En russisk domstol forlenget fredag den ni-år-lange fengselsstraffen Alexei Navalnyj for tiden avtjener, den mest prominente NATO-støttede kritikeren av Russlands president Vladimir Putin, med ytterligere 19 år. Der hans tidligere dom var basert på anklager om bestikkelser og forakt for retten, var den siste dommen basert på anklager om «ekstremisme».
Daniel Kholodnyj, som jobbet som tekniker for Navalnyjs YouTube-kanal, sto også for retten sammen med Navalnyj, og ble dømt til åtte års fengsel for å ha organisert ei ekstremistgruppe. Navalnyj må sone den 19-år-lange fengselsstraffen i en maksimalsikkerhetsstraffekoloni, som reduserer hans evne til å kommunisere med omverdenen ned til nesten null. Hittil hadde Navalnyj vært i stand til forsatt å legge ut politiske kommentarer fra fengselet på hans Telegram-kanal. Rettssaken var lukket for offentligheten så vel som for hans familiemedlemmer.
En annen domstol avviste tidligere i forrige uke anken framsatt mot den 25-år-lange fengselsstraffen Vladimir Kara-Murza ble idømt for «forræderi» og ærekrenkelse av de russiske væpnede styrker. I likhet med Navalnyj er Kara-Murza en sentral figur i den NATO-støttede opposisjonen mot Putin-regimet, og har ekstensive tilknytninger til styringselitene i Washington.
Straffeutmålingene for Navalnyj og Kholodnyj og avvisingen av appellen for Kara-Murza kommer under betingelser av ei dyp krise for Putin-regimet, og innbyrdes kamper mellom stridende fraksjoner av statsapparatet og styringsklassen. Evgeny Prigozjin, en milliardær og leiesoldat-leder som er en mangeårig alliert av Vladimir Putin iscenesatte et kuppforsøk i slutten av juni, med en eksplisitt appell til det russiske oligarkiets åpent pro-NATO-fraksjon. Prigozjin og hans Wagner-tropper har siden fått carte blanche, og synes å ha blitt reintegrerte inn i regimet. Wagner-troppene er fortsatt aktive i Afrika på vegne av Russland, og mange av troppene er stasjonert i Belarus, et land nært alliert med Russland. Prigozjin innfant seg nylig på toppmøtet i St. Petersburg, som Kreml arrangerte for afrikanske ledere og diplomater.
Samtidig som Kreml essensielt sett innvilger Wagner carte blanche, har Kreml også begynt å arrestere ei rekke prominente politiske figurer. Blant dem var Igor Strel’kov, en tidligere leder for pro-Russland-separatistene i Øst-Ukraina, som lenge har oppfordret Putin-regimet til å innføre en generell mobilisering. Kreml har også arrestert Boris Kagarlitsky, en velkjent leder for pseudo-venstre- og stalinistmiljøet i Russland, med langtrukne tilknytninger til oligarkiet og statsapparatet. I likhet med Navalnyj ble Stre’lkov og Kagarlitsky også anklaget med «ekstremisme».
USA og EU var raskt ute med å fordømme domfellingen av Navalnyj. USAs utenriksminister Antony Blinken ga ut en uttalelse, der han bemerket at «USA fordømmer sterkt Russlands domfelling av opposisjonslederen Aleksei Navalnyj på politisk motiverte anklager. Kreml kan ikke få brakt sannheten til taushet. Navalnyj må løslates.» EU fordømte også rettskjennelsen «på det sterkeste». WSWS har tidligere bemerket imperialistmaktenes kvalmende hykleri i disse fordømmelsene av Putin-regimet. Amerikansk og europeisk imperialisme er de siste tiårene ikke bare ansvarlige for bombingen av flere land, som har resultert i død og lemlesting av millioner. Washington og Brussel har også brutalt forfulgt og ulovlig fengslet den australske journalisten Julian Assange, holdt under forvaringsforhold som utgjør systematisk fysisk og psykisk tortur.
Det er ingen tvil om at det endelige målet for angrepene på demokratiske rettigheter, nå mest offentlig anvendt mot Putins motstandere innen staten og oligarkiet, vil bli arbeiderklassen. Spesielt anklagene om «ekstremisme» og «forræderi» nyligst anvendt mot Navalnyj, Kara-Murza, Strel’kov og Kagarlitsky, er definert så breit at de lett kan brukes på genuint venstreorienterte og sosialistiske motstandere av regimet og krigen i Ukraina.
For å utvikle deres politiske opposisjon mot Putin-regimet fra deres uavhengige klassestandpunkt, må imidlertid arbeidere og unge mennesker ha en klar forståelse av de politiske kreftene som er involvert i denne eskalerende internkonflikten innen det russiske oligarkiet.
Navalnyj er, i motsetning til hans framstilling i de vestlige media, verken en demokratisk eller populær kritiker av Putin-regimet. Med hans base av supportere begrenset til privilegerte sjikt av den øvre middelklassen, er Navalnyjs politiske historikk framfor alt preget av hans tilknytning til ultranasjonalistiske krefter, og til deler av styringselitene og statsapparatet både i Russland og USA. Han tilhørte et grådig og hensynsløst sjikt av sosiale klatrere som prøvde utnytte byråkratiets ødeleggelse av Sovjetunionen i 1991, og restaureringen av kapitalisme. Han ble involvert i politikkens verden etter at hans bestrebelser innen bank og eiendom stort sett hadde mislyktes. I et tidlig intervju ga han uttrykk for hans sosialdarwinistiske synspunkter, der han uttalte: «Jeg ville ha en markedsøkonomi av den mest ondartede form – de sterkeste overlever, resten er rett og slett overflødige.»
Siden 2010 og 2011 har Navalnyj blitt systematisk bygget opp av vestlige medier. På den tiden var han medarrangør av de høyreekstreme «Russiske marsjer», og hadde gitt ut videoer som fordømte folk fra Nord-Kaukasus som «kakerlakker». Navalnyj har også gjentatte ganger oppfordret til en nytegning av Russlands grenser, uten det overveiende muslimske Nord-Kaukasus. Navalnyj ble bygget opp av Washington og Berlin, som WSWS har dokumentert, ikke til tross for, men på grunn av hans tilknytninger til det ytre høyre.
Den USA-støttede opposisjonen i Russland har i stor grad involvert høyreekstreme krefter, som i Ukraina, der etterkommerne av nazikollaboratørene fra Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) spilte en sentral rolle i regimeskifteoperasjonen i 2014 og i den nåværende krigen. Disse kreftene utgjør en sentral komponent i imperialiststrategien for å oppildne til etniske og nasjonale stridigheter, som del av bestrebelsen for ikke bare å destabilisere, men også bryte opp landet.
Nyligst var nynazistiske styrker med tilknytninger til nyfascistscenen i Tyskland, så vel som det ukrainske regimet og den NATO-støttede opposisjonen i Russland, involvert i inntrengninger på russisk territorium. Kort etter å ha ledet de mest betydningsfulle inntrengningene til dags dato, ble Denis Nikitin, nynazistlederen av Det russiske frivilligekorps [engelsk tekst], intervjuet på Navalnyjs YouTube-kanal, der intervjueren var fullstendig ukritisk til Nikitins velkjente og vidtrekkende tilknytninger til Europas nynazistscene.
I tillegg til hans relasjoner til det ytre høyre har Navalnyj opprettholdt tilknytninger til deler av de russiske elitene og statsapparatet. Blant hans tidligste støttespillere var figurer som økonomen Sergei Guriev, en tidligere rådgiver for ekspresident Dmitrij Medvedev, og den tidligere bankmannen Vladimir Asjurkov, nå en ledende figur i Navalnyjs antikorrupsjonsfond, som begge forlengst har rømt landet.
Navalnyj, i likhet med Kara-Murza eller eks-oligarken Mikhail Khodorkovskyj, taler følgelig for de deler av staten og oligarkiet som ser det beste virkemiddel for å fremme deres egne økonomiske interesser i utbyttingen av landets råvarer og sosiale ressurser, i Moskvas fullstendige oppstilling bak USAs geopolitiske strategi, og i oppløsingen av Den russiske føderasjonen.
De stadig mer drakoniske fengselsdommene som avsies til prominente representanter for den NATO-støttede opposisjonen i den russiske staten og oligarkiet, er tegn på de intense konflikter og kriser som utspiller seg bak Kremls murer, der krigen i Ukraina nå er godt inne i sin andre år, og alle Putin-regimets tidligere kalkyler om på en eller annen måte å få tvunget imperialistmaktene til forhandlingsbordet har slått katastrofalt tilbake.
Men uansett deres intense konflikter, alle fraksjoner av styringsoligarkiet oppsto i siste instans fra den samme historiske prosessen: Den stalinistiske reaksjonen mot Oktoberrevolusjonen, som inkluderte massemordet av revolusjonære på 1930-tallet, og som kulminerte med det stalinistiske byråkratiets ødeleggelse av Sovjetunionen i 1991, og restaureringen av kapitalisme. Arbeiderklassens politiske motstand mot krigen og Putin-regimet må baseres på en strategi for internasjonal klassekamp, og på lærdommene av hele trotskistbevegelsens historie om kampen mot stalinisme.