Russlands president Vladimir Putin signerte i slutten av juli en endring av loven som definerer russiske menns vernepliktsalder. Tidligere var men i alder fra 18 til 27 år kvalifisert for obligatorisk militærtjeneste. Nå skal, fra 2024 og framover, menn i alder fra 18 til 30 år være kvalifisert. Den nye lovgivningen forbyr også vernepliktige som har fått tilsendt innkalling å forlate landet.

Tiltaket er et virkemiddel for å utvide antallet reservister uten å gå for en generell mobilisering, som lenge har vært etterlyst av ultranasjonalistiske seksjoner av statsapparatet og styringsklassen, som rutinemessig har angrepet Putin-regimet for ikke å føre krigen i Ukraina mot NATO-stedfortrederstyrker med tilstrekkelig konsistens og fasthet.

Selv om den nominelle aldersbraketten for obligatorisk militærtjeneste forblir den samme –

ni år – vil endringene resultere i en betydelig utvidelse av antallet reservister regjeringen kan hente rekrutter fra. Russisk lovgivning åpner for at arbeidere ansatt i virksomheter som anses som strategisk viktige, så vel som høyskolestudenter, kan unntas fra innkalling. Gjennomsnittsalderen for studenter i Russland er fra 17 til 22 år. Det overveldende flertallet av russisk ungdom tar høyere utdanning etter videregåendeeksamen. Det betyr at av ungdommen i alder fra 18 til 22 år for en stor del tidligere har krevd fritak fra innkalling. Med hevingen av vernepliktsalderen til 30 år, vil antallet reservister bli betydelig større.

Rostislav Isjtsjenko, en russisk statsviter, forklarte at endringene i vernepliktsalderen var knyttet til behovet for å utvide den russiske hæren i lys av truslene fra utviklingen, som NATOs utvidelse til å inkludere Finland. Med rundt 200 000 nye vernepliktige hvert år vil den russiske hæren være i stand til å opprette en reserve på rundt 1 million mann. Han sa: «Hevingen av vernepliktsalderen tillater de væpnede styrkenes påfyll på en ikke-påtrengende måte».

Den russiske hæren er basert på en kombinasjon av tjenestegjørende på kontrakt og innkalte vernepliktige. I september i fjor, etter den russiske hærens sammenbrudd i regionen Kharkiv, innførte president Vladimir Putin en delvis mobilisering av 300 000 mann. De mobiliserte ble innkalt fra reservistene – det vil si nåværende eller tidligere tjenestegjørende.

De store flertallet russiske soldater kommer fra arbeiderklassen. Den obligatoriske militærtjenesten ble allerede før krigen breit ansett å være ekstremt skadelig både for unge menns fysiske og mentale helse, ettersom den russiske hæren har en dyster historikk for alvorlige overgrep. Familier som har råd – fra de privilegerte sjiktene av middel- og overklassen – har en tradisjon for å kjøpe deres sønner ut av militærtjeneste.

I en klar demonstrasjon av klassedynamikken krigen utløste har velstående sjikt av middelklassen respondert på krigen, og spesielt den delvise mobiliseringsordren i september i fjor, ved å forlate landet i hopetall for å unngå å bli innkalt. Det anslås at et sted fra 900 000 til 1 million personer har forlatt landet siden februar 2022, de aller fleste av dem høyt utdannede og med betydelige økonomiske ressurser og forbindelser i utlandet.

Den nye lovgivingen om verneplikt kommer der den ukrainske motoffensiven nå er inne i sin andre måned. Så langt har den framfor alt vært en blodig fiasko for Ukraina, med anslagsvis 1 000 soldater tapt hver eneste dag. Men de russiske tapene i krigen er også betydelige, selv om de uten tvil er lavere enn Ukrainas – som nå kan være på godt over 200 000 døde – og det er indikasjoner på at den russiske hæren lider en betydelig personellmangel.

En tidligere russisk soldat snakket med WSWS, på betingelse av anonymitet, og sa det var «massedød» ved fronten, selv blant de mest erfarne sjiktene av hæren. Han forklarte:

Dette skyldes ei rekke årsaker. Det øverste lederskapet behandler soldater med forakt, og anser dem bare som en ressurs. Gjennomføringen av krigen er ofte inkompetent, og det er mangler i forsyninger av mat og militært utstyr. Krigen har allerede forårsaket en akutt personellmangel. Offiserer driver derfor ofte agitasjon blant innkalte vernepliktige for å overbevise dem om å gå over i kontraktsfestet tjeneste. Offiserer holder samtaler med hver enkelt tjenestegjørende, der det anvendes ulike metoder for manipulasjon, agitasjon, så vel som pamfletter og propaganda for å overbevise de tjenestegjørende soldatene til å signere en kontrakt. I noen tilfeller anvendes psykisk press eller straffetiltak. Mange tidligere dimitterte kontraktstjenende soldater gjenopptar også militærtjenesten: Deres kontrakter blir forlenget med en fristløs periode.

Den tidligere vernepliktige soldaten bemerket dessuten at det russiske samfunnets klasseskiller gjenspeiles skarpt i hæren. Han sa:

De fleste vernepliktige soldater i Russland, bortsett fra de som tjenestegjør i Den tsjetsjenske republikk, mottar ei månedslønn på bare 2 319 rubler (mindre enn NOK 270), som er nok til å kjøpe et par bokser med energidrikk og et par sigarettpakker. Soldater som tjenestegjør på kontrakt mottar ei lønn på 20 til 30 000 rubler (fra NOK 2 294 til NOK 3 435). En forfremmelse til en høyere stilling og sikkerhetsklarering kan tillegge lønna en viss tilleggsprosent. Veteraner fra kampoperasjoner får også en viss tilleggsprosent på lønna. Erfarne soldater som tjenestegjør på kontrakt når maksimalt lønninger som i gjennomsnitt ligger fra 60 til 70 000 rubler (fra NOK 6 882 til 8 034). Sersjanter, offiserer på lavere nivå og junioroffiserer lever under de samme utfattige betingelsene som arbeiderklassen i Russland. Dette inkluderer også dem som mottar ekstra ytelser etter kampoperasjoner. Junioroffiserer får ei lønn litt over gjennomsnittet. Senioroffiserers lønninger setter dem på nivå med sjikt i den lavere del av middelklassen.

Det er liten tvil om at en sentral årsak til at Kreml bestreber seg for å unngå en generell mobilisering er frykten for at det ville utløse storstilte uroligheter i arbeiderklassen. Putin-regimet, ridd av interne konflikter og krise, prøver også på den ene eller den andre måten å kunne unngå en ytterligere eskalering av krigen, en stadig mer desperat og håpløs bestrebelse, gitt NATOs og Kiev-regimets uopphørlige provokasjoner, inkludert regelmessige droneangrep mot Russlands hovedstad.

Det russiske oligarkiet er i kraft av sine historiske opprinnelser og sin sosiale posisjon organisk ute av stand til å føre en konsekvent, enn si progressiv, politikk i møte med imperialismens angrep, og frykter ingenting mer enn en bevegelse av arbeiderklassen. Gjennom hele krigen har det bare vært to konsistente elementer i Putin-regimets uberegnelige gjennomføring av krigen: Det første er promoteringen av russisk nasjonalisme, med siktemålet å splitte og forvirre arbeiderklassen, og forebygge en forent bevegelse mot krigen, og mot kapitalismen mer breit.

Det andre er vrangforestillingen og forhåpningen at imperialistmaktene på et gitt tidspunkt vil «komme til fornuft» og innlede forhandlinger med oligarkene. Realiteten er imidlertid den at fra imperialistmaktenes ståsted er krigen mot Russland i Ukraina bare det første stadiet av imperialismens nye omfordeling av verden.

Krigen i Ukraina har blåst i lufta alt av det stalinistiske byråkratiets berettigelser for restaureringen av kapitalisme i årene 1985 til 1991. Sovjetbyråkratene, som hadde tilranet seg politisk makt fra arbeiderklassen etter 1917-revolusjonen, og på 1930-tallet myrdet deres revolusjonære opponenter, proklamerte på i de årene at imperialisme ikke var annet enn en «myte» og marxismens oppfinnelse. Denne oppfatningen er av de påfølgende 30 årene motbevist, som den vrangforestilling den var.

Ødeleggelsen av Sovjetunionen og kapitalismens restaurering, utført av de tidligere byråkratene som ble oligarker, hånd i hånd med imperialistmaktene, åpnet ikke bare hele regionen for oligarkenes kriminelle plyndringer. Det markerte også begynnelsen på ei rekke stadig mer aggressive imperialistintervensjoner og provokasjoner, som nå har kulminert i utbruddet av den katastrofale krigen i Ukraina, med dens hundretusener døde og millioner av lemlestede og sårede. Brodermordskrigen i Ukraina er i sist instans resultat av denne prosessen av historisk reaksjon. Den kan bare avsluttes basert på en forening av den russiske, ukrainske og internasjonale arbeiderklassen.