«Storkoalisjonens» gjenkomst i Berlin

Etter to valg holdt over en kort periode vender nå den foraktede politiske konstellasjonen av Det sosialdemokratiske partiet (SPD) og Den kristelig-demokratiske union (CDU) (kjent som «Storkoalisjonen») tilbake i Berlin. SPDs beslutningskomité i Berlin vedtok onsdag med 25 mot 12 stemmer å avslutte deres nåværende allianse med De Grønne og Venstrepartiet/Die Linke i delstatsregjeringen i Berlin, kalt Senatet, og i stedet innlede koalisjonsforhandlinger med CDU.

Franziska Giffey (SPD) avgir hennes stemme i valget [AP Photo/Michael Sohn]

Franziska Giffey, SPD-styreleder i Berlin, hadde truet med å trekke seg om ikke komitéen gikk med på forslaget. Hun overlater embetet som regjeringende borgermester/byrådsleder til Kai Wegner, CDU-lederen i Berlin, og overtar selv et annet verv i Senatet såframt koalisjonsforhandlingene kommer i havn.

Storkoalisjonens gjenkomst i Berlin bekrefter på nytt at det har blitt umulig ved hjelp av stemmeurnene å påvirke de politiske begivenhetene.

Begrepet «Storkoalisjon» er i seg selv misvisende. Uttrykket stammer fra en periode i fortiden da SPD og CDU til sammen fikk over 80 prosent av stemmene og valgdeltakelsen var mellom 80 og 90 prosent. Ved omvalget 12. februar til Berliner Abgeordnetenhaus klarte imidlertid CDU og SPD til sammen bare å oppnå 46,6 prosent av de avgitte stemmene, med en valgdeltakelse på 63 prosent. Tar man med i betraktningen de som ikke deltok og de av byens innbyggere som ikke har tysk pass, stemte mindre enn en fjerdedel av de voksne berlinerne på CDU eller SPD. Blant unge mennesker var resultatet enda mer uttalt. Blant de fra 18 til 24 år gikk bare 23 prosent av de avgitte stemmene til SPD eller CDU.

I Berlin har SPD og CDU i flere tiår vekslet ved makten, eller de har delt den. I denne den kalde krigens frontlinjeby, som av politiske årsaker ble subsidiert, utviklet det seg en kultur med tilsnikelser og korrupsjon som langt oversteg det som var vanlig i andre storbyer, og som fortsatte etter gjenforeningen i 1990. Regjeringsskifter ble ikke sjelden utløst av korrupsjonsskandaler.

CDUs siste regjerende borgermester/byrådsleder, Eberhard Diepgen, mistet embetsstillingen i 2001 i kjølvannet av den beryktede bankskandalen i Berlin. Etter en kort periode med en SPD-Grønn regjering, tok det «rød-røde» Senatet regjert av SPD og PDS (sistnevnte er forløperen til Venstrepartiet/Die Linke), ledet av Klaus Wowereit, over fra der Diepgen forlot.

Som en av dens første offisielle handlingene besluttet alliansen SPD og PDS å garantere for gjelden på € 21,6 milliarder pådratt av de kriminelle eiendomsvirksomhetene til Bankgesellschaft Berlin. Delstatsbudsjettet ble dermed ruinert for godt. Det rød-røde Senatet brukte resten av sin 10-årige embetsperiode på å hente inn sin finansieringen av skandalebanken på byens befolknings bekostning. Senatet kuttet lønninger og utslettet titusenvis av arbeidsplasser i den offentlige sektor, privatiserte sykehus og klinikker, kuttet finansieringen til skoler og solgte hundretusenvis av offentlig eide leiligheter til eiendomshaier.

Den «rød-røde» koalisjonen mistet i 2011 sitt flertall og Wowereit vendte tilbake til den velprøvde Storkoalisjonen, denne gangen under Sosialdemokratenes lederskap. Storkoalisjonen mistet sitt flertall i 2016 og Michael Müller, som hadde erstattet Wowereit, dannet deretter et Senat bestående av en allianse mellom SPD, Venstrepartiet/Die Linke og De Grønne.

Den massive berikelsen av de på toppen av samfunnet, på bekostning av flertallet, fortsatte uforminsket i løpet av denne tiden. De med gode forbindelser til Senatet fikk toppjobber med årslønninger på flere hundre tusen euro i delstatseide selskaper – som transportselskapet BVG og kringkasteren RBB – mens Berlin utviklet seg til å bli landets viktigste fattigdomssenter, etter hvert som husleier og levekostnader eksploderte. Hver femte innbygger i Berlin regnes nå som fattig.

Storkoalisjonens retur er en garanti for at denne prosessen med sosialt forfall nå vil videreføres. Etter 16 år med CDU-styre i den føderale regjeringen under Angela Merkel – 12 av dem i en storkoalisjon med SPD – er denne regjeringskoalisjonen hatet av arbeiderklassen.

I Berlin skal spørsmålet om «sikkerhet» – det vil si, bevæpningen av politiet og delsstatens repressive apparat – stå øverst på agendaen i koalisjonsforhandlingene mellom CDU og SPD. Berlin CDU, som alltid har stått for «lov og orden», og Franziska Giffey, som er politisk protesjé av den notoriske Neukölln-distriktsordføreren Heinz Buschkowsky, deler i denne forbindelse samme syn. De forbereder seg på den voldelige undertrykkingen av sosial opposisjon.

Storkoalisjonens gjenkomst understreker viktigheten av den nylige Berlin-valgkampen til Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party. SGP plasserte kampen mot opprusting og Ukraina-krigen, som støttes av alle partiene representert i Berliner Abgeordnetenhaus, i sentrum for partiets valgkamp.

Partiet gjorde det klart at det bare er én måte å stoppe krig, lønnsplyndring og sosiale nedskjæringer: Mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassen på grunnlag av et sosialistisk program. Sammen med SGPs søsterpartier i Den fjerde internasjonale bygger partiet en sosialistisk bevegelse over hele verden mot krig og dens grunnårsak, kapitalismen. Krig og de tilhørende sosiale angrepene kan bare stoppes ved å bryte makten til bankene og selskapene, og få brakt dem under demokratisk kontroll.

Dette perspektivet er nå presserende nødvendig. Rundt om i verden, og over hele Europa – fra Frankrike til Storbritannia til Spania og til Tyskland – er den største bølga av klassekamper siden 1970-tallet under utvikling, som bringer millioner av arbeidere i konflikt med kapitalistsystemet. Det er på tide å slutte seg til SGP og bygge det opp som arbeiderklassens nye parti.

Loading