Det er sannsynlig at denne søndagens nasjonale nyvalg i Spania vil bringe det åpent frankistiske partiet Vox inn i regjering, som juniorpartner i koalisjon med deres medtenkere i det høyreorienterte Folkepartiet, Partido Popular (PP).
Sosialistpartiet, Partido Socialista Obrero Español (PSOE), og det stalinistiske Kommunistpartiet, Partido Comunista de España (PCE), forhindret for 45 år siden arbeiderklassens revolusjonære oppgjør med det spanske borgerskapet etter diktatoren generalissimo Francisco Francos død. De lovet at 1978-grunnloven skulle bli det parlamentariske demokratiets fødsel, under EUs og NATOs tilsyn.
Tiår seinere har løftene om demokrati falt i grus, grunnet den sosiale og økonomiske kollapsen over hele Europa siden den globale finanskrisa i 2008 og de pågående finansstormene, påleggingen av dyptgående, upopulære sparepolitikktiltak og krigsfeberen framprovosert av NATOs krig mot Russland i Ukraina.
De fleste meningsmålingene viser at Francos politiske arvinger, Folkepartiet (PP), grunnlagt av syv frankist-ministre, og nyfrankistpartiet Vox, ledet av tidligere PP-medlem Santiago Abascal, vil vinne valget. PP ligger godt foran det regjerende Sosialistpartiet (PSOE), men vil trenge støtte fra Vox for et parlamentarisk flertall. Vox har uttalt at partiet bare vil akseptere å bli del av en PP-ledet regjering, og ikke noe annet arrangement.
PSOE-Podemos-koalisjonsregjeringen utlyste valget seks måneder før det etter planen skulle avholdes, etter at begge partiene ble hamret i lokal- og regionalvalgene i mai, og samtidig som ei stigende streikebølge som involverer millioner av arbeidere, skyller over Spania og Europa. PSOE og Podemos er skrekkslagne over den voksende sosiale opposisjonen og overlater bevisst initiativet til høyresiden i håp om at en høyreekstrem regjering skal lykkes med å knuse den økende sosiale opposisjonen hjemme og samtidig kan eskalere krig i utlandet.
Vox er et parti bestående av tidligere dommere, politirepresentanter og militære generaler som står i frankismens ubrutte historiske kontinuitet. Francos seier under den spanske borgerkrigen ble beseglet med massemord av 200 000 politiske opposisjonelle og venstreorienterte arbeidere. I løpet av de fire neste tiårene ble tusener arrestert, torturert eller myrdet av Spanias hemmelige politi. Streiker, politiske partier og fagforeninger ble forbudt, og demokratiske rettigheter ble undertrykt. Aviser og bøker ble sensurert, og høyere utdanning og gode helsetjenester var kun tilgjengelige for de privilegerte. Regimet falt først på 1970-tallet, midt under arbeiderklassens massestreiker og protester.
Vox bestreber seg for å eskalere krig både i utlandet og hjemme, ved å øke militær- og politibudsjettene for på nytt å få resentralisert Spania, kriminalisere separatistpartier, fengsle streikende arbeidere og promotere spansk sjåvinisme, samtidig som partiet slår hardt ned på baskiske og katalanske språklige rettigheter og gjør migranter til syndebukker. Det er imot abort og LHBTI-rettigheter, og benekter klimaendringer. For de rike søker det å avskaffe skatter på inntekter, formue, kapitalgevinster og arv. Dette programmet deles i det alt vesentlige av PP, som unndrar seg Vox’ mer ekstreme retorikk, bare for å besørge et ferniss av respektabilitet for deres egen klassekrig og militaristiske agenda.
Det er ingenting spesielt med Vox’ framgang. På tvers av hele Europa har man gang på gang sett et farlig mønster, der en massiv forflytning til venstre har foranlediget dannelsen av «breie venstre»-partier, bare for å se dem forråde og overlate initiativet til det ytre høyre.
I Hellas ble i forrige måned det høyreorienterte partiet Nytt Demokrati sverget inn etter å ha beseiret opposisjonspartiet Syriza, som i regjering i årene fra 2015 til 2019 påla voldsomme innstramminger etter å ha lovet nettopp det motsatte. Det nye parlamentet der har nå tre høyreekstreme partier, i det én analytiker beskrev som «det mest konservative parlamentet siden det greske demokratiets gjenoppretting i 1974».
I Italia er fascistdiktatoren Benito Mussolinis politiske arvinger, Brødre av Italia, Fratelli d’Italia (FdI), ledet av Giorgia Meloni tilbake ved makten for første gang siden slutten av andre verdenskrig, 78-år-etter at il duce ble skutt av partisaner.
I Tyskland er det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD), som vrimler av rasister, antisemitter og militante nynazister som gjentatte ganger har bagatellisert Det tredje rikets forbrytelser, ligger nå 90 år etter at Hitler tok makten nest best an på meningsmålingene, foran de regjerende sosialdemokratene (SPD) og bak de ledende konservative i opposisjon, Kristelig-demokratisk union (CDU). Øst i Tyskland ligger AfD best an på meningsmålingene, med over 30 prosent oppslutning.
I Frankrike har Marine Le Pens parti Nasjonal samling, Rassemblement nacional (RN), historisk tilknyttet general Pétains nazikollaborerende Vichy-regime under den andre verdenskrig, siden 2017 vært hovedkonkurrent i andrerunden av presidentvalget. Ifølge nylige meningsmålinger ville Le Pen beseiret president Emmanuel Macron om det ble holdt valg i dag.
I Portugal vokste nysalazar-partiet Chega (Nok) fra ett parlamentsete til 12 som resultat av fjorårets nasjonale valg. Partiet anslås å bli Portugals tredje største politiske kraft, nå med 13,2 prosent oppslutning. Om det regjerende Sosialistpartiet, Partido Socialista (PS), skulle utlyse nyvalg, kan Chega basert på nylige meningsmålinger komme til å regjere med det høyreorienterte Sosialdemokratiske partiet, Partido Social Democrata (PPD/PSD), og bli den første gangen det ytre høyre er ved makten siden fascistregimet Estado Novo kollapset under nellikrevolusjonen i 1974.
Politiske tendenser som forlengst skulle vært kastet på historiens skraphaug gjør nå comeback. Hvordan er dette mulig, på et kontinent som led fascismens brutale redsler så direkte? Framfor alt, hvordan er det mulig at det er det ytre høyre som har fordelen av den stadig dypere opposisjonen over hele Europa og internasjonalt mot hele kapitalistelitens agenda for imperialistkrig i utlandet og klassekrig hjemme, samtidig med den største streikebølga over hele kontinentet siden 1970-tallet?
Svaret ligger ikke i disse politiske kreftene som sådan, som i motsetning til på 1930-tallet ikke har støtte i noen massebevegelse. I hvert eneste tilfelle er det pseudo-venstre-partiene – som i Hellas Syriza, Alliansen av det radikale venstre; i Frankrike Det nye antikapitalistiske partiet, Nouveau Parti anticapitaliste (NPA); i Tyskland Venstrepartiet, Die Linke; i Portugal Venstreblokka, Bloco de Esquerda (BE); eller som i Italia, restene etter Kommunistpartiets kollaps, med Partito della Rifondazione Comunista (PRC), og det sosialdemokratiske Partito Democratico (PD) – som alle har fungert som jordmødre for det ytre høyre.
Både i opposisjon og i regjering har disse kreftene forsterket innstrammingene, støttet imperialistkrig og forsøkt å demobilisere og forråde arbeiderne og ungdommen som en gang så til dem for lederskap. De representerer ikke arbeiderklassen, men de velstående middelklassesjiktene som har dratt nytte av oppad-omfordelingen av sosial rikdom ledet av finansoligarkiet. Konfrontert med eskalerende klassekamper, dropper de deres sosiale pretensjoner og forflytter seg kraftig mot høyre, for å forsvare deres sosiale privilegier.
I Spania ble Podemos i 2014 grunnlagt av den pabloistiske grupperingen Anticapitalistas og forskjellige stalinistiske professorer, anført av Pablo Iglesias. Partiet oppsto direkte fra Indignados M-15-protestene mot nedskjæringspolitikken ført i årene 2011 og 2012, og som utspilte seg under de omkalfatrende begivenhetene under «den arabiske våren» blant annet med Egypts militærjuntas fall, og etter en periode med den europeiske arbeiderklassens store streiker og kamper etter den globale kapitalistkrisa i 2008.
Der Podemos trakk veksler på Iglesias’ og hans stalinistiske medarbeideres politiske forbindelser til de borgerlige nasjonalistregimene til Hugo Chavez i Venezuela og Evo Morales i Bolivia, posisjonerte partiet seg i opposisjon til byggingen av et revolusjonært lederskap i arbeiderklassen, i allianse med det pabloistiske Forente sekretariatet (United Secretariat, US). Partiet proklamerte en slutt på tradisjonell «ovenfra-og-ned»-ledelse, i en ny æra av folkelige «breie venstre»-formasjoner, lovet å motarbeide EU fra venstre, og sa en ny æra av folkelig demokrati var i emning, som endelig skulle fullføre de uoppfylte «demokratiske» oppgavene fra la Transición, Spanias overgang til demokrati etter Franco. Podemos forsøkte hele tiden å gjete arbeiderklassen tilbake inn bak det borgerlig styrets ledende parti siden 1980-tallet, det sosialdemokratiske Sosialistpartiet (PSOE), og fagforeningsapparatet.
Samtidig med voksende folkelig opposisjon i 2018 mot det regjerende Folkepartiet (PP) og dets undertrykkende politikk i Catalonia, organiserte Podemos en parlamentarisk manøver som fikk kastet ut PP og erstattet høyrepartiet med en PSOE-minoritetsregjering. Denne Podemos-støttede PSOE-regjeringen opprettholdt PPs innstrammingsbudsjett, overøste hæren med milliarder av euro, angrep migranter og videreførte høyresidens undertrykkende kampanje mot katalansk nasjonalisme, til tross for at minoritetsregjeringens diverse pseudo-venstre-satellitter støttet de katalanske separatistenes splittende, prokapitalistiske agenda.
Vox lyktes også i 2018 med å piske opp sjåvinistsentimenter i Spania, der partiet i Andalucías regionalvalg oppnådde 12 seter og for første gang kom inn i et regionalparlament. To år seinere, i det nasjonale 2019-valget, oppnådde Vox 15 prosent nasjonal oppslutning og fikk 52 lovgivere i Madrid, som gjorde partiet til landets tredje største politiske kraft, og gikk forbi Podemos.
Det samme året tilsluttet Podemos seg en PSOE-ledet regjering. I løpet av de fire påfølgende årene har partiet massivt økt militærbudsjettet og redningsaksjonene for store banker og selskaper, kuttet pensjoner og lønninger, fulgt en profitt-før-liv-politikk under Covid-19-pandemien, og forsvarer NATO-krigen mot Russland i Ukraina. Partiet angrep i regjering brutalt streikende trailersjåfører og metallarbeidere, påla flycrew drakoniske minimumstjenester, og har latt migranter drukne til havs.
Mens pro-Podemos media presenterer de regjerende partienes valgkollaps som resultat av høyreorienterte medias bestrebelser, fake news og ei antifeministisk «patriarkalsk» bølge, er sannheten den at etter fire år i embetet har arbeidere tapt 8 prosent av deres kjøpekraft, kostnadene relatert boliglån, så vel som husleiene, har steget med 50 prosent, mens spanske storselskaper høster rekordprofitter. Som Enrique Santiago, Podemos-parlamentariker og daværende statssekretær og generalsekretær for Spanias Kommunistparti (PCE), skrøyt: «I Spanias historie har det aldri vært en så stor overføring av ressurser fra staten til private selskaper som det denne regjeringen har utført.»
Podemos, nå ombenevnt til Sumar som valgplattform for 15 forskjellige partier for søndagens valg, markerer med sin rolle nok en bitter erfaring for arbeiderklassen med «breie venstre»-partier opprettet og forfektet av pseudo-venstre-gruppene og stalinistene.
Arbeidere har blitt fullstendig strippet for deres rettigheter. Hvem kan de stemme på for å opponere mot Spanias deltakelse i NATOs krig mot Russland i Ukraina, som truer med å eskalere til en atomkrig? Eller mot EU-redningsfondet på € 140 milliarder for bankene og storselskapene, betalt for gjennom voldsomme innstramminger? Eller for å søke et politisk oppgjør for prioriteringen av profitt framfor liv under Covid-19-pandemien, som i Spania har ført til 160 000 dødsofre og 12 millioner infeksjoner?
Sumar har gjort det klart at valgalliansen støtter NATOs krig mot Russland og har til hensikt å fortsette å levere Ukraina våpen for hundrevis av millioner euro, og har lovet Brussel nedskjæringer og skatteøkninger i 2024 for € 24 milliarder, for å betale for redningspakkene. Sumar ledes av fungerende visestatsminister og arbeidsminister Yolanda Díaz, som innførte arbeidslivsreformer som har utvidet lavtlønnssektoren, og spilte en hovedrolle i å gjenåpne ikke-essensielle arbeidsplasser da pandemien raste som verst, hvilket førte til massedød. I hvert et brennende saksanliggende arbeidere står overfor har Sumar samme grunnleggende posisjon som Vox.
Arbeidere og ungdommen må trekke de nødvendige politiske konklusjonene. Frankistenes gjenkomst berettiger insisteringen fra Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) på at kampen mot innstramminger, autoritært styre, fascisme og krig fordrer kamp mot deres grunnleggende årsak, kapitalismen, og mot alle partier som forsvarer dette bankerotte systemet. Det krever byggingen av seksjoner av ICFI i Spania og internasjonalt, som det trotskistiske alternativet, til å lede kampen for sosialisme.