Fredag 26. mai gikk italienske transittarbeidere, ansatt både av private og offentlige selskaper som betjener tjenester lokalt og over lengre distanser, til en 24-timers streik, sammen med mange arbeidere i det offentlige skolevesenet. Tog- og sporvognførere og buss-sjåfører gikk sammen ut i streik med lærerne i så mange som 25 forskjellige byer, og i Trieste fikk de selskap av havnearbeidere, alle med krav om høyere lønninger, sikre ansettelser og bedre arbeidsvilkår. I Milano, Napoli og Torino marsjerte de streikende gjennom bysentrene og sang: «Abbassate le armi, alzate i salari!» (Ned for våpnene, opp for lønninger!).
I Roma svarte skoleelever og studenter på oppfordringen fra fagforeningen Unione sindacale di base (USB), og demonstrerte foran utdanningsdepartementet. I Lombardia ble togtjenestene til selskapet Trenord innstilt i 24 timer, mens Trenitalia gikk til streik fra kl. 09:00 til 17:00. I Napoli ble hele det offentlige transportsystemet, medregnet metroen, busser, sporvogner og taubaner, suspendert i 24 timer, slik tilfellet også var i Torino og Palermo. Arbeidere streiket også i Genova, Firenze, Livorno, Bari og Catania. Betjeningen på bompengestasjonene på de store motorveiene streiket også, som førte til at det dannet seg lange køer.
Det kom til sammenstøt i Milano da de streikende forflyttet seg i retning av det tungt bevoktede hovedkvarteret til næringslivsorganisasjonen Confindustrias. Demonstranter prøvde å bryte seg gjennom barrierene og kastet tomater og egg. Politiet, forsterket av militærpoliti, tok til motmæle med skjold og batonger.
Visse høyhastighetstogtjenester, som Frecce og ICE, var eksluderte fra streiken. Byen Roma og de flomrammede regionene Emilia-Romagna og Marche ble også unntatt fra transittstreiken, og det samme gjaldt flytrafikken. På flyplasser var det varslet en nasjonal streik for søndag 4. juni.
Hovedkravene var: Månedlige lønnsøkninger på € 300 netto, og justering av lønninger til inflasjonen; minimum timelønn på € 10 for alle som har inntekter fortsatt under dette nivået; og en slutt på usikre, midlertidige og lavtlønnede jobber.
Det var flere streiker i Italia i mai med krav om økte lønninger og større jobbsikkerhet. Disse streikene er del av en voksende bevegelse i hele den europeiske arbeiderklassen, fra Frankrike, Spania og Storbritannia, til de varslende streikebevegelsene i Tyskland og Skandinavia, og de nylige lærerstreikene i Romania.
Transportarbeidere i Italia gikk til en fire-timer-lang nasjonal streik 2. mai. Flygeledere gikk ut i streik 3. mai, støttet av ombordpersonell fra Air Dolomiti og Vuelding. Bakkemannskapet ved alle italienske flyplasser streiket 19 mai mot utbytting, sultelønninger og prekære arbeidsvilkår. Hos ITA Airways, etterfølgeren til Alitalia, som er i ferd med å bli overtatt av Lufthansa, har det allerede vært flere arbeidsnedleggelser i protest mot elimineringen av 4 000 arbeidsplasser.
Streikebevegelsen er rettet mot pro-business-orienteringene, og mot sosial- og krigspolitikken til regjeringen til statsminister Giorgia Meloni, fra fascistpartiet Fratelli d’Italia. Meloni-regjeringen prøver å forlenge den utløpte tariffavtalen i offentlig sektor fram til 2024, for å erstatte den med vilkårlige og skarve inflasjonsbonuser for å få pålagt budsjettbegrensningene diktert av Brussel.
Regjeringen har vedtatt et nytt dekret for arbeids- og sosialaffærer som omfatter kutt i sosiale rettigheter og en lemping av regelverket om korttidige arbeidsavtaler. De tre tradisjonelle fagforbundene CGIL, CISL og UIL holdt i mai tre store stevner som opponerte mot denne politikken, der 30 000 til 40 000 arbeidere deltok i hver av byene Bologna, Milano og Napoli.
Meloni gjennomfører skattekutt for gründere og de rike. På populistisk vis sammenligner hun skatter på småbedrifter og selvstendig næringsdrivende med mafiabeskyttelse. Hennes finansminister, Giancarlo Giorgetti (fra partiet Lega), kuttet en skatt på energiselskapers overdådige profitter med tre fjerdedeler, som Melonis forgjenger Mario Draghi hadde innført. En annen skattegave regjeringen har i sikte er å avskaffe Italias ekstraskatt på biltyper med ekstra høy ytelse fra Ferrari, Lamborghini og Maserati.
Meloni er samtidig i ferd med å fase ut Borgerinntekten (Reddito di cittadinanza). Den var det sentrale valgløftet til Beppe Grillos Femstjernersbevegelse. Selv om det bare var en dråpe i bøtta, besørget tiltaket et ekstra sosialbidrag til rundt 1 million trengende, på opptil € 780. Meloni kunngjorde allerede i november 2022, til applaus fra EU-partnere og finansmarkedene, at hun bare ville finansiere Borgerinntekten for en begrenset periode i 2023, og avskaffe den helt fra 2024.
Samtidig øker fattigdommen i Italia. Ifølge Caritas’ fattigdomsrapport lever 5 millioner italienere i absolutt fattigdom. Spesielt Sør-Italia er i ferd med å bli et fattighus: Fattigdommen der har blitt doblet de 10 siste årene, og utgjør nå 10 prosent av befolkningen. I Italia under ett er 1,4 millioner barn i fare for fattigdom. Ungdomsarbeidsledigheten er på vei opp, og det samme er usikkerheten i ansettelsesforholdene, som innvandrere er spesielt berørt av, og de utgjør derfor et stort antall av de «absolutt fattige». Mens 7,2 prosent av alle italienere er fattige, rammer fattigdom én av tre (32,4 prosent) av innvandrerbefolkningen.
Den skrikende sosiale ulikheten skyldes ikke bare skattegavene til de rike og gründerne eller innstrammingene diktert av EU. Krigspolitikken sluker også milliarder. Giorgia Meloni viderefører med hennes militaristiske politikk samme pro-NATO-kurs som Draghi satte. Hun støtter Ukraina med militær og økonomisk bistand og bevæpner i Italia hæren og politistaten. I mars besøkte hun president Volodymyr Zelenskyj i Kiev der hun lovet ham et luftvernsystem. For noen dager siden fikk hun en gjenvisitt av det ukrainske statsoverhodet i Roma.
Meloni strekker seg langt for å understreke hennes enighet med EUs høyreorienterte, militaristiske og svært farlige politiske orienteringer. Italia skal, i likhet med Tyskland, Storbritannia og Frankrike, ruste seg for en tredje verdenskrig på bekostning av den arbeidende befolkningen.
Det eneste svaret på dette er den europeiske arbeiderklassens felles kamp mot kapitalismen. For å kunne motsette seg angrepene på arbeidsplasser, lønninger og demokratiske rettigheter, må arbeiderklassens internasjonale enhet etableres, på et sosialistisk grunnlag. Dette fordrer den presserende nødvendige byggingen av et revolusjonært lederskap, en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) i Italia.
De italienske fagforeningene er, som i andre land, kapitalens stedfortredende agenter. I denne egenskapen samarbeider de tett, ikke bare med sosialdemokratene i partiet Demokratene (PD), som i regjering gjennomførte massive sosiale nedskjæringer, men også med Meloni. Maurizio Landini, leder av CGIL, det største fagforbundet, og tidligere medlem av Det italienske kommunistpartiet (PCI), inviterte eksempelvis Meloni til å tale på CGILs siste fagforbundskongress.
Fordi de tradisjonelle fagforbundene CGIL, CISL og UIL er så dypt flettet inn i den italienske økonomien, forlater medlemmene dem i hopetall. Fagforeningen USB, som 26. mai kalte til streik, og andre fagforeninger som Cobas, CUB osv., prøver å fylle dette tomrommet. Men deres nasjonale orienteringer og perspektiver er i liten grad forskjellige fra de gamle fagforeningsbyråkratenes.
Fagforeningene kaller gang på gang til én-dagsstreiker for å opprettholde deres kontroll over en voksende bevegelse, og for å forhindre et sosialt opprør mot krig og kapitalisme. Deres ledere er tilknyttet Italias pseudo-venstre og de stalinistiske partiene, som Rifondazione Comunista (PRC) og det i 2016 nyetablerte Partito Comunista Italiano (PCI), og Potere al Popolo (PaP), Sinistra Italiana og Demokratene (PD). Både USB-lederen Pierpaolo Leonardi og Cobas-lederen Piero Bernocchi er nært Rifondazione Comunista, som i årene fra 2006 til 2008 støttet Romano Prodi-regjeringens politikk for budsjettnedskjæringer og krig.
Fagforeningsbyråkratene støttet i de nylige lokalvalgene Demokratene (PD), om de i det hele tatt uttalte seg. PDs nyslåtte leder Elly Schlein, 38, med hennes relative ungdommelighet som hennes eneste trumfkort, begynte hennes karriere i Barack Obamas kampanjeteam i USA, og har nå i to år vært visepresident i regionen Emilia-Romagna. Den såkalte «venstreleirens» bankerotte politikk førte i lokalvalgene imidlertid til nok en, denne gangen enda mer betydningsfull valgseier for høyresiden og fascistene fylket rundt Meloni.
I regionen Emilia-Romagna er denne bankerotte politikken spesielt åpenbar. De nylige massive oversvømmelsene, som krevde 15 menneskeliv, avslører nådeløst deres blatante feilgrep. I denne regionen, der «venstreleiren» har sittet i regjering i 78 år, ble alt som hadde vært nødvendig for å forhindre flom, jordskred og andre katastrofer fullstendig neglisjert.
Ikke bare ble infrastrukturen misligholdt, jordsmonnet lagt under asfalt, elver rettet ut og fjellene avskoget, men også forlengst påkrevde damarbeider ble gjentatte ganger utsatt. Innstrammingene gjennomført i den offentlig sektoren krever nå også sitt. Det er mangel på godt skolerte og anstendig betalte arbeidere, deriblant agronomer, byplanleggere, bygnings- og infrastukturingeniører, brannbekjempere, sosialarbeidere, og mange flere.
Den katastrofale oversvømmelsen viser den kapitalistiske krisas sanne ansikt. Mens de ansvarlige i Roma og Bologna nå krangler seg imellom om ansvar og finansmidler, er befolkningen i den oversvømmede regionen overlatt til seg selv, og til å måtte basere seg på hjelp fra frivillige.