Tall utgitt av FNs utviklingsprogram (UNDP) avslører «polykrisas» ødeleggende innvirkning på verdens fattigste mennesker.
Begrepet «polykrise» refererer til Covid-19-pandemien, levekostnadskrisa, inflasjon, stigende renter i alle av imperialismens sentre, stigningen av den amerikanske dollarens verdi, den USA-NATO-ledede krigen mot Russland i Ukraina, og konsekvensene av nødssituasjoner gjort desto mer katastrofale av klimaendringer.
Fattigdomsrater, målt med antallet mennesker som lever for mindre enn $ 3,65 dagen, har i løpet av treårsperioden fra 2020 til 2023 steget med ytterligere 165 millioner kastet ut i fattigdom.
Verre er i vente, ifølge UNDPs nye orienteringsdokument, «Den menneskelige kostnaden for manglende handling: Fattigdom, sosial beskyttelse og gjeldsbetjening, 2020-2023». Her forutses det at de fattigste 10 prosent av verdens befolkning vil være den eneste gruppa som innen 2023 ikke har kommet tilbake til sitt nivå for realinntekt per capita fra før pandemien. Innen kategorien lavinntektsland vil den nedre halvdelen av befolkningen forbli under nivåer fra før pandemien.
I tillegg til reduksjonen i pengeinntekter som avdekkes av UNDPs data, har det vært en sjokkerende nedgang i den globale indeksen for menneskelig utvikling, Human Development Index (HDI), som måler gjennomsnittlige oppnåelser i tre grunnleggende dimensjoner: Et langt og sunt liv, kunnskap, og en anstendig levestandard. Indeksen har gått ned to år på rad, for første gang noensinne.
Ifølge UNDPs 2023-undersøkelse av 110 av verdens 195 land som det er tilgjengelig data for, om dens multidimensjonale fattigdomsindeks, Multidimentional Poverty Index (MPI), lever 1,1 milliard av 6,1 milliarder mennesker (litt over 18 prosent) i akutt multidimensjonal fattigdom, med Afrika sør for Sahara (534 millioner) og Sør-Asia (389 millioner) som huser rundt fem av hver sjette fattige.
Nesten to tredjedeler av alle fattige mennesker (730 millioner) lever i land som faller inn i den statistiske kategorien mellominntektsland, mens 35 prosent lever i lavinntektsland, som utgjør bare 10 prosent av befolkningen undersøkelsen omfatter. Den unge generasjonen er den desidert verst rammede, der barn under 18 år utgjør en svimlende halvpart av de MPI-fattige (566 millioner). Rundt 27,7 prosent av barna og 13,4 prosent av de voksne er fattige. Fattigdom rammer hovedsakelig rurale områder i alle verdens regioner, og 84 prosent av de fattige bor på landsbygda.
De langsiktige implikasjonene er svimlende. Dette betyr en hel generasjon av underernærte barn som lider av kronisk sykdom, presterer dårlig på skolen og går lave inntekter og mangel på muligheter i møte. Bare i Øst-Afrika lider over 8 millioner barn under fem år av akutt underernæring. Det er disse ødeleggende betingelsene som gir næring til lokale og regionale konflikter og driver de i stand til det på flukt fra deres hjem og til å migrere, på jakt etter ei inntekt for deres familier.
Som UNDP forklarer blir krisa ytterligere forverret av nivået på offentlig gjeld, som de siste tiårene har økt over hele verden. Global offentlig gjeld, medregnet innenlandsk og ekstern gjeld, har økt med en faktor på mer enn fem siden 2000, til å nå $ 92 billioner, til sammenligning er det globale BNP tredoblet i samme periode, til $ 101 billioner. Utviklingsland skylder nesten 30 prosent av totaltsummen, hvorav rundt 70 prosent kan tilskrives Kina, India og Brasil.
Mens rentenivåene i 2020 og 2021 var svært lave – og sentralbankene pumpet inn milliarder av dollar for å støtte opp finanssystemet etter pandemiutbruddet – begynte sentralbankene i 2022 å heve styringsrentene i den raskeste takten på fire tiår, i et forsøk på å indusere en resesjon og dempe arbeiderklassens krav om lønnssøkninger for å møte de skyhøye levekostnadene. Dette førte til en stigning av den amerikanske dollarens verdi, som mange internasjonalt omsatte basisvarer er tilknyttet, en korresponderende økning av inflasjonen og de skyhøye statsgjeldkostnadene. Dette rammet spesielt fattigere land med valutaer knyttet til dollaren, som Sri Lanka, Libanon og Egypt.
Dette skrustikke-grepet som så mange fattigere land holdes i gjør det umulig for deres regjeringer å yte sosialhjelp og offentlige tjenester nødvendige for å kunne motstå fattigdom, humanitære kriser, nødssituasjoner og klimaendringer. Ifølge UNDP betalte 46 land i 2022 mer enn 10 prosent av deres statsinntekter i gjeldsrenter, mens 25 utviklingsland – det høyeste antallet siden 2000 – brukte mer enn 20 prosent på ekstern gjeldsbetjening. Det gjennomsnittlige lavinntektslandet brukte i 2022 11 prosent av statsinntektene på gjeldsbetjening, til sammenligning med 3,8 til 4,8 prosent i 2011.
Gjeldsbetjeningen skyver ut de allerede skarve beløpene som brukes på helse, utdanning og sosial beskyttelse, og forringer seriøst bestrebelser for å redusere inntektstap, øker arbeidsledighet og fattigdom og driver mange ut i reell nød. Tallene avslører den globale finanselitens hensynsløse ekspropriering av verdien skapt av verdens fattigste mennesker.
Lavinntektsland bruker i gjennomsnitt dobbelt så mye på gjeldsbetjening som de bruker på sosial bistand og 1,4 ganger mer enn på helsetjenester, mens kostnadene for gjeldsbetjeningen typisk er 60 prosent av utleggene for utdanning. Ifølge FNs Global Crisis Response Group lever 3,3 milliarder mennesker, eller 41 prosent av verdens befolkning, i land som bruker mer på rentebetalinger enn de gjør på utdanning eller helse.
Dette har også gjort det umulig for disse landene å bygge infrastruktur og iverksette tiltak for å redusere innvirkningen av klimaendringer.
Etter fjorårets katastrofale oversvømmelser i Pakistan, de verste i landets historie, som drepte mer enn 1 700 mennesker og rammet 33 millioner, tok regjeringen på seg langt mer ny gjeld enn den mottok i internasjonal humanitær bistand, som fortærte enorme 40 prosent av statens inntekter.
Achim Steiner, administrator for UNDP, forklarte: «I høyt forgjeldede land er det en korrelasjon mellom høye gjeldsnivåer, utilstrekkelige sosiale utlegg og en alarmerende økning av fattigdomsraten.» Foruten tiltakene noen regjeringer iverksatte for å lindre pandemiens innvirkninger, ville netto fattigdomsøkning fra 2022 til 2023 vært enda høyere. «Gjeldsbetjening gjør det stadig vanskeligere for land å støtte deres befolkninger gjennom investeringer i helse, utdanning og sosial beskyttelse.»
FN-organet Food and Agriculture Organisation (FAO) oversetter dette i sin rapport «Status for matusikkerhet og ernæring i verden 2023» til at det i 2022 var opptil 783 millioner mennesker som konfronterte sult, og innen 2030 vil det være 600 millioner mennesker som er kronisk underernærte. Mer enn 3,1 milliarder mennesker (42 prosent av verdens befolkning) hadde i 2021 ikke råd til et sunt kosthold, og 2,4 milliarder var i 2022 utsatt for moderat eller alvorlig matusikkerhet (29,6 prosent av verdens befolkning), mens mat- og energigigantene i 2022 mer enn doblet deres profitter.
Ikke bare påfører de internasjonale bankene, finansinstitusjonene og multilaterale låneinstitusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, arbeidere og deres familier stadig større vanskeligheter der de over hele verden suger inn skattebetalernes penger, men de belaster også de fattigere landene langt mer enn de gjør de rike. Ifølge FNs Global Crisis Response Group låner afrikanske land for rentenivåer fire ganger høyere enn USA, og åtte ganger høyere enn Tyskland.
Dreiningen til private kreditorer, som obligasjonseiere, banker og andre långivere, er dyrere enn multilaterale og bilaterale långivere, og det store antallet kreditorer gjør det vanskeligere å få restrukturert tidligere gjeld.
Global Crisis Response Group påpeker at en «løsning» ikke er utenfor rekkevidde. Det kalkuleres at det ville koste rundt $ 14 milliarder, eller 0,009 prosent av det globale 2022-BNP, å få lindret dette siste oppsvinget av fattigdom, og løfte de 165 millioner menneskene til over $ 3,65 dagen. Dette er mindre, i gjennomsnitt, enn 4 prosent av det samlede beløpet på $ 370 milliarder som lav- og mellominntektsland i 2022 betalte for betjening av deres utenlandsgjeld. Dette er forøvrig bare en forsvinnende liten del av verdens 2 640 milliardærers beholdninger, som ifølge Forbes’ «Verdens milliardærliste» har eksplodert til $ 12,2 billioner, på bakgrunn av Covid-19-krisa og krigen i Ukraina.
Men det økonomiske systemet som produserer fenomenale rikdommer for verdens selskaps- og finanseliter, og sult, fattigdom og akutt lidelse for milliarder, vil ikke tolerere en slik «løsning», som tallrike FN-appeller om humanitær bistand, som har falt langt under sine mål, vitner om. Elimineringen av fattigdom og sult krever en enhetlig kamp mot hele kapitalistsystemet, og for sosialisme, ført av arbeidere og de rurale massene i både de rikere og fattigere landene.