Den amerikanske sangeren Tina Turner var i flere tiår en av de mest universelt elskede utøvere av populærmusikk. Hennes karriere varte fra slutten av 1950-tallet, da hun enda gikk på videregående, og til 2020-tallet, mer enn 60 år.
Turner døde 24. mai, i en alder av 83 år i hennes hjem i Zürich, Sveits. Dødsårsaken er uspesifisert, men hun hadde i årevis kjempet med flere plager, deriblant nyre- og tarmsykdom. Amerikanske fans kan bli overrasket over å høre at Turner de 30 siste årene av hennes liv bodde i Europa, hvor hun følte hun hadde en sterkere støtte, både blant fans og fra andre musikere.
Hun ble født Anna Mae Bullock i det lille vestlige Tennessee-lokalsamfunnet Nutbush, rundt 100 km nordøst for Memphis. Hennes 1973-melodi «Nutbush City Limits» forteller om det landlige miljøet fra hennes tidlige barndom. Fordi faren var voldelig brøyt hennes familie opp og flyttet rundt, og endte i St. Louis, der hun gikk på videregåendeskole. Sammen med hennes eldre søster besøkte hun lokale bluesklubber og traff bandet Kings of Rhythm på Manhattan Club i East St. Louis, Illinois.
Dette var Ike Turners gruppe, og Anna Mae ble umiddelbart slått av dens musikalske ferdigheter. Hun visst hun også hadde et talent. Som ungjente hadde hun sunget i koret i Nutbushs Spring Hill Baptist Church, og hun hadde et sterkt ønske om å vise hva hun var god for. Trommeslageren i The Kings of Rhythm tilbød henne en mikrofon, og hennes kommanderende og lidenskapelige sangstil klarte å imponere Ike. Hun sa seinere hun var påvirket av Ray Charles, Sam Cooke og andre, og aldri ønsket å synge som den tidens typiske kvinnelige vokalister.
Ike tok henne under hans vinge som en protegé, og instruerte henne i noen av de mer subtile elementene av bandets musikk. Ike hadde skrevet og spilt inn musikk siden begynnelsen av 1950-tallet. Hans første bemerkelsesverdige melodi var «Rocket 88» fra 1951, spilt inn av Jackie Brenston og hans Delta Cats. Noen hevder dette var den første rock&roll-sangen noen gang innspilt. Ike skrev i 1958 «Box Top», og spilte den inn med hans nye oppdagelse Anna Mae. Han ga henne navnet «Little Ann» for etiketten.
Ike skrev i 1960 en melodi tiltengt en mannlig vokalist, Art Lassiter. Da han ikke dukket opp for innspillingen steppet Anna Mae inn. «A Fool In Love» ble hennes første innspilling som Tina Turner. (En video av hennes framføring av sangen 40-år-seinere for et massivt publikum på Londons Wembley Stadium illustrerer forståelsen hennes fans hadde av denne melodien som del av hennes musikalske historie.) Med denne første innspillingen i 1960 tildelte Ike henne scenenavnet Tina Turner og fikk det opphavsrettslig beskyttet, med den hensikt at hun aldri skulle kunne opptre som den personen uten ham. Anna Mae Bullock ble til Tina fra Ike & Tina Turner, de første 16 årene av hennes karriere.
Deres profesjonelle relasjon ble til en personlig en, og han begynte å misbruke henne både fysisk og emosjonelt. Likevel ble hun hos ham, fordi som hun sa hun «brydde seg om ham». I oktober 1960 fødte hun hans barn. De samarbeidet deretter på flere album, før de to så til slutt i 1962 inngikk et ekteskap, som siden endte på notorisk måte i 1976.
Phil Spector, plateprodusenten kjent for hans produksjonsteknikk kalt «Wall of Sound», ble interessert i å lage ei plate med Tina etter å ha sett hennes opptreden i konsertfilmen «The Big T.N.T. Show» fra 1966. Han betalte $ 20 000 for rettighetene til kunstnerisk kontroll og Ikes avtale om å holde seg unna studioet. Spector brukte bakgrunnssangere og 42 studiomusikere, og resultatet ble «River Deep – Mountain High». Mens det ble en stor suksess i Europa, var det elendig salg i USA. Tina beskrev den i et intervju mange år seinere som den «første sangen jeg fikk synge» fordi Spector insisterte på at hun ikke skulle pynte på vokalen hennes, men bare gjøre det rett fram.
Ike og Tina oppnådde anerkjennelse over hele verden for deres kraftfulle og lidenskapelige gjengivelser av andre populære artisters hits. Det var hennes hemningsløse tilstedeværelse som ga gruppa sin identitet. Hun huskes for å ha gitt hele seg selv i hennes sceneopptredener. Hennes agiterte vokal ble akkompagnert av livlige rytmiske bevegelser utført i sexy, glamorøse kostymer. Slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet så masse flott sangmateriale av artister som Sam Cooke, James Brown, Otis Redding, Aretha Franklin, Sly Stone, Wilson Pickett og Arthur Conley, så vel som grupper som Rolling Stones. Ike & Tina spilte inn hits av alle disse, og mange flere.
Nå som headliner-gruppe for showet Ike & Tina Turner Revue, gjorde Turner «Proud Mary» til hennes varemerke. Sangen ble skrevet av John Fogerty fra Credence Clearwater Revival og først utgitt tidlig i 1969, og Turner-duoen framførte den i november samme år på Madison Square Garden, der de åpnet for Rolling Stones. Den opptredenen var bemerkelsesverdig blant annet for den spontane sceneopptredenen til Janis Joplin, som ble så rørt av Tinas gjengivelse av Wilson Picketts «Land of 1000 Dances» at hun hoppet opp på scenen for å gjøre en duett med henne. «Proud Mary» ble utgitt på deres album Workin’ Together i februar 1971.
1970-tallet besørget gruppa enorm suksess. Da de gikk fra hverandre i 1976, hadde Ike & Tina Turner produsert 19 studioalbum og åtte innspilte liveopptredener, sammen med utallige fjernsyns- og filmopptredener. Uansett hvor fristende for denne forfatteren, er ikke dette anledningen for i nærheten av en omfattende oversikt over alle deres hits. Leseren vil bli godt belønnet for å gjøre sin egen søkning. Noen få eksempler fra den epoken vil gi en smakebit av vitaliteten i deres forestillinger. Sly Stones «I Want To Take You Higher» ble utgitt på deres studioalbum «Come Together» i mai 1970. Otis Reddings «I've Been Loving You Too Long» ble utgitt i januar 1969 på deres album «Outta Season». Rolling Stones’ «Honky Tonk Woman» ble utgitt i mai 1970 på «Come Together», albumet der de også spilte inn Beatles-sangen med samme navn.
Ike og Tinas partnerskap var et ujevnt et. Mens Tina ga gruppa dens karakter, må heller ikke Ikes bidrag undervurderes, som det ofte blir. I løpet av de 16 årene de samarbeidet skrev han rundt 200 sanger, hvorav mange ble innspilt av andre artister. Han brakte med seg ekspertisen innen produksjon og hans opparbeidede forretningssans, som brakte dem til suksess. Han hadde lært gjennom bitter erfaring. Ike ble snytt for royalties for det han estimerte å være 78 sanger han hadde skrevet i årene fra 1951 til 1955 da han arbeidet for Sun Records og forleggerne Bihari Brothers.
Det beryktede samlivsbruddet og gruppas opphør har blitt fortalt mange ganger. Tina har skrevet flere selvbiografier, som har informert dokumentarfilmer, en dramafilm med Angela Basset i hovedrollen, til og med et Broadway-skuespill. Hennes skilsmisse var helt klart kulminasjonen på en flukt fra en brutalt voldelig relasjon. Som del av den påfølgende rettssaken måtte hun til og med saksøke for rettigheten til å kunne anvende hennes eget artistnavn. Det skal bemerkes, i motsetning til den promoterte folkloren, at affærens tragiske karakter ikke ene og aleine stammer fra Ikes handlinger, usmakelig som han enn var, men fra det samfunnspresset som kommer ned over kunstnere generelt, spesielt de som slåss for å opprettholde kommersiell suksess.
Med støtten fra flere venner fra musikkens verden, spesielt Mick Jagger og avdøde David Bowie, gjenopprettet og videreførte Tina hennes musikalske karriere. Hun hadde blitt større enn livet, og solgte flere konsertbilletter enn noen annen utøver. Etter hennes Ike & Tina-dager hadde hun et dusin turneer og var med som åpningsartist for flere andre prominente utøvere. Hennes siste turné – Tina: 50th Anniversary Tour – leverte 47 utsolgte forestillinger i USA og Europa, og endte i Sheffield, England i mai 2009.
Hun har laget lydspor for flere dramafilmer, eksempelvis «Goldeneye» og selv vært skuespiller i andre. Hun spilte rollen Acid Queen i filmen «Tommy», produsert av Who (1975, før hennes skilsmisse) og portretterte Aunty Entity i «Mad Max Beyond Thunderdome» fra 1985. Hennes melodi «We Don't Need Another Hero» fra den filmen vant henne en MTV Video Music Award-nominasjon for beste kvinnelige video.
Dire Straits-gitaristen Mark Knopfler skrev tittelmelodien til det som skulle bli kjent som hennes «comeback»-album fra 1984, «Private Dancer». Hun fikk i studio støtte av gitaristen Jeff Beck og resten av Dire Straits, uten Knopfler. «What's Love Got To Do With It» ble utgitt samme år.
Til tross for mange velkjente artisters samarbeid i hennes studioarbeid hadde hennes seinere sanger en melankolsk atmosfære som etter denne forfatterens formening mistet mye av overfloden fra hennes tidlige innspillinger. Det samme kan imidlertid ikke sies om hennes sceneopptredener. Tina brakte den samme entusiasmen og kjærligheten til hennes publikum som hun alltid hadde vært kjent for, sammen med ytterligere teknisk bombastisk iscenesettelse, som fulgte med hennes suksess.
Tina påkaller og personifiserer en epoke innen musikk og politikk der grenser ble brutt – kulturell, politisk og musikalsk. Selv om hun ikke personlig var involvert i politisk aktivitet i borgerrettighetsbevegelsen, er hennes musikk i høy grad et produkt av kryssingen av de hudfargebaserte skillelinjene som tidligere ble pålagt. Denne generasjonens optimisme var noe hun bevisst forsøkte å bringe til scenen – og det er én av grunnene til at millioner har elsket henne.