Perspective

Zelenskyjs krigstidsbesøk i Berlin og Tysklands nye «Drang nach Osten»

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj ble søndag morgen mottatt med militære utmerkelser foran kanselliet i Berlin som del av hans Europarundreise. Settingen med flere dusin uniformerte og væpnede soldater var militaristisk. Etter en samtale og en pressekonferanse med den tyske forbundskansleren Olaf Scholz fløy de to regjeringssjefene sammen under de strengeste sikkerhetstiltak til Aachen, der Zelenskyj mottok Aachens internasjonale Charlemagne-pris.

Tysklands kansler Olaf Scholz, foran til venstre, går sammen med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj under en offisiell militær mottakelse ved kanselliet i Berlin, Tyskland, søndag 14. mai 2023. [AP Photo/Matthias Schrader]

Zelenskyjs besøk i Berlin markerer en ny fase i tysk imperialismes intervensjon i krigen i Ukraina. Tyskland er igjen de facto i krig med Russland, der landet viderefører en dyster tradisjon. Tysk imperialisme forsøkte allerede på 1900-tallet to ganger å underlegge seg Russland militært, og begikk grufulle forbrytelser. Nå prøver styringsklassen for tredje gang. Som i de to foregående krigene er Ukraina ei sentral slagmark. Og nok en gang baserer tysk imperialisme seg på høyreorienterte ukrainske nasjonalister.

De offisielle frasene om å forsvare «frihet» og «demokrati» er ikke annet enn propaganda. Alle som ikke historisk sett er helt naive vet at det nok en gang dreier seg om de gamle spørsmålene. Den tyske imperialismens fornyede «Drang nach Osten» (‹Pådriveren mot øst›) og et tredje «Griff nach der Weltmacht» (‹Grep etter verdensmakten›). Ingen må ha noen illusjoner. Tyske stridsvogner vil til slutt bli etterfulgt av tyske soldater, og de vil ikke stoppe ved den russiske grensa.

Mobiliseringen av den tyske militærmaskina er allerede den mest omfattende siden slutten av den andre verdenskrig. Den tyske regjeringen bekjentgjorde lørdag, dagen før Zelenskyjs ankomst, en massiv økning i militærhjelpen til den ukrainske hæren. «Tyskland forbereder sin hittil største militære støttepakke for Ukraina,» skrev utenriksdepartementet på Twitter.

Loading Tweet ...
Tweet not loading? See it directly on Twitter

«Den inkluderer artilleri, luftvern, pansrede kampkjøretøy og militære ingeniørevner verdt mer enn € 2,7 milliarder.» Nærmere bestemt inkluderer den 30 stykk Leopard 1 A5 stridsvogner, 20 stykk Marder-infanterikampkjøretøy, 18 stykk haubitsere, 100 stykk pansrede kampkjøretøy, 4 stykk IRIS-T SLM luftvernsystemer og 12 stykk IRIS-T SLS-utskytere, pluss tilhørende missiler og artilleriammunisjon.

Den tyske forsvarsindustrien planlegger i tillegg bygging av stridsvogner og andre våpensystemer direkte i Ukraina. «Kontraktene er signert,» sa Rheinmetall-sjefen Armin Papperger. Rheinmetall har etablert et joint venture med det statseide ukrainske selskapet Ukroboronprom for vedlikehold, reparasjoner og bygging av tanks. Samarbeidet om stridsvogner er «bare det første skrittet på veien mot et omfattende samarbeid», skriver næringslivsavisa Handelsblatt. I løpet av de kommende dagene vil «kontraktene for ytterligere to joint ventures bli signert – for områdene ammunisjon og luftvern».

Scholz oppfordret under den felles pressekonferansen med Zelenskyj til en militærallianse med Kiev. «Den tette relasjonen vil forme forholdet mellom våre to land i flere tiår framover,» sa han. «I møte med skrekk og gru, himmelstormende urettferdighet, forflytter vi oss enda nærmere hverandre. Vi støtter Ukraina, ikke bare i humanitære termer, men også politisk, økonomisk og, selvfølgelig, med våpen.»

Scholz skrøyt av omfanget av militærhjelp så langt, og gjorde det klart at alt dette bare er begynnelsen. «Siden krigen startet har aleine vår bilaterale støtte til Ukraina utgjort € 17 milliarder, og vi har satt kursen for å sikre at denne bistanden vil fortsette i årene som kommer. … Tyskland er nå Ukrainas nest største supporter etter USA, og det vil vi fortsette å være.» Dette gjør «størrelsen på pakka ... klart». Han la til: «Vi vil fortsette å støtte Ukraina så lenge det er nødvendig.»

Berlins erklærte mål er det russiske militærets fullstendige nederlag i Ukraina. Kiev «forlanger med rette, og med vår fulle støtte, at [en fred] ikke kan bety bare å fryse krigen og at en diktert fred blir formulert av den russiske siden,» sa Scholz.

For å oppnå en «seiersfred» fører imperialistmaktene for deres del i økende grad en direkte krig mot det atomvåpenbestykkede Russland. Det er «fullstendig normalt» i en slik militær tvist «at den angrepne også tar seg inn på motpartens territorium, eksempelvis for å forhindre forsyningsruter», sa den tyske forsvarsministeren Boris Pistorius nylig. Dette er en blankosjekk for ukrainske angrep på Russland, og nærmer seg en direkte krigserklæring.

Krigseskaleringen, som i tiltakende grad reiser faren for en kjernefysisk verdenskrig, berettiges offentlig med påstander om forsvaret av Ukraina mot den russiske «angrepskrigen». Også dette er ingen ting annet enn propaganda. Det er faktisk ikke Moskva som er hovedaggressoren i Ukraina, men imperialistmaktene. NATO har, med den mangeårige militære omringingen av Russland, bevisst provosert fram Putin-regimets reaksjonære intervensjon. Alliansen eskalerer nå denne konflikten for å underlegge seg det ressursrike Russland, og også for å sementere sin kontroll over Ukraina.

Spesielt den tyske imperialismen knytter på denne måten an til sine historiske stormaktsplaner. Allerede i den første verdenskrig var kontrollen over det råstoffrike og geostrategiske sentrale Ukraina – i tillegg til etableringen av tysk hegemoni over «Mitteleuropa» (‹Sentral-Europa›) – et av Det tyske imperiets erklærte krigsmål. Historikeren Oleh S. Fedysjyn skriver om dette i hans bok Deutschlands Drang nach Osten und die ukrainische Revolution 1917-1918 [‹Tysklands pådriver mot øst og Den ukrainske revolusjon 1917 til 1918›]:

Tyskerne hadde til å begynne med ikke til hensikt å gå lenger enn til Kiev. Så bestemte de seg for å forflytte seg så langt østover som til Kharkov. Snart deretter ble tyskerne overbevist av innsikten om at kullet i Donets-bassenget var absolutt nødvendig for operasjonen av ukrainsk industri og transport, om at de også måtte forflytte seg inn i dette området, for å trygge kullregionen fra Bolsjevikene. Tyskerne utvidet etterhvert deres herredømme enda lenger østover, ved å okkupere rundt en tredjedel av regionen Don, og til slutt etablerte de seg i Georgia. ... Mens de politiske og juridiske ordningene i Ukraina forble uklare var én ting uomtvistelig: Tyskland var dypt forpliktet til å intensivere landets utbytting av den ukrainske økonomien. Dette ville nødvendigvis forsterke Rikets politiske engasjement ikke bare i Ukraina, men i øst som helhet.

Under den andre verdenskrig fortsatte Hitler å forfølge disse politiske orienteringslinjene. Spesielt den tyske historikeren Fritz Fischer påpekte at det var ei direkte linje fra den tyske okkupasjonen av Ukraina i den første verdenskrig som førte til nazistene. Den tidligere tyskutnevnte stattholderen i Kiev, «Hetman» Skoropadskyj, var en av medstifterne av nazistenes partiavis Völkischer Beobachter, og hans politiske ideer ble også innlemmet i Hitlers Mein Kampf. Erobringen av Ukraina spilte en sentral rolle i utslettingskrigen mot Sovjetunionen, som førte til Holocaust og kostet minst 27 millioner sovjetborgeres liv. Fischer forklarte i hans bok Hitler war kein Betriebsunfall [‹Hitler var ingen tilfeldig ulykke›]: «De geopolitiske, strategiske og økonomiske målene (‹Nach Ostland wollen wir reiten! – Vi skal ri mot landet i øst!›) er i kontinuitet med den vilhelmianske all-tyske ekspansjonismen.»

Den tyske imperialismen forfølger nå igjen målet om å fjerne Ukraina og andre land som en gang tilhørte Sovjetunionen og Det russiske imperiet fra Moskvas innflytelsessfære, og få brakt dem under den Tyskland-dominerte Europeiske unionens kontroll. Scholz sa: «Zelenskyjs tildeling av Charlemagne-prisen markerer en ny opptakt – opptakten for vår videre konvergens i Europa, sammen med Ukraina, med statene på det vestlige Balkan, med Moldova og, lengere fram i tiden, også med Georgia.»

Bak den tyske krigsoffensiven ligger, med andre ord, ved kjernen de samme imperialistiske begjær som den gang. Styringsklassen har siden Tysklands gjenforeningen systematisk arbeidet for å organisere Europa under tysk ledelse, for å forfølge sine globale geostrategiske og økonomiske interesser – og det i økende grad med militære midler. Tysk imperialisme spilte allerede en sentral rolle i den blodige oppløsingen av Jugoslavia og i NATOs bombardement av Serbia. Dette ble etterfulgt av Bundeswehrs krigsoppdrag i Afghanistan, Midtøsten og Afrika. Hva Russland angår er Berlin ikke bare drevet av begjæret etter landets enorme ressurser, men også av ønsket om gjengjeldelse for tidligere krigsnederlag.

Mens alle partiene i Forbundsdagen – framfor alt de som nominelt utgjør venstresiden – er pådrivere for kursen for krig og opprusting, har Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, helt fra starten av kjempet mot gjenkomsten av tysk militarisme, og advarte i en resolusjon [engelsk tekst; her på tysk] så tidlig som 2014 – kort etter det antirussiske kuppet i Ukraina:

Historien melder seg tilbake med storm. Nesten 70 år etter nazistenes forbrytelser og deres nederlag i den andre verdenskrig knytter den tyske styringsklassen igjen an til Keiser-imperiets og Hitlers imperialistiske stormaktspolitikk. Den raske eskaleringen av krigspropagandaen mot Russland minner om tiden kort før den første og den andre verdenskrig. Den tyske regjeringen samarbeider i Ukraina med fascistene i Svoboda og Høyre Sektor, som står i tradisjonen til nazikollaboratørene fra den andre verdenskrig. Landet som ble okkupert av Tyskland i begge verdenskrigene bruker den nå som et oppmarsjområde mot Russland.

Denne prosessen er langt framskreden. Tyskland og de andre imperialistmaktene kjiver om å bevæpne den ukrainske hæren og fasciststyrkene som opererer innen den, for å føre krig mot Russland. I denne prosessen er det klart at gjenkomsten av Tyskland som en aggressiv militærmakt også vil øke spenningene mellom de europeiske maktene, og framfor alt de mellom Tyskland og USA. Fra det tyske borgerskapets ståsted er kampen om overherredømme i Europa, og over Ukraina og Russland, til syvende og sist forberedelsene til en fornyet konfrontasjon med USA.

Den eneste måten å avverge katastrofen av en destruktiv tredje verdenskrig er å bygge en sosialistisk bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen, medregnet den ukrainske og russiske arbeiderklassen, mot krigen og dens årsak: kapitalismen. Vi oppfordrer innstendig våre lesere til i dag å tilslutte seg SGP, og partiets internasjonale søsterpartier i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – og ta del i denne kampen.

Loading