Dette er rapporten som ble levert av Eduardo Parati, medlem av Internasjonal ungdom og studenter for sosial likhet (IYSSE) i Brasil, til Det internasjonale online-stevnet 1. mai 2023, som ble holdt søndag 30. april norsk tid. For å se alle talene fra stevnet, besøk wsws.org/mayday.

Arbeidere og ungdom i Latin-Amerika, som over hele planeten, er på årets 1. mai konfrontert med to motstridende, men sammenkoblede prosesser: Utviklingen av kapitalistkrisa og sosial revolusjon. De to mest akutte uttrykkene for denne perioden er utbruddet av global krigføring og intensiveringen av den internasjonale klassekampen.

Arbeidere over hele kloden har de siste årene i utallige former erfart de katastrofale konsekvensene av den kapitalistiske dominansen over samfunnet: En ødeleggende pandemi, spinnende inflasjon, økende statsundertrykking, gjenkomsten av fascisme, og nå risikoen for kjernefysisk utslettelse.

Krigen i Ukraina har direkte implikasjoner for Latin-Amerika. I denne regionen, som andre steder, krever intensiveringen av utbyttingen av arbeiderklassen for å finansiere imperialistvåpen og betale for finanskrisa, undertrykkingen av all sosial opposisjon og dens avledning inn i nasjonalismens reaksjonære kanaler. I Latin-Amerika promoteres dette programmet av alle de angivelig venstreorienterte Rosa-bølge-regjeringene, inkludert Brasils president Lula fra Arbeiderpartiet (PT).

Det faktum at Latin-Amerika blir forvandlet til et stadium med stadig mer intense diplomatiske, økonomiske og militære konflikter er billedlig uttrykt av Lulas forsøk på å balansere mellom USA-NATO-imperialistmaktene og den stigende økonomiske og politiske innflytelsen på denne halvkula av både Kina og, i noen mindre grad, Russland.

Lula foruroliget hans imperialistvenner – og en del av det brasilianske borgerskapet – under hans nylige reise til Kina, ved høylytt å utfordre den amerikanske dollarens hegemoni, der han spurte: «Hvorfor skal alle land være bundet til dollaren for handel?'

Men den samme Lula erklærte, under hans besøk i USA for bare to måneder siden, at han forsøkte å «reposisjonere Brasil i den nye verdens geopolitikk» og ga ut et felles dokument med Biden som fordømte Russland for «brudd på Ukrainas territoriale integritet».

Lulas prinsippløse manøvrering på verdensscenen peker så langt fra på et perspektiv for «diplomatisk nøytralitet» eller en vei til «verdensfred», men derimot på det faktum at det svake latinamerikanske borgerskapet er ute av stand til å sikre noen reell uavhengighet fra imperialismens bestrebelser for å splitte verden.

Slike kalkyler har også blitt uttrykt av Chiles «Rosa-bølge»-president Gabriel Boric, som offentlig har omfavnet imperialistkrigen mot Russland som en anledning for det chilenske borgerskapet til å høste økte profitter. Boric erklærte på statlig fjernsyn at avskjæringen av russisk energi- og mineraleksport som resultat av krigen, og sanksjoner, «gir oss en meget lovende posisjon i møte med det som kommer fra verden.» Han la til:

Den samme krigen i Ukraina har ført til at mange utviklede land har behov for å kvitte seg med avhengigheten de hadde av russiske energikilder. Grønt hydrogen framstår for eksempel som en enormt viktig energi for verdens framtid, der Chile har uovertrufne forutsetninger for å kunne utvikle den, og derav ei rekke andre muligheter, og forresten, av kobber og litium og ikke-konvensjonelle fornybare energier.

Venezuelas president Nicolás Maduros pendlinger mellom fordømmelser av det amerikanske sanksjonsregimet som er pålagt landet, og å søke en tilnærming til en amerikansk regjering som fortsetter å søke hans omvelting, uttrykker i en mest direkte form krisa som alle latinamerikanske lands borgerlige regjeringer står overfor.

Langt fra illusjonene om en såkalt «ny multi-polar verdensorden» som promoteres av elementer fra Latin-Amerikas småborgerlige nasjonalistiske pseudo-venstre, vil ikke USA passivt gi avkall på sitt hegemoni over en region de historisk sett har ansett som deres egen bakgård.

General Laura Richardson, øverstkommanderende for den amerikanske sørkommandoen, uttalte følgende under hennes vitnesbyrd om Latin-Amerika for Senatets komité for de væpnede tjenester: «Verden er ved et vendepunkt. Kina har utvidet sin evne til å utvinne ressurser, etablere havner, manipulere regjeringer gjennom rovdyraktig investeringspraksis, og bygger potensielle romfartfasiliteter med to bruksområder, de fleste romfartsfasilitetene i noen stridende kommandoregion.»

Latin-Amerika vil med andre ord, akkurat som resten av planeten, bli en kamparena i pådriveren i retning av en tredje verdenskrig. Men i Latin-Amerika, som over hele kloden, presser kapitalistkrisa arbeiderklassen inn i vesentlige revolusjonære kamper.

I mars gikk 140 000 bolivianske lærere til en nasjonal streik, som har fortsatt gjennom april måned, som del av ei bølge av arbeiderklassekamper over hele verden. Tilsvarende handlinger har brutt ut i utdanningssektoren over hele regionen. En spontan arbeidsnedleggelse av kontraktsinnleide vedlikeholdsarbeidere ved det statseide oljeselskapet Petrobras i Brasil i februar truet med å gjenta vesentlige arbeidsopphør i raffinerier og på offshoreplattformer, i direkte konfrontasjon med Lulas nye PT-regjering.

Rosa-bølge-regjeringene over hele Latin-Amerika er ute av stand til å appellere til arbeiderklassen og er intenst fiendtlig innstilte til dens tiltakende kamper. Deres respons er karakterisert av styrking av det undertrykkende statsapparatet og promoteringen av økonomisk nasjonalisme i allianse med de korporatistiske fagforeningene som støtter dem.

I hver av disse kampene går arbeiderklassen inn i en direkte konfrontasjon, ikke bare med selskapene, men mot kapitaliststaten og fagforeningene, som i dag arbeider for å undertrykke ethvert uttrykk for motstand og holde dem isolert fra breiere sektorer av arbeidere.

Der brasilianske og andre latinamerikanske arbeidere trer inn i kamp mot enorme kutt i lønninger og sosiale programmer og for å forsvare deres interesser, vil de finne deres største og uunnværlige allierte blant arbeidere i USA, Europa og internasjonalt.

Uavhengige grunnplankomitéer – forente på tvers av nasjonale grenser gjennom Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – vil bli arbeiderklassens organisatoriske uttrykk i dette nye historiske revolusjonære øyeblikket.

Alle som deltar på dette 1. mai-stevnet må henvende seg til den eneste sosiale kraften som er i stand til å få slutt på krig, diktatur og sosial ulikhet: Den internasjonale arbeiderklassen.

Latin-Amerikas arbeidere har demonstrert deres enorme besluttsomhet og selvoppofrelse i utallige strider. De må bli politisk bevæpnet gjennom en assimilering av lærdommene fra den lange kampen trotskistbevegelsen har ført mot alle de opportunistiske og revisjonistiske tendensene som har forsøkt å underordne arbeiderklassen til borgerlig nasjonalisme, med katastrofale konsekvenser.

Det er på dette prinsipielle fundamentet at et nytt revolusjonært lederskap vil bli bygget gjennom etableringen av seksjoner av Den internasjonale komiteen av Den fjerde internasjonale i alle land.