Siden USAs Høyesteretts Dobbs-beslutning for 13 måneder siden, som opphevet Roe vs. Wade og fratok kvinner den konstitusjonelle retten med tilgang til abort, har domstolens ultrahøyreflertall engasjert seg i en rasering av grunnleggende demokratiske rettigheter, og arbeiderklassens sosiale rettigheter.

Dette kulminerte sist fredag med to beslutninger med den samme 6-3-fordelingen mellom dommerne: For å erklære Biden-administrasjonens begrensede reduksjon av studiegjeld til den amerikanske regjeringen som konstitusjonsstridig; og for å støtte en kommersiell webdesigners «rett» til å nekte å lage materialer for et homofilt pars bryllup.

Den første beslutningens klassekarakter er åpenbar: En utøvende handling fra den føderale regjeringen for å redde velbeslåtte bankinnskytere er konstitusjonell, men ikke en begrenset handling for å hjelpe gjeldsbelastede studenter. Den andre beslutningen ødelegger en konstitusjonell rett til å være fri for diskriminering, samtidig som den besørger lip service til the First Amendment, dvs. den støtter angivelig Konstitusjonens første endringstillegg, men er inkonsekvent. Domstolen erklærer at webdesigneren kan berettige hennes bigotteri på grunnlag av «religionsfrihet».

Det store flertallet av det amerikanske folket støtter både gjeldslette for studenter og like rettigheter for homofile og lesbiske – så vel som abortrettigheter. Disse perverse og reaksjonære beslutningene er produktet av en dypt udemokratisk politisk struktur der folkelige følelser systematisk overstyres til fordel for en liten styringselites interesser.

Midt i den massive økningen av militærutleggene for å betale for krigen med Russland i Ukraina og den eskalerende militæroppbyggingen i Stillehavet mot Kina, dropper den amerikanske kapitalismens institusjoner enhver pretensjon om hverken å imøtekomme befolkningens økonomiske behov eller representere synspunktene til flertallet av allmennheten.

Høyesterett, så langt fra å være en nøytral politisk mekler eller en upartisk fortolker av konstitusjonelle normer, har avslørt seg som spydspissen for den politiske reaksjonen.

Dette er ikke bare et spørsmål om den personlig bestikkeligheten til individene på dommerbenken. Mange av «høyesterettsdommerne» har de tetteste tilknytninger til velstående sponsorer, som overøser dem med bestikkelser som gjenytelser for juridiske tjenester. I den nyligste perioden ble det avslørt at både Clarence Thomas og Samuel Alito har mottatt overdådige ferier og andre finansielle fordeler fra deres milliardær-«venner».

Høyesterett som institusjon er dypt udemokratisk. De ni dommerne er ikke-valgte og utnevnt på livstid. De er ikke underlagt noen etikk-kodeks eller noe uavhengig tilsyn, og kan i praksis ikke avsettes. Ingen høyesterettsdommer har noen gang blitt riksrettstiltalt.

Av de seks dommerne som utgjør høyrefløyens flertall, ble fem utnevnt av presidenter som selv ikke ble valgt av folket. Både George W. Bush, som utnevnte høyesterettsjustitiarius John Roberts og dommer Samuel Alito, og Donald Trump, som utnevnte dommerne Neil Gorsuch, Brett Kavanaugh og Amy Coney Barrett, tapte i folkets presidentvalg og ble presidenter kun takket være en annen udemokratisk institusjon, delstatenes valgdelegatkollegium, the Electoral College. Hva Bush angår intervenert Høyesterett direkte for å stoppe gjenopptellingen av stemmesedlene i Florida, for å overlevere ham presidentskapet i 2000.

Institusjonen Electoral College er selv basert på en enda mer udemokratisk institusjon, USAs Senat, der hver av de 50 delstatene har to senatorer, uavhengig av deres befolkningsstørrelser. En delstat som California, med 39 millioner innbyggere, har samme representasjon som Wyoming eller Vermont, som har henholdsvis 583 000 og 647 000 innbyggere. Slike små delstater kan lett kontrolleres av de mest høyreorienterte selskapsinteressene.

Det er i selve presidentskapet det politiske systemets antidemokratiske karakter står fram mest skarpt. Bush, Obama, Trump og Biden gikk alle raskt til verks for å redde Wall Street i finanskrisene i årene 2008 og 2009, 2020 og 2023, der de tilgjengeliggjorde hundrevis av milliarder, og til og med billioner, for finansoligarkiet.

Enda mer iøynefallende er det militære etterretningsapparatets rolle, som utgjør den store hoveddelen av den føderale regjeringen. Hver eneste president de 78 siste årene har ført krig uten den erklæringen fra Kongressen som Konstitusjonen krever. I mange tilfeller var det ikke engang fikenbladet av en kongressresolusjon som autoriserte at det ble brukt militærmakt.

De to kapitalistpartiene deler ansvaret for disse handlingene, da både Demokrater og Republikanere, i både Det hvite hus og i Kongressen, har ført eller støttet illegale kriger, undergravd regjeringer, sponset militærkupp og engasjert seg i massiv spionasje, ikke bare over hele verden, men også innen USA.

De ledende kandidatene til å bli president i 2024 er i dag Republikanernes ekspresident Donald Trump, som ledet en konspirasjon for å omstøte 2020-valget og rive opp Konstitusjonen, og Demokratenes president Joe Biden, som har lansert og systematisk eskalert en krig mot Russland i Ukraina, som han selv har innrømmet kunne føre til et nukleært «Armageddon».

Topartisystemet er i seg selv en av de sentrale antidemokratiske institusjonene som anvendes av selskaps-Amerika for å kvele enhver utfordring av dens makt og rikdom. Hele det politiske systemet, inkludert media som fungerer som et instrument for staten og etterretningsagenturene, er utformet for å utelukke enhver utfordrer av Demokratene og Republikanerne, styringselitens to partier.

Som marxister lenge har forklart, staten er et instrument for klassestyre. De essensielle objektive faktorene som ligger til grunn for sammenbruddet av demokratiske styreformer i USA er: 1) Endeløs krig i utlandet, som nå har gått inn i gravitasjonsfeltet som trekker i retning total krig, og 2) svimlende nivåer av sosial ulikhet.

Enhver bestrebelse for å reformere denne samlingen av institusjoner – omstruktureringen av Høyesterett, elimineringen av Electoral College, en slutt på de små delstatenes tyranni i Senatet, begrensinger for den nesten absolutte makten til «the commander in chief» – reiser umiddelbart nødvendigheten av arbeiderklassens massemobilisering mot de korporative og finansielle interessene disse institusjonene tjener.

Det vil si, avskaffelsen av statens antidemokratiske karakter er et revolusjonært spørsmål, som krever mobiliseringen av arbeiderklassen i politisk kamp, og etableringen av nye, genuint demokratiske former for arbeiderklassemakt, som det nødvendige fundamentet for å bryte finanselitens diktatur og omorganisere samfunnet på grunnlag av likhet og sosialisme.