I kjølvannet av Syrizas fiasko i de greske valgene sist søndag, trakk den tildligere statsministeren Alexis Tsipras seg ydmykende fra hans posisjon som partileder. Han erklærte at den såkalte «Koalisjonen av det radikale ventre» nå må «treffe vanskelige og modige beslutninger, som er nødvendige for å kunne tilby en ny visjon».

Tsipras fratredelse var erkjennelsen av kollapsen av partiets støtte under hans ledelse, men enhver «ny visjon» ville være innrettet på å besørge en ansiktsløftning, for å tillate Syriza å fortsette å tjene som et kritisk viktig instrument for bankene og kapitalistiske styringseliter.

Pseudo-venstre-grupper internasjonalt er samtidig engasjert i en kollektiv bestrebelse for å dekke over deres egen kriminelle rolle i Syrizas bedragerier, for bedre å forberede for nye framtidige svik.

En i så måte typisk artikkel, skrevet av professor Giorgos Gouzoulis fra University of Bristol, sto i magasinet Jacobin, med tittelen «Den greske venstresiden har alvorlige problemer». Jacobin står nært USAs Democratic Socialists of America (DSA), en fraksjon av Det demokratiske partiet.

Jacobin skriver at publikasjonen forsøker å «forstå hvordan vi endte opp her», for å kunne «tilby en overbevisende progressiv politisk agenda» og for «venstresidens gjenkomst til makten». Det de presenterer er imidlertid en eksersis i historieforfalskning.

Det er nødvendig å gjennomgå denne historien, og å se hvordan den ble analysert av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og World Socialist Web Site, da den utspilte seg. Alt hva Syriza gjorde var forutsigbart, og faktisk forutsett. (Se WSWS’ artikkelsamling «Syriza-regjeringen i Hellas: Pseudo-venstre ved makten» av engelske tekster)

Den første løgna, som alt annet er basert på, er at Syriza i regjering på en eller annen måte representerte «makt for venstresiden». Da Syriza ble valgt i januar 2015 ble det presentert av Jacobin, DSA og deres med-tenkere over hele verden, som et tidevannskifte for europeisk og internasjonal politikk. «Syrizas valgtriumf har brakt håp til det europeiske radikale venstre og arbeidernes bevegelse, og tilbyr dem en enorm anledning,» skrev Jacobin 26. januar 2015, dagen etter Syrizas valgseier.

Det er imidlertid fullstendig klart, for enhver som baserer sin vurdering på en marxistisk analyse av politiske tendenser og på klasseinteressene de representerer, eller til og med leser hva Tsipras uttalte, hva Syriza var og ville gjøre. For alt av den «venstreradikale»-retorikken, Syriza var og er et borgerlig parti, hvilende på priviligerte sjikt av middelklassene, som ville etterleve bankenes forlangender.

Den 5. januar 2015, tre uker før valget, i en artikkel som undersøkte Syrizas valgprogram skrev WSWS: «Styringsklassen vet hvem de har å gjøre med, og at de ikke har noe å frykte fra Syriza».

Den 26. januar 2015, dagen etter valget, da Jacobin proklamerte «håpet» for «det radikale venstre», skrev WSWS: «Velgernes forkastelse av PASOK og ND, den greske kapitalistklassens tradisjonelle regjeringspartier, gjenspeiler massenes forargelse over innstrammingene diktert av bankene. Syriza er imidlertid et borgerlig parti forpliktet til EU, euroen og kapitalismens forsvar.» [Lenker til engelske tekster]

Ifølge Gouzoulis’ narrativ: «Etter å ha dannet en koalisjonsregjering i januar 2015 forsøkte den Syriza-ledede administrasjonen å overbevise EU-institusjoner, mektige lobbygrupper, og de politiske lederne i det nordlige EU, at en progressiv alternativ politisk agenda var mulig. Men disse forhåpningene ble knust etter seks måneder med forhandlinger.»

Reint faktisk, Syriza, partiets statsminister Tsipras og hans Sancho Panza, finansminister Yanis Varoufakis, begynte fra første dag av å avvise alle av partiets valgløfter. Dette startet med dannelsen av partiets regjering. Jacobin refererer til en «koalisjonsregjering», men avstår høflig fra å navngi hvem det ble dannet koalisjon med: De uavhengige grekerne (Anel), et høyreorientert xenofobisk parti som var resultat av en splittelse fra Nytt demokrati (ND).

Som WSWS skrev [engelsk tekst] var beslutningen om å slå seg sammen med Anel, som helt og holdent var Syrizas eget valg, innrettet på å skape «de beste forutsetninger for å flytte deres politiske orienteringer over til høyre, samtidig som det signaliserer til det greske og det internasjonale borgerskapet at den nye regjeringer ikke utgjør noen trussel mot deres fundamentale interesser».

Heller enn å søke å mobilisere arbeiderklassen i Hellas og Europa, fremmet Syriza den bankerotte politiske orienteringen å trygle EU om å gi dem noen få smuler. Varoufakis spilte hovedrollen i å kysse finansministrenes baker i de europeiske hovedstedene.

Mindre enn en måned etter at Syriza tiltrådte signerte Syriza en avtale med Euro-gruppa, og lovet at den greske regjeringen ville «avstå fra enhver tilbakerulling» av innstrammingstiltakene foreskrevet under det eksisterende og forhatte EU-støttede «Memorandum» og ville «ære [Hellas’] økonomiske forpliktelser til alle deres kreditorer, fullt ut og til rett tid». Det vil si, Syriza lovet lojalt å gjennomføre de europeiske bankenes krav, som de gikk til valg for å motsette seg.

Mens Jacobin på den tiden løy og hevdet «Syriza holder sine posisjoner», skrev WSWS [engelsk tekst]: «Sågar i hele historien over småborgerlig ‹venstre›-politikk er det vanskelig å finne et eksempel på svik, kynisme og virkelig motbydelig feighet, som kunne samsvare med hva statsminister Tsipras presterer.»

Syriza og Tsipras bestrebet seg deretter for å tvinge arbeiderne til å godta deres avtale med europeisk finanskapital, om nødvendig med makt, som det ble vist med utplasseringen av politiet mot protesterende studenter i april [engelsk tekst].

Dette kulminerte i det uredelige referendumet om nye innstrammingstiltak framsatt i juli 2015, som Jacobin nå beskriver som «den siste akt i Syrizas bestrebelser for å endre retningen på de politiske økonomiske disposisjonene innen eurosonen». Den gangen publiserte magasinet i sin helhet Tsipras’ løgnaktige tale der han kunngjorde folkeavstemmingen.

Syriza organiserte referendumet helt overbevist om at partiets bestrebelser for å demoralisere arbeiderne og kvele opposisjonen ville besørge et «ja»-resultat, som ville besørge dekning for å implementere bankenes krav, eller sågar tillate Tsipras å trekke seg og overlate makten til ND. Tsipras gjorde det på forhånd klart at skulle det bli et «nei»-resultat, da ville han uansett fortsette å forhandle med EU om innstramminger. WSWS forklarte [engelsk tekst] før avstemningen: «Om Tsipras kortfattet skulle forklare arbeidsfolk innholdet i referendumet, da kunne han si: Mynt og EU vinner, kron og dere taper.»

Da befolkningen stemte overveldende mot innstramminger, gikk Syriza til verks for å banke ei massiv ny innstrammingspakke gjennom i parlamentet, som befolkningen eksplisitt hadde avvist. Det var på det tidspunktet at Varoufakis, den fullkomne opportunisten, trakk seg som finansminister, da han fornemte han kunne ha bedre muligheter for personlig og politisk avansement ved å distansere seg fra Tsipras.

Syriza vant i september 2015 et knapt gjenvalg mot ND, under massivt velgerfravær. Syriza og Tsipras forble ved makten de fire neste årene, før de ble beseiret i 2019-valgene.

Jacobin behandler, så kort som mulig, Syrizas tid som leder av regjeringen etter 2015. Ifølge Gouzoulis var denne perioden karakterisert av «begrensede sosialpolitiske tiltak som beskyttet fattigere husholdninger», men imidlertid innen det overordnede rammeverket av en «økonomisk politisk orientering … fokusert primært på å opprettholde budsjettoverskudd, og betjene offentlige gjeldsbetalinger», som «spesielt smertet de fattigere delene av det greske samfunnet».

Syriza-regjeringen implementerte faktisk, etter i 2015 å ha undertrykt og knust organisert motstand mot innstrammingene, brutalt og systematisk kravene fra europeisk finanskapital og den greske styringsklassen. Kanskje mest notorisk fungerte den som frontlinja i EUs stadig mer grufulle «Fort Europa»-politikk mot flyktninger, inkludert etableringen av det som tilsvarer konsentrasjonsleirer forvaltet av det greske politiet. Samtidig støttet den fullt ut NATO og den amerikanske og europeiske imperialismens politikk.

Syriza-regjeringen hadde tilsyn med den ekstreme veksten av sosial ulikhet, og med utarmingen av masser av greske arbeidere og ungdommer, med katastrofale konsekvenser. Jacobin refererer til togkrasjet som drepte 57 mennesker i de siste månedene av den forrige ND-regjeringen, og refererer til innvirkningen av «de-investeringer i den offentlige infrastrukturen og privatiseringen av jernbanene». Magasinet unnlater å nevne at mye av dette fant sted under Syriza [engelsk tekst], inkludert salget av Hellas’ statsjernbaner, TrainOSE.

Resultatet av hele denne prosessen har vært, som WSWS advarte, å styrke den politiske høyresiden. Alle organisasjonene som promoterte og dekket opp for Syriza spilte deres rolle, noen av dumhet, men generelt med en bevisst forståelse og vedvarende fiendtlighet mot arbeiderklassen.

Når WSWS bruker begrepet «pseudo-venstre» må det legges vekt på «pseudo». Det er ingenting «venstre» hva disse organisasjonene angår. De bruker begrepet «sosialistisk» kun for ett formål: For å blokkere arbeiderklassens vending til genuin sosialistisk politikk. Hva angår klasseinteressene de representerer, det er de privilegerte delene av den øvre middelklassen, som har deres velstand og livssyn knyttet til imperialisme og Wall Street.

Etter å ha forfalsket den reelle historien og lærdommene med Syriza i Hellas, gjør Jacobin det klart at magasinet har til hensikt å gjøre alt det kan for å organisere nye bedragerier. Gouzoulis avslutter hans artikkel med å si at «det å bekjempe innstramminger og privatisering, og å forsvare demokratiet, vil bli svært vanskelige oppgaver i det greske parlamentet de fire neste årene.» Han skriver at det er nødvendig å «gjenoppbygge ... venstreorienterte sosiale bevegelser og politisk organisering ... som fører til opprettelsen av nye genuint radikale politiske allianser».

Uansett hvilken organisasjon de forskjellige restene og splittelsene fra Syriza måtte hamre sammen, den vil ikke bli mer «radikal» enn Syriza selv. Dens mål vil være å skape ei ny felle for arbeidere og ungdommer som søker en måte å motsette seg ulikhet og innstramminger.

DSA og Jacobin dekker opp for og støtter Syriza fordi deres egen politikk, om noe, ville være til høyre for hva Syriza var under dens tid ved makten fra 2015 til 2019. Dette er ikke et spørsmål om spekulasjon. DSA-medlemmer stemte i fjor for å gjøre en jernbanestreik i USA ulovlig, og DSA støtter helhjertet USA-NATO-krigen mot Russland over Ukraina.

Corbyn i Storbritannia, Sanders i USA, Die Linke i Tyskland, Mélenchon og hans Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI), i Frankrike, og utallige varianter over hele verden er fraksjoner av det politiske etablissementet, promotert og støttet av organisasjoner som ikke representerer arbeiderklassen, men den privilegerte øvre middelklassen. Deres pro-kapitalistiske politikk er ikke noe feiltak, men produkt av de sosiale kreftene de representerer. Som med Syriza, tjener de bare til å styrke den politiske høyresiden.

Det er en voksende massebevegelse av arbeidere og unge mennesker over hele verden, som er produkt av ekstreme nivåer av sosial ulikhet, konsekvensene av eskalerende imperialistkriger, framveksten av fascisme og diktatur, pandemiens innvirkninger, og alle manifesteringene av kapitalismens krise.

Utviklingen av en genuin sosialistbevegelse i arbeiderklassen er imidlertid ikke en automatisk prosess. Den fordrer byggingen av et trotskistparti, med kadre utdannet på grunnlag av historiens lærdommer. Et sentralt element i denne utdanningen er å skolere arbeidere og ungdommer til å avsløre og motarbeide pseudo-venstre-forekomstene, uopphørlig og uten kompromisser. Det er den reelle lærdommen av erfaringen med Syriza i Hellas.