Statsminister Kyriakos Mitsotakis, partileder for høyrepartiet Nytt demokrati (ND), ble mandag tatt i ed for en ny fireårsperiode, etter å ha gjort reint bord og beseiret opposisjonspartiet Syriza (Koalisjonen av Det radikale venstre-Den progressive alliansen) i søndagens greske parlamentsvalg.

I tillegg til at det høyreorienterte ND tiltrådte for en ny periode, så valget tre høyreekstreme partiers rekonsolidering i parlamentet, som til sammen fikk mer enn 12 prosent av stemmene og 34 seter.

Valget av en konservativ regjering og eleveringen av det ytre høyre, i det én analytiker beskrev som «det mest konservative parlamentet siden gjenopprettingen av demokratiet i Hellas i 1974», er Syrizas politiske ansvar.

Syriza i regjering, fra 2015 til 2019, påla brutale innstramminger samtidig som partiet lojalt forsvarte og finansierte Hellas’ nøkkelrolle i NATO, og på vegne av EU implementerte brutale «Fort Europe»-tiltak mot flyktninger. Partiet har siden bare utdypet denne agendaen, og demobilisert og forrådt arbeiderne og ungdommen som i sin tid så til Syriza for lederskap.

Syriza kom først til makten i januar 2015, i et valgskred basert på partiets løfter om å få slutt på sparepolitikktiltakene som ble forlangt av EU og Det internasjonale pengefondet (IMF), men demonstrerte i løpet av få måneder at det var et parti som utelukkende opererte i borgerskapets tjeneste. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) evaluerte dette i sin uttalelse «De politiske lærdommene av Syrizas svik i Hellas» [engelsk tekst] som «en erfaring av enorm strategisk betydning for arbeiderklassen».

ICFI avviste fra begynnelsen av påstandene framsatt av Syriza, og av partiets tallrike pseudo-venstre-heiagjenger internasjonalt, om at dets valg ville føre til implementeringen av en venstreorientert, enn si sosialistisk politikk. Basert på en analyse av Syrizas klassekarakter som representativt for et sjikt av den øvre middelklassen, som forfekter et pro-kapitalistisk program, advarte Den internasjonale komitéen for at partiet raskt ville snu ryggen til sine valgløfter og påtvinge innstrammingsoffensiven forlangt av Hellas’ kreditorer – som med det ville føre til styrkingen av høyreorienterte og fascistiske krefter.

I en perspektivartikkel datert 27. januar 2015, «Betydningen av valget av Syriza i Hellas» [engelsk tekst], uttalte WSWS:

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale avviser med forakt den politiske unnskyldningen tilbudt av det småborgerlige pseudo-venstre for å berettige støtte til Syriza og partiets pro-kapitalistiske agenda – at en Tsipras-regjering er en nødvendig «erfaring» for arbeiderklassen, som den, på den ene eller andre måten på grunnlag av, vil komme til å forstå nødvendigheten av en genuin sosialistisk politikk.

Slike sofisterier forfektes bare for å motsette seg framveksten av en revolusjonær bevegelse av arbeiderklassen, en utvikling som bare er mulig gjennom en uopphørlig politisk avsløring av Syriza. Den oppgaven har World Socialist Web Site påtatt seg, for å forberede arbeidere og unge mennesker for de avgjørende kampene de står overfor, i Hellas og internasjonalt.

WSWS skrev i artikkelen «Syrizas valgsuksess og det pseudo-venstre» [engelsk tekst], publisert dagen etter:

Et annet av deres [pseudo-venstres] argumenter er at man må støtte Syriza slik at arbeiderklassen kan gå gjennom disse erfaringene og lære av dem. Dette er rein kynisme. Gitt de enorme farene reist av en Syriza-regjering er et marxistisk partis oppgave å avsløre klasseinteressene representert av Syriza, og å advare arbeiderklassen mot konsekvensene, og besørge den en klar sosialistisk orientering.

ICFIs analyse av Syriza ble satt i kontekst av utviklingen av lignende politiske formasjoner internasjonalt, deriblant Podemos i Spania, Die Linke (Venstrepartiet) i Tyskland, Bloco de Esquerda (Venstreblokka) i Portugal, og Nouveau Parti anticapitaliste (Nytt antikapitalistisk parti) i Frankrike.

Syrizas forræderi satte et mønster som skulle gjentas utenfor Hellas’ grenser. Jeremy Corbyn ble den valgte lederen av det britiske Labour Party (Arbeiderpartiet). Blant Corbyns mest standhaftige tilhengere var Syrizas tidligere finansminister Yanis Varoufakis, som trakk seg fra regjeringen i juli 2015, for å distansere seg fra innstrammingene pålagt av Syrizas partileder Tsipras, som Varoufakis selv hadde vært sentral i å framforhandle. Corbyns erklærte oppdrag var å redde Labour Party fra «Pasok-ifisering» – nedsmeltingen erfart av Hellas’ sosialdemokratiske parti PASOK, etter at det i Hellas hadde innført den første rekka av EU- og IMF-dikterte innstrammingstiltak.

Corbyn erklærte i hans seierstale på Labour’s 2016 Spesialkonferanse: «Siden 2008-krasjet har kravet om et alternativ, og en slutt på kontraproduktive innstramminger ført til framveksten av nye bevegelser og partier, i det ene landet etter det andre. ... I Storbritannia har det funnet sted i hjertet av tradisjonell politikk, i Labour Party, som er noe vi må være ekstremt stolte av.» Corbyn ansatte sågar Varoufakis som en økonomisk rådgiver.

Resultatet av «Corbyn-erfaringen», fire år med elendig politisk kapitulering for hans høyreorienterte motstandere inne i og utenfor partiet, var en regelrett fiasko, med Labour nå ledet av sir Keir Starmer som har sverget på brutale innstramminger, og marsjerer i låst takt med en ondsinnet Conservative-regjeringen i støtten for NATOs krig mot Russland i Ukraina.

Etter å ha hevdet at arbeidere måtte gå gjennom «erfaringen» med regjeringer ført av Syriza og deres like, for å kunne komme fram til sosialisme, har ikke én pseudo-venstre-tendens noen gang erkjent at resultatet tvert imot alltid har vært et byks til høyre. Dessuten, etter hvert eneste politiske svik, letingen videreføres etter det neste Syriza – en småborgerlig formasjon som anvender en spraglete blanding av venstreklingende fraser som kan tilbys arbeiderklassen som et falskt alternativt lederskap.

Det kan ikke trekkes noen annen konklusjon enn at pseudo-venstre-gruppene aktivt søker arbeiderklassens politiske kastrering, for å sikre deres egen privilegerte og komfortable tilværelse innenfor kapitalismen.

Den essensielle lærdommen arbeidere og ungdommen internasjonalt må trekke er nødvendigheten av å bygge seksjoner av ICFI i Hellas, og i alle land. ICFIs skrifter om pseudo-venstre-tendensene omfatter den nødvendige teoretiske bevæpningen av arbeidere for å føre denne kampen fram.