PSOE-Podemos-regjeringen flytter levningene av den spanske fascisten Primo de Rivera

Spanias koalisjonsregjering, av det sosialdemokratiske Sosialistpartiet, Partido Socialista Obrero Español (PSOE) og pseudo-venstre-partiet Podemos, flyttet mandag 24. april levningene til José Antonio Primo de Rivera (1903-1936), den spanske fascistideologen og grunnleggeren av Falangistpartiet, Falange Española (FE), fra De falnes dal, el Valle de los Caídos. Dette enorme fascistmonumentet er dedikert til de som falt i general Francisco Francos «Ærerike korstog» mot marxismen under den spanske borgerkrigen (1936 til 1939).

Levningene til Jose Antonio Primo de Rivera, grunnleggeren av Spanias fascisparti Falange Española, flyttes fra et mausoleum i Madrid og overføres til en bykirkegård, der dusinvis av tilhengere samlet seg utenfor San Isidro-kirkegården i Madrid, Spania, mandag 24. april 2023. [AP Photo/Manu Fernandez]

Jose Antonio Primo de Rivera var sønn av den tidligere høyreekstreme militærdiktatoren Miguel Primo de Rivera, som regjerte Spania fra 1923 til 1930, og han grunnla Falangistpartiet for å installere et fascistregime i Spania på linje med Mussolinis i Italia. På stiftelseskongressen til Falange Española (FE) i 1933, sa han:

«Hvem har sagt, når de sier: ‘Alle tilgjengelige midler unntatt vold’, at det øverste hierarkiet av moralske verdier ligger i vennlighet? Hvem har sagt at når våre følelser blir fornærmet, i stedet for å reagere som menn, blir vi bedt om å svare vennlig? Dialog som et første skritt for kommunikasjon er vel og bra. Men det er ikke noe annet alternativ enn knyttnever og våpen når noen fornærmer rettferdighetens eller fedrelandets forskrifter.»

Falangen spilte en avgjørende rolle under Den andre republikken (1931 til 1939), og skapte det politiske klimaet for general Francisco Francos militær-fascist-kupp i juli 1936. Kuppets «Blåskjorter» utførte politiske attentater mot venstreorienterte og sosialistiske politikere, angrep arbeidere og studenter, og tjente som innleide bøller for borgerskapet og grunneierne for å angripe streikende arbeidere.

Midt under borgerkrigen økte Falangen sitt medlemstall til over 250 000; mer enn 150 000 falangister tjenestegjorde i Francos hær. Krigen kostet en halv million spaniere livet og jevnet byer og tettsteder over hele Spania med bakken. Ytterligere 700 000 til én million personer passerte gjennom nesten 300 av fascistenes konsentrasjonsleirer, bygget under borgerkrigen og på 1940-tallet. På daglig basis banket, slått og ydmyket døde mange av de internerte av underernæring og sult. Ytterligere en halv million rømte fra Spania som politiske flyktninger.

Primo de Rivera, som før kuppet satt fengslet på grunn av hans koblinger til attentater, ble i november 1936 henrettet etter å ha blitt funnet skyldig i konspirasjon mot Den spanske republikken og for medvirkning til kuppet.

Etter Francos seier i den spanske borgerkrigen ble Falangen slått sammen med andre høyreekstreme grupper i Den nasjonale bevegelsen, men Falangen fortsatte å tjene som det kapitalistiske regimets viktigste ideologiske støttepilar i fire tiår. Primo de Riveras figur og image ble idealisert og hedret som en martyr. Franco-regimet ble ikke felt før under masseprotester og streiker på 1970-tallet.

Primo de Riveras levninger ble værende i De falnes dal, ved siden av Francos, under overgangen til parlamentarisk styre, la transición, som ble forhandlet fram i 1978 mellom francoistene, PSOE og Spanias Kommunistparti (PCE, i dag del av Unidas Podemos). Dette var del av den breiere politikken med generelt amnesti for fascistforbrytelser som PSOE og Podemos ble enige om. Fritt-marked-PSOE-regjeringen forfremmet på dette grunnlaget fra 1982 til 1996 mange francoister i rettsvesenet, politiet, militæret og embetsvesenet til toppstillinger.

Primo de Riveras familie ba i oktober i fjor om at hans levninger skulle flyttes. Siden har PSOE-Podemos-regjeringen vært i tette diskusjoner med familien – innrømmelser de har nektet å innvilge familiene til de tusenvis av venstreorienterte kjemperne for Republikken som på Francos ordre ble gravlagt i De falnes dal.

«Regjeringens personlige oppmerksomhet rettet til Primo de Riveras familie eksisterer ikke i tilfellet med de forsvundene republikanerne,» innvendte de etterlattes organisasjon La Asociación para la Recuperación de la Memoria Histórica (ARMH) som arbeider med å grave fram og identifisere likene til republikanere som ble henrettet og dumpet i massegraver.

Etter PSOE-Podemos-regjeringens flytting av Francos levninger i 2019, ble Primo de Riveras flytting nok en gang til en nedrig hyllest av en blodig fascistkriminell. PSOE-Podemos-regjeringen valgte sist mandag, 120-årsdagen for hans fødsel, for arrangementet.

Utenfor San Isidro-kirkegården, der hans levninger på nytt ble gravlagt ved siden av hans fascistsøsken og slektninger, hadde hundrevis av fascister samlet seg, noen av dem i Falangens blå uniformer, og blant dem Falange-lederen Manuel Andrino, der de viste den romerske fascistsalutten og sang eller ropte ut francoistiske eller falangistiske slagord. Selv om offentlig glorifisering av francoisme er ulovlig, sto politiet til side. Først da noen fascister forsøkte å bryte politisperringen, ble tre pågrepet og anklaget for brudd på den offentlig orden.

Den borgerlige pressen ga begivenheten full dekning, og framstilte Primo de Rivera som et offer for borgerkrigen, og hans ideologi som lite mer enn konservativ katolisisme.

Pro-PSOE dagsavisa El País nektet å kalle ham en fascist, og kalte ham et «offer for den spanske borgerkrigen», og for en påstått feilført rettssak fra de republikanske myndighetenes side, og av Franco, som nektet å utveksle fanger for ham. Avisa refererte overfladisk til fascistene utenfor kirkegården som hyllet Primo de Rivera som «de nostalgiske».

Den skrev: «En domstol spurte ham den 16. november 1936 om hans forbindelser med opprørerne og forberedelsen av kuppet. Primo de Rivera nektet for at han deltok i hendelsene. Dommerne godtok den 18. november aktoratets anmodning om dødsstraff, og han ble skutt den 20. november, i en alder av 33 år.»

Avisa sa ingenting om forberedelsene til militærkuppet og det faktum at han, mens han var fengslet, forble i periodisk kontakt med Falange-ledelsen, og flere ganger med den blodflekkede generalen Emilio Mola, kuppets ledende arkitekt [engelsk tekst].

Disse begivenhetene utgjør en politisk avsløring av den reaksjonære politikken og det historiske perspektivet til Podemos, et pseudo-venstre-parti som uten avbrudd viderefører det spanske borgerskapets promotering av fascistkrigsforbrytere. Andre arkitekter av fascistoppstanden i 1936, generalene José Sanjurjo (1872–1936) og Queipo de Llano (1875–1951) [begge engelske tekster] ble gravlagt på nytt med fulle militære utmerkelser, henholdsvis i 2017 og 2023. Francos levninger ble flyttet i 2019, i det WSWS kalte «et degradert skue som hyller en av det 20. århundrets blodigste diktatorer».

PSOE-Podemos-regjeringen sendte den gang fungerende justisminister Dolores Delgado, som kledde seg i svart for å vise respekt for Franco og de sørgende. Kista, dekket med banneret Laureada de San Fernando – den høyeste militære utmerkelsen tildelt i Spania – ble båret ut av basilikaen på familiemedlemmers skuldre. Da kista ankom kirkegården El Pardo-Mingorrubio, var det samlet hundrevis av fascister for en fascistsalutt, som sang francoist-sanger og svingte francoist flagget.

Rehabiliteringen av fascismen i Spania er del av hele den europeiske styringsklassens legitimering av fascisme. I Tyskland blir den høyreekstreme professoren Jörg Baberowski paradert på tvers av tyske universiteter der han klandrer USSR for nazistenes forbrytelser, og han har offentlig rehabilitert Hitler som «ikke ondskapsfull». I Ukraina er fascister som Stepan Bandera i dag glorifisert av Kiev-regimet og dets NATO-supportere. I Frankrike har president Emmanuel Macron hyllet nazikollaboratøren og diktatoren Philippe Pétain som en «stor soldat».

Dette er styringsklassenes respons når arbeidere over hele Europa forflytter seg inn i kamp mot de skyhøye levekostnadene, og når NATO-imperialistmakter fører krig mot Russland i Ukraina, samtidig som millioner av arbeidere streiker i Canada, USA, Tyskland, Storbritannia, og andre land over hele kloden.

Det å motsette seg styringsklassens rehabilitering av fascismen fordrer mobiliseringen av arbeiderklassen i politisk kamp, uavhengig av de reaksjonære pseudo-venstre-kreftene fra den velstående middelklassen, som kapitalistmedier feilaktig promoterer som «venstre». Podemos vedtok Den demokratiske minneloven, Ley 20/2022, de 19 de octubre, de Memoria Democrática, for å fremstå som «antifascister», samtidig som partiet presiderte over framveksten av fascisttendenser i politiet, militæret og rettsvesenet.

Høyesterett godkjente i juni 2019 Francos 1936-kupp, og i 2021 besluttet Forfatningsdomstolen at Franco ikke begikk forbrytelser mot menneskeheten, under krigen eller i løpet av hans 40-år-lange diktatur. I 2020, midt under ei bølge av streiker mot den offisielle passiviteten ved begynnelsen av Covid-19-pandemien, sendte hundrevis av høytstående tidligere offiserer to brev og et manifest til kong Felipe VI, der de oppfordret til et kupp. Oppfordringer sirkulerte blant toppoffiserer som skryter av deres fascistsympatier og i interne utvekslinger har oppfordret til å skyte «26 millioner», som imitasjon av Francos 1936-kupp.

PSOE-Podemos-regjeringen responderte med å bagatellisere disse truslene.

Mobiliseringen av den dype og historisk forankrede motstanden mot fascisme og krig i den spanske og internasjonale arbeiderklassen fordrer at det bygges en politisk bevegelse i arbeiderklassen. Våre samtidsbegivenheter understreker at det haster med å bygge seksjoner av ICFI i Spania og rundt om i verden, og å knytte veksten av arbeiderkamper til en sosialistisk, internasjonalistisk og antiimperialistisk politisk bevegelse, med siktemål å overføre statsmakt til arbeiderklassen.

Loading