Fredag 14. juli var 234-årsmarkeringen av stormingen av Bastillen, festningen i Paris som hadde kommet til å symbolisere urettferdigheten og den undertrykkende makten til det franske Ancien Régime – Det gamle regimet med føydale eiendomsrelasjoner som monarkiets og aristokratiets styre var basert på. I månedene og ukene forut for de parisiske massenes utbrudd hadde den langtrukne politiske krisa bygget seg jevnt opp. Statskonkurs og skandaler hadde undergravd regjeringens prestisje og autoritet. De dype splittelsene i Frankrikes sosiale struktur, som var organisert i forskjellige «stender», brøyt opp til det politiske livs overflate. «Tredjestanden» – som bestod av det store flertallet av befolkningen, og ledet av det framvoksende borgerskapet – hadde begynt å organisere seg uavhengig av og i opposisjon til aristokratiets to stender.
Massedemonstrasjonene utenfor Bastillens murer ble møtt av kanonbeskytning innenfra festningen. Men massene skaffet seg våpen og vant en seksjon av byens militærvakt over til sin side. De trengte seg gjennom festningens murer, og tok en blodig hevn over Bastille-forsvarerne. Jean Jaurès skrev i hans verk Den franske revolusjonens sosialistiske historie, forfattet fra 1901 til 1904:
Konsekvensen av at Bastillen ble inntatt var enorm. For alle verdens folk syntes det som om menneskehetens fengsel hadde falt. Dette var mer enn Erklæringen av menneskerettighetene; det var erklæringen om folkets makt i tjeneste for menneskerettighetene. Det var ikke bare lys som nådde universets undertrykte fra Paris. I de millioner på millioner av trellbundne hjerter fengslet i den mørke natt, brøyt i nøyaktig samme øyeblikk frihetens første daggry gjennom.
Kong Ludvig 16., forskanset i hans palass i Versailles 32 km sør for Paris, hørte ikke om opprøret før seint på kvelden, da han ble vekket fra hans slummer og levert en rapport av hertugen Duc de la Rochefoucauld-Liancourt. «Men er det derfor et opprør?» spurte den nervøse monarken. «Nei, min Konge» repliserte hertugen: «Det er en revolusjon!»
Revolusjonen i Frankrike, som kom bare seks år etter Paris-traktaten som kodifiserte de amerikanske kolonistenes seier over Storbritannia, markerte begynnelsen av en ny epoke i verdenshistorien. Den legemliggjorde i sitt enorme omfang og sin politiske dynamikk det Trotskij seinere skulle referere til som «massenes inntreden med makt, inn i domene til styringen over deres egen skjebne».
Revolusjonen var en politisk kulminering av en periode med enorm sosial, økonomisk og kulturell gjæring. Den var forventet av den intellektuelle revolusjonen kjent som Opplysningstiden, som holdt fram fornuftens makt for å løse menneskehetens problemer. Tidens store materialistiske filosofer besørget en kraftfull intellektuell impuls til det vitenskapelige studiet av det menneskelige samfunn, og derfor til en kritikk av en arkaisk økonomisk, sosial og politisk orden som med religiøs mytologi berettiget dens urettferdigheter og kongenes guddommelige rett.
På sitt mest radikale fokuserte opplysningstenkerne deres kritikk på den sosiale ulikheten og de rikes privilegier.
«Er ikke alle samfunnets fordeler for de mektige og rike?» spurte Jean-Jacques Rousseau i 1755, med ord som finner gjenklang i dag. «Er ikke alle lukrative stillinger besatt bare av dem? Er ikke alle privilegier og unntak forbeholdt dem? Og er ikke offentlig myndighet fullt og helt i deres favør? Når en mann av høy anseelse frarøver sine kreditorer, eller på andre måter jukser, er han ikke alltid sikker på å gå straff-fri?»
Rousseaus mest kjente verk, Om samfunnspakten, skrevet i 1762, begynner med ordene: «Mennesket er født fritt, overalt er det i lenker.»
Samfunnskritikken framført av den tidens store tenkere ble imidlrtid ikke umiddelbart oversatt til revolusjon. Det tok tiår før implikasjonene av deres intellektuelle arbeid kom til uttrykk i massenes handling. Men Den franske revolusjonen, da den fikk samlet moment, brakte breiere lag av befolkningen inn i politisk aktivitet og antok stadig mer radikale dimensjoner. Det som knapt kunne vært forestilt i 1785 – en slutt på monarkiet, avskaffelsen av føydale privilegier og eiendomsrelasjoner, opprettelsen av en republikk, og kongens henrettelse – var blitt en realitet i løpet av tiåret som fulgte.
«Det syntes som om selve samfunnets fundament, tråkket ned av det kultiverte borgerskapet, rørte på seg og ble levende,» skrev Leo Trotskij om hendelsene i Frankrike i hans verk Den russiske revolusjons historie. «Menneskers hoder hevet seg over den solide massen, hardhuda hender strakk seg opp, hese men modige stemmer ropte ut! Bydelene i Paris, revolusjonens bastarder, begynte å leve deres egne liv. De ble gjenkjent – det var umulig ikke å gjenkjenne dem! – og omdannet til seksjoner. Men de fortsatte kontinuerlig å bryte lovlighetens grenser og mottok nedenfra en strøm av friskt blod, og de åpnet deres rekker til tross for loven for de uten rettigheter, de nødlidende sans-culottes.» [o. anm.: ‹de uten knickers›, Den franske revolusjonens mest radikale]
Revolusjonen ble møtt av de reaksjonæres rasende hat. Konservative og moderate fordømte revolusjonens «utskeielser». Men de mest progressive tenkerne samlet seg til dens forsvar. Thomas Jefferson besvarte dem som fordømte henrettelsen av Ludvig XVI og terroren som ble utløst for å forsvare revolusjonen, med å si at han foretrakk å se «halve verden øde» heller enn å være vitne til revolusjonens nederlag. Han skrev: «Om det bare var en Adam og ei Eva igjen i hvert land, men etterlatt som frie, det ville være bedre enn slik det er nå».
Hva er Den franske revolusjonens relevans i dag? Selvfølgelig er vi ikke i tidsalderen for borgerlig demokratisk, men for sosialistisk revolusjon. Essensen av den revolusjonære kritikken av ulikhet, eiendom og den etablerte orden får imidlertid enorm kraft under betingelser av kapitalismens forfall og krise.
Dette er åpenbart først og fremst i det faktum at Paris i år har sett masseprotester og streiker langs de samme gatene og avenyene. Om Frankrikes arbeidere enda ikke har ført kapitalismen til giljotinen, innholdet i deres kamper reiser direkte nødvendigheten for en politisk kamp mot «de rikes president», Emmanuel Macron, og omveltingen av den eksisterende sosiale, politiske og økonomiske orden. Kort etter hans brutale tilslag mot protester over pensjonsnedskjæringer og politivold, rullet Macron i går ut den røde løperen for den indiske statsministeren Narendra Modi, den fascistiske Gujarat-slakteren som styrer over et samfunn av enorm fattigdom og nød.
Uutholdelige livsbetingelser produserer et oppsving av sosiale kamper rundt om i verden. Det har i år vært streiker og andre kamper ført av postarbeidere, helsetjenestearbeidere, lærere, jernbanearbeidere og andre seksjoner av arbeiderklassen i Storbritannia; masseprotester i Israel mot angrep på demokratiske rettigheter; streikene til 1 400 National Steel Car-arbeidere og 7 400 havnearbeidere i Canada, den sistnevnte denne uka stengt ned gjennom regjeringens intervensjon; og vedvarende streiker og protester mot innstramminger på Sri Lanka, som der involverer hundretusenvis av arbeidere, for bare å nevne noen få.
I USA initierer titusenvis av skuespilleres streik, der den kommer midt under den pågående streiken til 11 000 manusforfattere, den største streiken i amerikansk film- og fjernsynsproduksjons historie, og følger opp streikene til akademiske arbeidere, og Clarios’ og CNHs produksjonsarbeidere. Skuespillerstreiken vil besørge en enorm drivkraft til kampene under utvikling av UPS-arbeidere, bilarbeidere og havnearbeidere, som i dette årets andre halvdel truer å bryte ut av fagforeningsapparatenes kontroll.
Arbeiderklassens bevissthet er i utgangspunktet uunngåelig dominert av de umiddelbare betingelsene og anliggendene de konfronterer. Logikken i alle disse kampene reiser imidlertid ikke bare presserende nødvendige organisatoriske anliggender – nødvendigheten av å utvikle uavhengige grunnplankomitéer for å bryte løs fra fagforeningsapparatenes kvelertak – men også irrasjonaliteten i de sosiale relasjonene og deres inkompatibilitet med samfunnets behov.
Kapitalismen har mistet sin eksistensrett og styringseliten sin «rett» til å styre. Når Bob Iger, adm. dir. for Disney, som i løpet av de fem siste årene mottok mer enn $ 200 millioner i kompensasjoner, fordømmer streikende skuespillere og manusforfattere for å ha «et forventningsnivå … som bare ikke er realistisk» er sammenligningene med Ludvig 16. og det franske aristokratiet uunngåelige. Sammenlignet med dagens selskaps- og finansoverherrer synes Marie Antoinette nærmest filantropisk. Den franske dronninga sa om massene: «La dem spise kake.» Dagens selskapsbosser ville, om de kunne slippe unna med det, tillate en betydelig del av befolkningen å sulte.
En global pandemi har i løpet av de siste tre-og-et-halvt årene drept mer enn 20 millioner mennesker på grunn av kapitalistregjeringers bevisste og kriminelle avvising av å treffe de nødvendige tiltakene for å redde liv, da slike tiltak ville ha påvirke aksjemarkedet negativt. Kapitalistregjeringer trer til side og gjør ingenting der klimaendringene produserer katastrofale konsekvenser, fra rekordbrytende hetebølger og flommer i USA, til monsuner som de to siste ukene har drept hundrevis i India.
Den absolutte prioriteten til Biden-administrasjonen og dens allierte i NATO er å eskalere en krig mot Russland «så lenge som det tar», som WSWS i går bemerket i virkeligheten betyr uansett hvor mange som måtte dø – i Ukraina, Russland, over hele Europa og videre utover. Alle NATO-maktene lovet en massiv økning av deres militærutlegg, som uunngåelig vil komme fra ødeleggelsen av det som måtte gjenstå av sosiale programmer.
Underliggende for alt er nivåer av sosial ulikhet som kunne fått det franske aristokratiet til å rødme. De 2 460 rikeste individene la $ 852 milliarder [NOK 8 512 milliarder] til deres formueri i første halvdel av 2023, mens nesten halvparten av verdens befolkning overlever på mindre enn $ 6,25 dagen, og det siste året har blitt knust av de skyhøye kostnadene for grunnleggende nødvendigheter.
Marx forklarte, med utgangspunkt i erfaringene i Frankrike, at revolusjoner oppstår når samfunnets videre utvikling blokkeres av de eksisterende sosiale relasjoner. «På et visst utviklingstrinn kommer samfunnets materielle produktivkrefter i konflikt med de eksisterende produksjonsrelasjonene, eller – dette uttrykker bare det samme i juridiske termer – med eiendomsrelasjonene de hittil har fungert innen rammeverket av. Fra former for utviklingen av produktivkreftene blir disse relasjonene til deres lenker. Da begynner en æra av sosial revolusjon.»
Menneskeheten nærmer seg sluttstadiet av æraen for sosialistisk revolusjon, som begynte med utbruddet av den første verdenskrig i 1914 og med Oktoberrevolusjonen i 1917 og dens omvelting av russisk kapitalisme. Veksten av masseopposisjon blir drevet fram av det utdaterte kapitalistiske verdenssystemets dypt forankrede og uløselige motsetninger.
Oppgaven som konfronterer verdens trotskistbevegelse, representert av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), er å utvikle en politisk forståelse og retning innen arbeiderklassens voksende massebevegelse, og å gjøre den om til en bevisst bevegelse for sosialisme som vil feie vekk den kapitalistiske orden og etablere grunnlaget for genuin sosial likhet.