NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg kunngjorde fredag at Finland ville bli den USA-ledede militæralliansen NATOs 31. medlem i løpet av få dager, etter Tyrkias ratifikasjonsvedtak, som var det siste NATO-medlemmet påkrevd for å godkjenne forslaget.

Stoltenberg skrøyt av at det var «den raskeste ratifiseringsprosessen i NATOs moderne historie» og at den ville finne sted «i løpet av få dager». Hurtigheten av Finlands tiltredelse er ingen tilfeldighet. Dette er nært knyttet til USAs planer om en våroffensiv i Ukraina, som vil bli ledsaget av en stor militæroppbygging ved Russlands grense.

USA, Tyskland og andre NATO-medlemmer besørger nå en eskalert leveranse til konflikten av stridsvogner, pansrede kjøretøy og tusenvis av ukrainske tropper opplært og trent i NATO-land, samtidig som de selv de planlegger å utplassere titusenvis av NATO-tropper ved Russlands grense.

For tiden grenser tre NATO-stater til Russland: Estland, Latvia og Litauen. NATO-grensa vil i praksis bli doblet i lengde når Finland tilslutter seg alliansen. Landet har den lengste landgrensa til Russland av noen stat i Europa, på 1 330 kilometer.

Den finske grensa ligger bare 400 kilometer fra St. Petersburg, et av Russlands viktigste økonomiske og politiske sentre. Finland kontrollerer viktige kommunikasjonsveier til havs som Russland anvender, og spiller en stor rolle i kampen om dominans over Østersjøen og Arktis.

NATOs utvidede landgrense mot Russland blir nå massivt militarisert. Politico rapporterte 18. mars: «I de kommende månedene vil alliansen akselerere bestrebelsene for å lagre utstyr langs alliansens østkant og utpeke titusenvis av troppestyrker som på kort varsel kan haste til alliertes assistanse.»

NATOs «østflanke» minner i tiltakende grad om kamplinjene på den andre verdenskrigens østfront, som strakte seg fra Finland til Ukraina. Trekket med å innlemme Finland i NATO-alliansen har en enorm historisk betydning, da landet var Nazi-Tysklands nøkkelallierte under den andre verdenskrigen, og spilte en kritisk viktig rolle i utryddingskrigen mot Sovjetunionen, deriblant «Vinterkrigen» i 1939 og 1940 og med beleiringen av Leningrad, nå St. Petersburg.

Trekket for ytterligere å utvide NATO undergraver også alle påstandene promotert av Biden-administrasjonen og media om en «uprovosert krig». Ifølge Det hvite hus’ tynnslitte narrativ er krigen i Ukraina en «valgkrig» som i februar 2022 ble lansert av én enkelt mann. Putin startet krigen og bare Putin kan få avsluttet den – ved å trekke de russiske troppene tilbake til der de var i fjor, gjentar Det hvite hus i det uendelige.

Men samtidig som konflikten mellom USA/NATO og Russland brøyt ut over den ukrainske grensa, er den faktisk resultatet av amerikansk imperialismes flere-tiår-lange pådriver for å omringe, svekke og til slutt stykke opp og demontere Russland, som del av forberedelsene til konflikt med Kina.

USA forfulgte aktivt de østeuropeiske statenes inkludering i NATO samtidig med, og i kjølvannet av Sovjetunionens oppløsing, samtidig som nasjonalistbevegelser i Russland også ble fostret, for å skape ustabilitet og fragmentere landet.

Siden 1990 har 13 land tilsluttet seg NATO, som effektivt sett har doblet alliansens medlemskap. I løpet av denne tidsperioden har NATOs grense blitt flyttet 1 280 kilometer mot øst.

Senatet i USA stemte i 1998 for å utvide NATO til å omfatte Polen, Ungarn og Tsjekkia. «Dette er, faktisk sett, begynnelsen på ytterligere 50 år med fred», sa daværende senator Joe Biden. USAs president George W. Bush erklærte i en tale i Warszawa i Polen, den 15. juni 2001, hans «Plan for å utvide NATO» for å skape en ring av land som ville strekke seg «fra Østersjøen til Svartehavet».

NATO ble igjen ytterligere utvidet i 2004, og la da ytterligere syv land til alliansen: Estland, Latvia, Litauen, Slovakia, Slovenia, Bulgaria og Romania. Disse østeuropeiske landene var under den kalde krigen enten alle del av Sovjetunionen, eller besto av unionens satellittstater.

Kroatia og Albania ble i 2009 med i NATO. Montenegro ble med i 2017, og Nord-Makedonia tilsluttet seg i 2020.

Selve krigen over Ukraina ble initiert av Biden-administrasjonens avvising av å forhandle om Russlands forlangende om en garanti for at Ukraina ikke ville bli medlem av NATO. Invasjonen var den reaksjonære og hensynsløse responsen fra Putin-regjeringen, som representerer en fraksjon av det russiske oligarkiet, på den imperialistiske omringingen.

Da Clinton-administrasjonen i 1997 startet en kampanje for å inkludere Tsjekkia, Ungarn og Polen inn i NATO, innrømmet George F. Kennan, den kalde krigens strateg og forfatteren av teorien om «inneslutning» at «det hadde blitt, på en eller annen måte og et eller annet sted, besluttet å utvide NATO opp til Russlands grenser.» Han advarte for at «NATOs utvidelse ville være det mest skjebnesvangre feiltaket i amerikansk politikk i hele tidsepoken etter den kalde krigen».

I løpet av de to påfølgende tiårene har helheten av USAs politiske etablissement og media omfavnet NATO-utvidelsen og bestrebelsene for å provosere fram en konflikt med Russland. Denne krigsfeberen har vært ledsaget av erklæringen at enhver opposisjon mot NATO-utvidelsen er «russisk propaganda».

Statsviteren John Mearsheimer skrev i en kommentar til konflikten som brøyt ut i fjor at «hovedstrømmens syn i Vesten er at han er en irrasjonell, hinsides aggressor, som er besatt av å skape et større Russland i form av den tidligere Sovjetunionen. Følgelig bærer han aleine det hele og fulle ansvar for Ukraina-krisa.»

Han fortsatte imidlertid: «Men, den beretningen er feil. Vesten, og spesielt USA, er hovedansvarlig for krisa som startet i februar 2014. Den har nå blitt til en krig som ikke bare truer med å ødelegge Ukraina, men som også har potensial til å eskalere til en atomkrig mellom Russland og NATO.»

Helheten av amerikanske medias narrativ om krigen ignorerer hans forutgående historie, i en bestrebelse for å drukne alt av rasjonell tenkning om krigen, i en stri strøm av pro-krig-propaganda.

David North, styreleder av World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd, kommenterte i forordet til hans bok A Quarter Century of War: The US Drive for Global Hegemony 1990–2016 [Et kvart århundre med krig: USAs pådriver for globalt hegemoni 1990-2016], på betydningen av daværende president Barack Obamas erklæring at USA ville gå til krig til forsvar av NATO- medlemmet Estland.

Hvor mange amerikanere vet om, enn si forstår implikasjonene av Obama-administrasjonens militære forpliktelse til den politisk ustabile og hensynsløse høyreregjeringen i Estland? Avstanden mellom Tallinn i Estland og St. Petersburg i Russland er bare 368 kilometer, 16 kilometer mindre enn avstanden mellom New York City og Washington D.C.

Den videre utvidelsen av NATO til nå også å inkludere Finland reiser trusselen om en direkte krig mellom USA og Russland, de to største atomvåpenbestykkede maktene, til et nytt nivå.

Til tross for de hundretusener personer som allerede har mistet livet i Ukraina-krigen, er USA fast bestemt på massivt å utvide konflikten, som dermed truer hele Europa og hele menneskeheten med katastrofe. Denne krigen må stoppes. Det er påtrengende nødvendig å bygge en internasjonal massebevegelse mot krigen, orientert mot arbeiderklassens voksende kamper, og bevæpnet med et sosialistisk program.