I Frankrike har millioner av arbeidere i mer enn to måneder protestert mot president Emmanuel Macrons pensjonsnedskjæringer, som tre fjerdedeler av det franske folket er imot. Det brøyt ut raseri etter at Macron innførte kuttene uten avstemming i parlamentet, og hevdet kuttene var nødvendige for å bevare landets troverdighet i finansmarkedene. Staten sto avslørt som et bankenes diktatur, og Macron som en president som styrer mot folket, og som må felles.

Raseriet fortsetter å vokse, og det er pågående streiker i raffinerier og på flyplasser og togstasjoner over hele Frankrike. Arbeiderklassens og ungdommens bevegelse står imidlertid nå overfor en stor politisk hindring: Nettopp de samme fagforbundene som i to måneder har autorisert og annonsert streiker mot Macron.

Søndag 26. mars, rett før den nyligste nasjonale proteststreiken, kalte Laurent Berger, lederen for det sosialdemokratiske fagforbundet Confédération française démocratique du travail (CFDT) for å avvikle streikebevegelsen. «Jeg er bekymret over denne situasjonen», sa Berger. Som et ekko av politietatenes retorikk advarte han om «et politisk klima som er farlig» og for «galskapen som kan ta over dette landet» og han forlangte: «Vi må skru ned temperaturen, ikke fyre opp ting.»

Ifølge kapitalistmedia er det fagforeningsbyråkratiene som leder denne bevegelsen. I virkeligheten forflytter de seg faktisk for å forråde den, og de jobber i denne eksplosive politiske situasjonen for å støtte opp under Macrons styre mot folket. Berger argumenterte for å kjøle ned arbeidernes raseri og for å demobilisere streikene, basert på å akseptere Macrons illegitime kutt som utgangspunktet for diskusjonen.

Berger sa onsdag på France Info at han neste uke ville dra til Matignon-palasset, statsminister Elisabeth Bornes offisielle residens, hun som har ledet promoteringen av Macrons pensjonskutt. Han sa: «Det er et tidsrom vi må gripe tak i. … Men vi er ikke naive. Vi vet at hensikten med dette møtet absolutt ikke er å kunngjøre tilbaketrekkingen av reformen.»

Berger sa han vil dra til Borne for å «komme tilbake rundt bordet, om sysselsetting og arbeidsvilkår, og innvilge sosiale kompromisser en sjanse», mens han organiserer en «pause» i offentlige henvisninger til pensjonskuttene. Han advarte for at dersom Macron fortsetter å ture fram, da kan det fatalt diskreditere ikke bare regjeringen, men også fagforeningsbyråkratiene. Han sa: «Dersom vi ganske enkelt satser på at opposisjonen råtner bort, da vil det få mer alvorlige konsekvenser: Vedvarende harme som vi alle vil betale dyrt for.»

Andre fagorganisasjoner, deriblant det stalinistiske fagforbundet La Confédération générale du travail (CGT), fagforbundet Solidaitres, og fagforbundet Confédération française de l'encadrement (CFE), diskuterer nå alle offentlig Bergers forslag.

Arbeidere og ungdommer må trekke deres vidtrekkende konklusjoner fra dette uforskammede sviket av kampen mot Macrons nedskjæringer. Kontroll over streiker og protester mot Macron må tas ut av fagforeningsbyråkratienes hender, som støtter Macron selv om han tramper ned folkets vilje under føttene. Fagforeningsbyråkratene er faktisk bekymret for faren for at en kamp mot Macron vil undergrave deres egne privilegier og posisjoner, ikke at Macrons nedskjæringer skal undergrave deres medlemmers levestandarder og sosiale og demokratiske rettigheter.

CFDT-byråkratiet og deres politiske allierte skjender det franske folks vilje, og det gjør de faktisk ikke mindre enn Macron. For bare få dager siden bekreftet en Ifop-meningsmåling at 62 prosent av befolkningen vil at bevegelsen mot Macron skal anta «hardere» former, etter at han påkalte konstitusjonens Artikkel 49.3 for å banke igjennom nedskjæringene uten at de engang ble stemt over i Nasjonalforsamlingen, l’Assemblée. Likevel forflytter fagforeningsbyråkratiene seg i diametralt motsatt retning, der de ikke søker, men derimot frykter en sosial eksplosjon.

Alternativet, som Parti de l’égalité socialiste (PES), Frankrikes Socialist Equality Party, har forklart gjennom hele denne kampens varighet, er å bygge aksjonskomitéer på grunnplanet, på alle arbeidsplasser, skoler og i alle arbeiderklassens nabolag. Disse komitéene må avvise tilknytninger til fagforeningsbyråkratiene, som forråder kampen mot Macron. Disse komitéene kan organisere og koordinere streiker, forsvare de streikende fra politiangrep og føre en politisk kampanje som mobiliserer arbeidere og ungdommen for å få ned Macron.

Fagforeningsbyråkratienes åpenlyse vending imot massebevegelsen som motsetter seg Macron, stadfester og berettiger også PES’ opposisjon mot alle middelklassens politiske grupper, som de siste månedene har appellert til fagforeningsbyråkratiene om å formulere en «vinnende strategi» mot Macron.

Byråkratiene nekter å formulere en slik strategi fordi de støtter Macron mot det stigende tidevannet av arbeidernes kamper, og ikke den andre veien rundt. Om de kaller for streiker er det fordi de frykter at dersom de ikke gjør det vil arbeiderne uansett streike, og skulle de unnslippe fagforeningsbyråkratienes kontroll, da vil de provosere fram en ukontrollerbar sosial eksplosjon.

Nødvendigheten av et uforsonlig brudd med fagforeningsbyråkratiene og deres politiske allierte er forankret i det følgende: Bergers og andre funksjonærers forræderi er ikke resultatet av en taktisk feil, eller personlige mangler hos det ene eller det andre byråkratindividet. Arbeidere får ikke forhindret slike forræderier ved å erstatte Berger med noen annen. Disse holdningene er derimot forankret i fagforeningsbyråkratienes materielle interesser, fordi nasjonalt baserte organisasjoner er dypt integrert inn i kapitaliststaten.

Arbeidere i Frankrike og internasjonalt erkjenner bredt at i løpet av den siste historiske epoken har fagforeningene opphørt å føre militante kamper. Disse nasjonale organisasjonene kan ikke koordinere streiker mot transnasjonale selskaper i den kapitalistisk globaliseringens epoke. Etter de 50 siste årenes utallige utsalg har deres base i arbeiderklassen kollapset. Bare rundt 7 prosent av franske arbeidere er fagorganiserte, og den resulterende kollapsen av finanseringsgrunnlaget for fagforeningene, basert på medlemskontingenter, betyr det at deres budsjetter på mange milliarder euro nå er opp til 90 prosent finansiert av stats- og selskapssubsidier.

 Berger identifiserer seg derfor instinktivt med Macron, og frykter arbeiderklassens radikalisering, og glatt aksepterer pensjonsnedskjæringer for arbeiderne, for å forhindre dem fra å felle Macron.

De franske arbeidernes beste allierte mot fagforeningsbyråkratienes forræderi er deres klassebrødre og -søstre over hele Europa, og rundt om i verden. Det er allerede er et massivt oppsving av klassekampen, og en vekst av grunnplankomitéer på gang internasjonalt. Bare den siste måneden har sett store streikeaksjoner i Storbritannia og millioner av arbeideres varselstreiker i Tyskland, som alle er involvert i lønnskonflikter, så vel som landsomfattende streiker av lærere og jernbanearbeidere, og i offentlig sektor i mange land, deriblant Belgia, Italia og Portugal.

Denne bølga av sosialt raseri og klassekamp, og veksten av uavhengige arbeiderorganisasjoner vil legge grunnlaget for at arbeiderne tar kontroll over deres egne streiker og bygger en mektig bevegelse, som trosser fagforeningsbyråkratienes opposisjon, for å få ned Macron.