vurderes må de spesifikke politiske, sosiale og kulturelle betingelsene i USA tas med i betraktning. Drapsbølga er et symptom, som Friedrich Engels en gang sa om Russland, på et samfunn «i full nedbryting økonomisk, moralsk og intellektuelt».

Endeløs krig har dypt og ugjendrivelig brutalisert det amerikanske samfunnet. Nå, etter flere tiår med ødeleggelser av samfunn i Midtøsten og Sentral-Asia, som resulterte i millioner av døde og lemlestede, bykser den amerikanske styringseliten i retning krig med en atommakt, Russland, med potensielt uoverskuelige konsekvenser. Hundrevis av millioner vil kunne forgå, og offisielle amerikanske embetsrepresentanter trekker på skuldrene og gjentar deres besluttsomhet om ikke å la seg «avskrekke» av denne muligheten. Hvilke slutninger kan det forventes at de mest sårbare personlighetene trekker av slik kriminell lettsindighet og hensynsløshet? Liv er utrolig billige.

Det amerikanske politiske systemet fungerer utelukkende til tjeneste for de velstående. Alt for Wall Street, selskapsoligarkene og de velbeslåtte øvre middelklassene, ingenting for resten av befolkningen. Store sjikt føler at de ikke teller, deres elendighet betyr ingenting for makthaverne. De to big business-partiene og deres representanter i Washington blir velfortjent holdt i forakt. Ingen forventer noe annet enn slag og overgrep fra samfunnets ledende institusjoner.

Undertrykkingen av klassekampen over flere tiår, mest takket være fagforeningene som bestreber seg for å kvele enhver utfordring av arbeidsgiverne og regjeringen, har vært en katastrofal og destruktiv faktor i det amerikanske samfunnslivet. Forpurringen av arbeidernes kamplyst, som ville bringe fram det moderne samfunnets faktiske fysiognomi, og viktigst av alt, peke en vei ut av den nåværende økonomiske og politiske blindgata, skader og fordreier den folkelige bevisstheten.

Den forringede kulturelle situasjonen spiller også en betydelig rolle. I stedet for å holde et speil opp til tingenes faktiske tilstand feirer populærkulturen i vesentlig grad penger, kjendiseri, og tilbakestående sosial likegyldighet. Den degenererte kvasi-pornografien som dominerer så mye av dagens musikk- og underholdningsverden fungerer til å forurense atmosfæren, der den drukner eller sletter ut sosial kritikk og oppmuntrer de verste, grunneste instinktene.

Arbeiderklassen gjenoppstår imidlertid på en mektig måte som en sosial kraft. Den «kritiske massen» av de kryssende krisene – pandemien, eskaleringen av krigen, den ekstreme veksten av sosial ulikhet – har skapt en mektig stemning av raseri og motstand. Utviklingen av klassekampen vil inspirere og besørge ei gnist av lys, også til de mange for tiden nødlidende og desorienterte.

Den avskyelige bølgetoppen av masseskytinger avslører enorm sosial dysfunksjon. Amerikansk kapitalisme og dens rikdomsbesatte styringselite er den største, alltid tilstedeværende «faren for offentligheten»! Den eneste veien ut av denne situasjonen er revolusjon og sosialisme.