Meldingen kom via en sms og besto av noen få ord. Sånn ble 169 000 husstander 28. juli fortalt av den italienske regjeringen at de om fire dager ville miste deres inntekter. Fra 1. august ville de ikke lenger få så mye som en eurocent fra statens grunnleggende inntektsstøtte.
De 169 000 er bare begynnelsen. Ytterligere hundre tusenvis av husstander vil i de kommende månedene få avskåret deres støtte. Totalt vil om lag 2,5 millioner mennesker bli berørt av kuttene. På denne måten ønsker regjeringen å spare flere milliarder euro, som skal overføres til de rike i form av skattelettelser.
Borgerlønna (Reddito di cittadinanza) ble i sin nåværende form først introdusert i 2019. Den var Femstjernebevegelsens (M5S) sentrale valgløfte, som partiet fikk mange stemmer for, spesielt i Italias fattige sør. Den besørget de trengende ei ekstra inntekt på opptil € 500 per måned. Ektefeller fikk ytterligere € 200, barn fikk € 100 hver og et maksimum på € 280 til husleie. Gitt landets høye nivå av fattigdom var dette imidlertid bare en dråpe i bøtta.
For framtiden vil bare husholdninger med mindreårige, funksjonshemmede eller pensjonister motta maksimalt € 480. 18- til 59-åringer anses på den annen side som «arbeidsdyktige» og vil gå tomhendte. Bare dersom de deltar i videreutdanning og på opplæringskurs vil de kunne motta € 350 i måneden, begrenset til maksimalt ett år. Det er imidlertid foreløpig ingen slike kurs og arbeidsdepartementet har ikke engang satt opp en internettplattform for dem.
Som resultat vil hundretusenvis av mennesker i Italia over natta stå uten inntekt, og vil ikke vite hvordan de skal få betalt husleie, strømregninger eller kunne kjøpe seg mat. Store byer sør i landet, som Napoli, Bari, Palermo og Caserta, er spesielt rammet. I Napoli mottar én av seks husstander Borgerlønna, og i den nordlige byen Bolzano er det én av 30.
Som resultat ble det protester mange steder foran kontorene til den sosiale velferdsetaten INPS. I kommunen Terrasini på Sicilia stormet en mann inn på ordførerens kontor, helte bensin rundt og truet med å sette fyr på alt.
Kanselleringen av Borgerlønna og den brutale måten den utføres på er en bevisst provokasjon. Giorgia Melonis regjering viser nå sitt sanne fascistansikt. Det er to ting den ønsker å oppnå.
For det første gir det arbeidere valget mellom å akseptere den lavest betalte jobben eller sulte i hjel. Meloni-regjeringen prøver på denne måten å senke det samlede nivået for lønninger og få innført tvungen arbeidsplikt. Og for det andre prøver den å splitte middelklassen og arbeiderklassen ved å vende bedrestilte sjikt mot de arbeidsledige og de på stønader, akkurat som den hittil har vendt dem mot flyktninger.
Melonis parti Fratelli d’Italia raste mot Borgerlønna under valgkampen, og fordømte den som en invitasjon til å bli «liggende på sofaen» uten å gjøre noe. Meloni har gjentatte ganger understreket at de som kan jobbe ikke må basere seg på statens lommer. Hun fikk støtte for dette av næringslivsforbund som klaget over mangelen på personell i serverings- og reiselivsnæringene fordi de som mottok bistand nektet å ta de lavtlønnede jobbene.
Med hennes krigserklæring mot de fattige står Meloni i Mussolinis tradisjon, som fortsetter å tjene som et lysende eksempel for Fratelli d’Italia, selv om Meloni av taktiske grunner har erklært ham å være et «historisk anliggende».
Mussolinis fascistdiktatur legemliggjorde finanskapitalens direkte og umiddelbare styre. Diktaturets populistiske fraser tjente bare til å mobilisere dets tilhengere. Dets hovedoppgave var å knuse arbeiderorganisasjonene. Det oppløste fagforeningene, inn i selskaper dominert av staten og arbeidsgiverforbundene og innførte tvungent arbeid i en stor skala, under dekke av «arbeidsskapende tiltak».
Tysklands nazidiktatur gikk deretter enda lenger. Under krigen jobbet mer enn 20 millioner tvangsarbeidere for den tyske økonomien intern i das Reich og i de erobrede territorier. Mens industriens ledende figurer, som familieklanene Flick, Krupp og Quandt forble eiere av deres selskaper og håvet inn millioner i profitter, ble en hær av slaver arbeidet til de døde. Denne praksisen nådde sitt makabre klimaks med inskripsjonen «Arbeit macht frei» (Arbeid frigjør), som utsmykket mange konsentrasjonsleires inngangsportaler, eksempelvis Auschwitz.
Melonis angrep på samfunnets fattigste har fått støtte i borgerlige miljøer over hele Europa. En kommentar i den tyske dagsavisa Die Welt er typisk.
«Uten mye ståhei har den høyreorienterte regjeringen under statsminister Giorgia Meloni implementert sin kontroversielle plan for fullstendig å kansellere grunnleggende bistand for en stor andel av dem på stønad,» jubler avisas «sjeføkonom» Dorothea Siems. «De ansett å være arbeidsdyktige må nå stort sett se til deres egne ressurser for å få endene til å møtes.»
Også i Tyskland mangler mange innbyggere «enhver forståelse for at det mange steder ikke er mulig å plassere flere langtidsledige i servicejobber, for eksempel på restauranter, i hoteller eller i bygg- og anleggsbransjen». Det er «presserende nødvendig å avskaffe insentivene til ikke-arbeid». Siems refererer til Ifo-direktøren Clemens Fuest, og skriver at de som er for hardtarbeidende «ikke bare mister deres rett til Borgerlønna, men også til bostøtte og andre sosiale utbetalinger. Dette er de facto ensbetydende med et arbeidsforbud – og det har ingen velferdsstat råd til i det lange løp.»
President Macron anvender i Frankrike brutal politimakt for å tvinge gjennom en pensjonsreform som drastisk reduserer pensjonsrettighetene. Regjeringer i andre europeiske land, og i USA, henter også inn igjen billionene de bruker på krig og handelskrig, på redningsaksjoner for bankene og for økningen av de rikes profitter, ved å kutte lønningene og rettighetene. Motstanden mot dette vokser; og på lengre sikt kan ikke disse angrepene realiseres med demokratiske metoder.
Dette og hennes ubetingede støtte for NATO i Ukraina-krigen forklarer hvorfor den røde løperen rulles ut for fascisten Meloni i Brussel, Berlin og Paris. USAs president Joe Biden har også tatt imot henne til et åpenhjertig møte i Det hvite hus. Meloni fungerer som en spak for å hjelpe høyreorienterte og fascistkrefter til å bryte igjennom også i andre land.
Det tette samarbeidet med Meloni understreker at det ikke er spørsmål om noen angivelig «brannmur» mot det ekstreme høyre. I Tyskland kurtiseres også ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD) av alle de andre partiene og media. Integreringen av fascistene er spesielt framskredent på europeisk nivå.
Melonis regjeringskoalisjon forener de tre største høyreorienterte og høyreekstreme gruppene av europeiske partier, og fungerer som en plan for en lignende allianse på europeisk nivå.
Meloni selv er leder for organisasjonen European Conservatives and Reformers (ECR), som i tillegg til det spanske nyfrankistpartiet Vox også inkluderer det polske regjeringspartiet PiS og det tsjekkiske regjeringspartiet ODS. Meloni opptrådte i den spanske valgkampen på store arrangement arrangert av Franco-supportere fra Vox. Matteo Salvinis parti Lega er medlem av partisammenslutningen Identitet og Demokrati (ID), sammen med Marine Le Pens Rassemblement National (Nasjonal samling) i Frankrike, og Tysklands AfD. Og Forza Italia, partiet grunnlagt av Silvio Berlusconi, tilhører partisammenslutningen Europeiske folks parti, European People’s Party (EPP), det gjør også Tysklands Kristelig-demokrater (CDU/CSU) og Spanias Folkeparti, Partido Popular (PP).
Manfred Weber, tysk gruppeleder for Europeiske folks parti (EPP), er travelt opptatt med å forberede en allianse med det ytre høyre for å sikre en ny periode for EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen etter Europa-valgene i 2024. Alberto Feijóo, partileder for Spanias Folkeparti (PP), har til og med oppfordret Meloni om å tilslutte seg EPP. «Det ville være bra for EPP dersom Meloni endte opp med EPP,» sa han i et intervju.
Tysklands partier, Sosialdemokratene (SPD), Die Grünen og Die Linke, så vel som fagforeningene tilknyttet dem, har ikke løftet en finger for å motsette seg dette. Deres politiske disposisjoner – fra støtte til krigen i Ukraina, til sosiale nedskjæringer, til avvergingen av flyktninger, og til bevæpningen av politiet – er ikke særlig forskjellig fra det som forfektes av de høyreorienterte og ultrahøyresiden.
I Italia raser Elly Schlein, partileder for det sosialdemokratiske Partito Democratico (PD), mot Melonis krig mot de fattige. Men PD selv har ledet eller støttet flere regjeringer som lidenskapelig har presset gjennom sosiale nedskjæringer, og med det banet vei for Meloni til å komme til makten. Italias største fagforbund, Confederazione Generale Italiana del Lavoro (CGIL), inviterte i mars Meloni til deres siste kongress, og besørget fascisten en plattform for å promotere hennes antiarbeiderklasseprogram.
Bare en uavhengig bevegelse av arbeiderklassen, som kombinerer kampen mot krig og sosiale ødeleggelser med kampen mot deres årsaksak, kapitalismen, kan stoppe faren for fascisme.