Etter at president Emmanuel Macron banket gjennom hans pensjonskutt i møte med befolkningens overveldende opposisjon, uten engang en parlamentarisk avstemming, eksploderer det sosiale raseriet over hele Frankrike. To tredjedeler av det franske folk vil se en generalstreik for å blokkere økonomien og felle Macron. Hovedhindringen for dette er den brokede besetningen av ryggesløse, ineffektive og kyniske padder som kapitalistmedia feilaktig utpeker som «venstresiden».

Dette er lærdommen å trekke fra den mislykkede «marsjen på Elysée-palasset», Macrons offisielle residens, som ble avholdt tirsdag av parlamentarikere fra Jean-Luc Mélenchons valgallianse Den nye økologiske og folkelige sammenslutningen, La Nouvelle Union populaire écologique et sociale (NUPES).

NUPES-funksjonærer kunngjorde i forrige uke begivenheten – og promoterte den latterlig nok som en gjenopplevelse av Den franske revolusjonens 5.-og-6.-oktober-kvinnemarsj i 1789 mot det kongelige palasset i Versailles. De kunngjorde at så mange som 250 av Nasjonalforsamlingens parlamentarikere skulle marsjere mot Elysée-plasset for å forlange at Macron trakk tilbake hans nedskjæringer. Det budskapet de hadde som målsetting å formidle var at arbeidere skulle overlate til dem og til Frankrikes korrupte fagforeningsbyråkratier oppgaven med å bygge en «revolusjonær» opposisjon mot Macron.

De lyktes til slutt bare i å illustrere hvorfor massene av arbeidere holder dem i fullstendig forakt.

Titusener av Paris’ sultne kvinner, utarmet og fattige av den stigende inflasjonen, marsjerte i oktober 1789 mot Versailles for å forlange brød. De protesterte og stormet det kongelige palasset, drepte de kongelige vaktene som prøvde å blande seg inn, og brakte kongen og dronninga med seg tilbake til Paris for å leve under befolkningens væpnede bevoktning. Fire år seinere var begge monarkene henrettet for å ha planlagt å gjeninnta makten i forbund med utenlandske aristokrathærer. Systemet med den føydale eiendomsstrukturen monarkiet forsvarte var med det avskaffet.

I kontrast, de politiske kurtisanene av begge kjønn som utgjør NUPES er motstandere av revolusjon. De er desperate etter å opprettholde det absurde påskuddet at de representerer venstresiden, samtidig som de på bøyde knær erklærer seg å være «til disposisjon» for Macron, de rikes president.

Initielt skulle alle partiene i NUPES-alliansen delta i marsjen: Mélenchons eget Ukuelige Frankrike, La France unsoumise (LFI); Sosialistpartiet, Parti Socialiste (PS), som kan skryte av å ha hatt Macron som deres tidligere økonomiminister; det stalinistiske Franske kommunistpartiet, Le Parti communiste français (PCF); og Frankrikes De grønne, Les Vertes.

Manuel Bompard, LFIs politiske koordinator og parlamentariker, meldte i en tweet: «Vi vil gå i en prosesjon for å forlange tilbaketrekkingen av pensjonsloven.»

Sandrine Rousseau, parlamentariker for De grønne, erklærte at marsjen, med De grønns deltakelse, ville «etablere en direkte maktbalanse med presidenten». Rousseau var intoksikert av hennes egen retorikk og fantaserte til og med om å fortelle statsministeren «Elisabeth Borne, med hele hennes regjering, må fratre!»

Etter å ha igangsatt interne NUPES-kamper trakk alle bortsett fra en håndfull PCF-parlamentarikere seg. Fabien Roussel, generalsekretær for PCF, erklærte mandag at «NUPES er utlevd» og han oppfordret til «en ny venstreside, som ikke er begrenset til Jean-Luc Mélenchon». LFI-funksjonærer hevdet tidlig tirsdag morgen at marsjen på Elysée-palasset var kansellert, og oppfordret istedet til en samling på torget Place du Châtelet, samtidig som PCF beskyldte LFI for «spredning av falske nyheter».

Stalinistene håndleverte i siste instans et impotent brev til Elysée-palasset, der de høflig ba Macron om å «gi opp Deres skjebnesvangre prosjekt». De advarte Macron for at «Deres nekting av å lytte til folket vekker dets harme og skaper ei usett sosial, politisk og økonomisk krise.» Det eneste praktiske forslaget de fant å komme med var imidlertid følgende: «Monsieur President, i dette perspektivet for å få slutt på krisa, ber vi Dem høytidelig om å gå med på å møte oss.»

Det er klart at «kampen» mot Macron, fra stalinistenes ståsted, strengt tatt må begrenses til Elysée-palassets forgylte saler. Etter å ha kunngjort deres desperate ønske om å få møte Frankrikes foraktede president for de rike, avsluttet de deres brev med å si: «Der vi forblir til Deres disposisjon, oppfordrer vi Dem til å tro, Monsieur President de la République, på våre oppriktige hilsener.»

Stalinistene opptrådte kort sagt som en klikk av kongens ministre, som desperat bønnfalte monarken om å endre hans politikk for å redde dem alle fra den oppbrakte befolkningen. De er faktisk skrekkslagne for at en massemobilisering av arbeiderklassen mot Macron skal sprenge i lufta alle deres parlamentariske stipender, selskapssubsidiene til deres fagforeningsbyråkratier og aksjonærutdelingene til deres aviser, alt som deres velbeslåtte livsstil er betinget av.

Som sådan, og av hensyn til politisk identifikasjon, burde alle NUPES-funksjonærene neste gang de refererer til Den franske revolusjonen, ikle seg pudderparykker og silkestrømper.

Parti de l’égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), oppfordrer til en massemobilisering av grunnplanets arbeidere og ungdommer til forberedelse av en generalstreik mot Macron. Partiet forklarer at en slik bevegelse bare kan bygges uavhengig av fagforeningsbyråkratiene, i en bevegelse nedenfra.

Som sådan motsetter partiet seg uforsonlig den korrupte og kyniske politikken til fagforeningsbyråkratienes småborgerlige allierte, sånne som NUPES. Deres opptreden tirsdag fortjener fullt ut den fordømmelsen 1800-talls revolusjonisten Auguste Blanqui kom med av de småborgerlige demokratene som forrådte 1848-revolusjonen.

Blanqui sa: «De skyldigste av dem alle er de som folket tror på, lurt av deres fine fraser, der de så deres sverd og skjold; dem som de entusiastisk utropte til deres framtids dommere ... Måtte arbeiderne alltid minnes denne lista over de forbannedes navn, og dersom ett eneste av dem, ja, bare ett eneste, noen gang skulle dukke opp igjen i en revolusjonær regjering, så la dem da alle skrike med én stemme: Forræderi!»

Blanqui skrev, dersom arbeiderklassen bygger en revolusjonær bevegelse «da vil alle hindringer, all motstand, alle umuligheter forsvinne. Men dersom proletarer lar seg underholde av latterlige promenader på gatene, av plantingen av ‘frihetens trær’, av advokatenes klingende fraser, da må de forvente seg innledningsvis helliget vann, deretter fornærmelser, og til slutt kuler, og for alltid elendighet. La så folket ta deres valg!»