Denne artikkelen ble opprinnelig lagt ut på Twitter på tysk.
For nitti år siden, i dag den 10. mai, gikk nazistene til angrep på kultur og litteratur ved begynnelsen av deres terrorvelde, som førte til utryddingskrigen og Holocaust. Med oppstart den 10. mai brant bokbålene, først i Berlin og seinere i andre byer.
Verkene til Thomas og Heinrich Mann, Stefan Zweig, Kurt Tucholsky, Carl von Ossietzky, Erich Maria Remarque, Erich Kästner og mange andre forfattere ble offentlig brent. Alt humant, solidaritetsfremmende og progressivt skulle utryddes.
I sentrum for bokbrenningen var sosialisters og marxisters skrifter. En av båledene var: «Mot klassekamp og materialisme, for Volksgemeinschaft og en idealistisk livsholdning! Herved overlater jeg Marx’ og Kautskys skrifter til flammene.»
Også skriftene til Friedrich Engels, Rosa Luxemburg, Karl Liebknecht, August Bebel, Franz Mehring, og også de til Vladimir Ilyich Lenin og Leo Trotskij, de to lederne av Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917, ble brent.
Trotskij forsto bedre enn noen annen nazi-terrorens karakter. «Bålene som brenner marxismens nedrige litteratur kaster klart lys over nasjonalsosialismens klassekarakter,» skrev han i «Nasjonalsosialismens portrett»
Og videre: «Alt det som ved en ubehindret samfunnsutvikling ville blitt utskilt fra den nasjonale organismen som kulturekskrementer, kommer nå ut av strupen; kapitalistsamfunnet brekker seg og spyr opp det ufordøyde barbari.»
Årsmarkeringen for bokbålene må stå som en klar advarsel til arbeidere og ungdom over hele verden. De samme motsetningene utvikles i dag som førte til barbariet på 1900-tallet. Faren for fascisme og verdenskrig er tilbake.
Framfor alt knytter styringsklassen i Tyskland seg til sine forgangne forbrytelser. Åttito-år-etter utryddingskrigen mot Sovjetunionen ruller tyske stridsvogner igjen mot Russland.
Og fascismens rehabilitering er også langt framskreden. Ved Berlins Humboldt Universitet, der bokbålene ble innledet i 1933, blir nazistenes forbrytelser bagatellisert og rettferdiggjort.
«Hitler var ingen psykopat, og han var ikke grusom. Han ville ikke at folk skulle snakke om jødeutryddelsen ved hans bord,» sa Humboldt-professor Jörg Baberowski i 2014 i Der Spiegel.
I det samme intervjuet stilte Baberowski seg bak nazi-apologeten Ernst Nolte, som allerede på 1980-tallet hadde rettferdiggjort nasjonalsosialismen som en forståelig reaksjon på den russiske Oktoberrevolusjonen.
Mens Nolte den gang ble skarpt fordømt for hans teser, er styringsklassen i dag igjen enstemmig overens om at fienden er å finne på venstresiden. Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Tysklands Socialist Equality Party] ble for sin kritikk av Baberowski og gjenkomsten av tysk militarisme satt under overvåking av Verfassungsschutz (BfV) [Forbundskontoret for beskyttelse av forfatningen, Tysklands innenlandske hemmelige etterretningstjeneste].
Som på 1930-tallet er borgerskapet forferdet over den tiltakende radikaliseringen og venstreutviklingen blant arbeidere og ungdom. De frykter at denne opposisjonen skal finne sammen med SGPs internasjonale sosialistiske perspektiv.
For nitti år siden ble arbeiderne forhindret av deres lederskap fra å ta opp kampen mot Hitler. Denne gangen er det nødvendig å sørge for at Heinrich Heines klare advarsel, «der hvor man brenner bøker, vil man også, til slutt, brenne mennesker», ikke igjen skal vise seg å bli sann.
For dette er det nødvendig å bygge SGP og Den fjerde internasjonale som de nye sosialistiske massepartiene som forener arbeiderklassen internasjonalt, og én gang for alle får slutt på kapitalistisk barbari.