Canadisk imperialisme flekker tenner

Dette er rapporten levert av Keith Jones, nasjonalsekretær for Socialist Equality Party (Canada), til Det internasjonale 1. mai-online-stevnet 2023, som ble holdt søndag 30. april norsk tid. For å se alle talene fra stevnet, besøk wsws.org/mayday.

Ukraina-krigen, som Covid-19-pandemien før den, har avslørt canadisk kapitalismes sanne og brutale rovdyrkarakter.

Påstanden om at Canada er en «snillere, mildere» kapitalisme – lenge promotert av styringsklassens forfektere og apologeter i fagforeningsbyråkratiet, det sosialdemokratiske partiet NDP (New Democratic Party), og av pseudo-venstre – forskjellig i sin karakter fra den rovdyraktige dollarrepublikken i sør, står avslørt som ei monstrøs løgn.

Canadisk imperialisme har spilt en overordnet rolle i å forberede, igangsette og gjennomføre USA-NATO-krigen mot Russland. En krig som utenriksminister Melanie Joly nå ærlig innrømmer har som mål å få til «regimeendring» i Moskva, og som statsminister Trudeau har lovet Canada vil føre «så lenge det tar».

Canada har siden krigen startet overøst Ukraina med mer enn $ 8 milliarder i militært utstyr og annen bistand, deriblant stridsvogner, artilleri og avanserte luftforsvarssystemer.

Canada forfektet i løpet av de to foregående tiårene NATOs utvidelse og Russlands omringing, hjalp til med å orkestrere det fascistledede kuppet i februar 2014 som styrtet Ukrainas valgte president, og jobbet sammen med USA og Storbritannia for å restrukturere Ukrainas militære styrker for å gjøre dem interoperatible med NATOs styrker, og til å innlemme fascistene fra Azov-bataljonen.

Canadisk imperialisme spilte en spesielt viktig og stygg rolle i krigens politisk-ideologiske forberedelser gjennom sin flere-tiår-lange allianse med den ukrainske ytrehøyresiden. Som World Socialist Web Site har dokumentert i den flerdelte serien «Canadisk imperialismes fascistvenner», besørget Canada etter den andre verdenskrigen tilflukt for titusenvis av ukrainske nazikollaboratører som var involvert i Holocaust, og medløpere i Hitlers utslettingskrig mot Sovjetunionen.

Den ukrainsk-canadiske kongressen (UCC) har under både Liberal og Conservative-regjeringer lenge hatt lett tilgang til maktens korridorer. Her poserer den canadiske visestatsministeren Chrystia Freeland og den ukrainske statsministeren Denys Sjmyhal sammen med en delegasjon av UCC-ledere etter et møte med dem, 11. april 2023. [Photo: UCC]

I forfølgelsen på den kalde krigens tvillingmål om å utrydde sosialistisk innflytelse blant den store ukrainsk-canadiske befolkningen og samtidig svekke Sovjetunionen, hjalp den canadiske staten den ukrainske ytrehøyresiden med å hvitvaske deres forbrytelser, og med å utforme et nytt nasjonalistisk narrativ som hyller krigsforbryteren Stepan Bandera og hans Organisasjon av ukrainske nasjonalister (OUN-B) som forkjempere for «nasjonal frigjøring».

Med Sovjetunionens stalinistiske byråkratis dreining til restaurering av kapitalismen, ble de høyreekstreme kreftene som den canadiske staten hadde promotert gjennom Den ukrainsk-canadiske kongressen (UCC) utsendt for å presse på for ukrainsk uavhengighet, og etter 1991, for å binde regjeringen i Kiev til NATO og Den europeiske union (EU). Sentralt i denne bestrebelsen har vært gjenninnsprøytingen av en virulent antirussisk, antikommunistisk nasjonalisme i Ukraina, eksemplifisert av Bandera-kulten.

Under fjorårets 1. mai-stevne rettet jeg oppmerksomhet mot Chrystia Freeland, Canadas finans- og visestatsminister, som legemliggjør, på statens høyeste nivåer, alliansen mellom canadisk imperialisme og den ukrainske nasjonalistiske ytrehøyresiden. Freelands bestefar på morssiden, som hun hyller for å ha skolert henne i ukrainsk kultur og historie, var den prominente nazikollaboratøren Mikhailo Tsjomiak.

Den ukrainsk-canadiske kongressens innflytelse i Ottawa har i løpet av det siste året bare vokst. Nylig ble Taras Zaluskyj, UCCs tidligere administrerende direktør, utnevnt til forsvarsminister Anita Anands stabssjef.

Oppmuntret av denne støtten, fungerer Den ukrainsk-canadiske kongressen, eller UCC, som ei kvasi-arm av staten for å sverte, sensurere og undertrykke alle antikrig-stemmer og handlinger. UCC skryter av deres diskusjoner med Canadas minister for offentlig sikkerhet, Marco Mendicino, om å «slå ned» på det den kaller «pro-russiske» meldingstjenester.

Etter oppfordring fra UCC-tilhengere forsøkte det offentlig finansierte University of Waterloo i mars å kansellere en rombestilling gjort av International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) på oppdiktet grunnlag. Møtet kunne imidlertid finne sted, fordi IYSSE startet en kraftig motkampanje, og insisterte på studenters og arbeideres demokratiske rett til å diskutere og opponere mot den vesentlige rollen Canada har spilt i å starte og gjennomføre en krig som kan spinne ut i en tredje verdenskrig.

Nylig lyktes de høyreekstreme ukrainske nasjonalistene i å tvinge fram avlysningen av et eget antikrig-møte i Montreal ved å sverte talerne som pro-russiske og voldelige.

Den statsstøttede kampanjen for å undertrykke alle antikrig-stemmer, der UCC har vært spydspisser, er et vitnesbyrd om frykten innen styringsklassens kretser. De vet at deres falske narrativ om en «uprovosert krig» og en kamp for å forsvare det ukrainske «demokratiet» vil bli avslørt som en bunt løgner dersom de blir utsatt for kritikk og debatt.

Mens hele det politiske etablissementet sterkt støtter krigen, enten det er føderalistisk eller for Quebecs uavhengighet, vet styringseliten godt at blant den arbeidende befolkningen er det bare angst og opposisjon mot den stadig eskalerende konflikten i Europa.

Om enn denne opposisjonen enda ikke har kommet til uttrykk i framveksten av en antikrig-massebevegelse, er det framfor alt resultatet av handlingene til de organisasjonene som feilaktig poserer som venstre – fagforeningene, NDP og Quebec Solidaire.

NDP responderte på krigsutbruddet i februar i fjor, med entusiastisk støtte fra partiets fagforeningsallierte, ved å danne en administrasjonsallianse med minoritetsregjeringen til Trudeaus Liberal Party. NDP har lovet å besørge «politisk stabilitet» – det vil si, å undertrykke klassekampen – og har forpliktet seg til å beholde Trudeau i embetet fram til juni 2025, mens hans regjering fører krig, dramatisk øker militærutleggene, forfølger innstramminger og pålegger enorme, inflasjonsdrevne kutt i reallønningene.

I den grad det er noen opposisjon mot krigen fra pseudo-venstre-organisasjonene som opprettholder autoriteten til fagforeningene og NDP, og promoterer identitetspolitikk, er den basert på det bankerotte og ødeleggende perspektivet at den canadiske regjeringen og staten kan bli presset til å hjelpe til å mekle en fredelig, framforhandlet slutt på Ukraina-krigen, og mer generelt, å spille en altruistisk rolle i verdens anliggender.

Genuin motstand mot krigen må bli animert av et helt motsatt perspektiv – kampen for å mobilisere arbeiderklassen på et sosialistisk, internasjonalistisk program mot canadisk kapitalisme, dens stat og mot Liberal-regjeringen støttet av fagforeningene og NDP.

Utdanningsarbeidere i Ontario der de samlet seg utenfor den lovgivende forsamlingen i provinsen Ontario, 4. november 2022.

Stikk i strid med påstanden fra venstre-nasjonalistene, som skildrer Canada som ei kysk jomfru manipulert av den onde onkel Sam, er Canada en rovgrisk imperialistmakt. En som alltid har inngått et privilegert og lukrativt partnerskap med samtidens mektigste kapitalistmakt – Storbritannia på 1800-tallet, USA de åtte siste tiårene – i jakten på sine egne imperialistinteresser og ambisjoner.

Arbeidere i Canada, som rundt om i verden, blir trukket inn i massekamper som objektivt utfordrer styringsklassens agenda for krig og innstramminger. Den aktuelle oppgaven er å forvandle disse kampene til en politisk bevisst bevegelse for sosialisme.

Kampen mot krig er den skarpe knivseggen i denne kampen. En genuin politisk uavhengig massebevegelse av arbeiderklassen, som streber etter arbeidermakt, kan bare utvikles i den grad arbeidere skiller seg fra, og aktivt motsetter seg alle deres «egen» styringsklasses rovhandlinger, og fra denne styringsklassens stat, og framsetter sosialistenes store kamprop – «verdens arbeidere, foren dere» – aksen for deres kamper.

Loading