Skolesommerferien endte 31. august over hele Polen, samtidig som nye tall avslører den falleferdige tilstanden i landets utdanningssystem. Rektorer for private og statlige skoler søkte i juli etter anslagsvis 26 000 lærere, på utdanningsmyndighetenes offisielle nettside. Dette var en økning på 30 prosent sammenlignet med på samme tid i fjor, og viderefører en langtrukken negativ trend.
Polens utdanningsminister Przemysław Czarnek og regjeringen nedtoner imidlertid de siste offentliggjorte tallene. De hevder disse tallene relaterer seg til det normale personalskiftet mellom skoleår, og at bare en liten prosentandel av landets 700 000 nødvendige lærere mangler.
Det faktum at de offisielle tallene er villedende har imidlertid lærerinitiativet «Dealerzy Wiedzy» demonstrert i flere år, som har etablert deres egen langsiktige database. Robert Górniak, en av initiativets grunnleggere, er engelsklærer og viserektor på en privatskole i Sosnowiec, og han forklarte i et intervju med Gazetta Wyborcza mekanismen bak de offisielle stillingsannonsene.
Annonsene etter lærere, utlyst på utdanningsvesenets offisielle nettsider, forsvinner for eksempel ganske enkelt etter en automatisk satt utløpsdato, enten ved midten eller slutten av måneden. Derfor falt totaltallet i slutten av juli med 6 000, mens det i begynnelsen av august igjen ble tillagt 4 000 nye utlysinger. Det er imidlertid fortsatt uklart hvor mange stillinger som er besatt, og i hvilke tilfeller skolenes rektorer rett og slett har gitt opp håpet om å finne de nødvendige nye lærerne på kort varsel. Men, som Górniak forklarer, selv de offisielle tallene stiger fra år til år med 30 prosent.
Hovedårsaken til rekrutteringsvanskelighetene er den skrinne lønna lærere betales. Lingvister, psykologer og informatikere kan tjene langt mer i næringslivet enn på en skole. Brutto grunnlønn for en nyansatt lærer er for eksempel 3 690 złoty (NOK 9 485), med andre ord ei lønn på minimumsnivå, og den stiger bare litt over tid, til rundt NOK 11 500.
I Polens storbyer, der husleiene er sammenlignbare med Vest-Europa, er problemet spesielt merkbart. «Rundt halvparten av alle jobbutlysningene kommer fra Warszawa. Det er slett ikke overraskende: Satsene for lærere er de samme i alle byer, mens levekostnader og husleier varierer betydelig fra storbyen Warszawa og til en landsby ved foten av Karpatene,» sier Górniak.
De samme problemene eksisterer i barnehager og på førskolene, der det bare i Warszawa mangler mer enn 500 kvalifiserte pedagoger for det kommende skoleåret. Byadministrasjonen har reagert med å betale et videreutdanningstillegg tilsvarende beløpet utbetalt til grunnskolens klasselærere, fra 1. september. Summen 380 złoty (NOK 976) er imidlertid bare en dråpe i bøtta.
Bak denne trenden ligger det en fundamental utvikling. Den polske staten har i tiltakende grad overført det offentlige skolevesenets utgifter over på kommunene. Tidlig på 1990-tallet var eksempelvis andelen av den kommunale kostnadsdekningen i gjennomsnitt 20 prosent, mens kommunene i fjor måtte dekke 60 prosent av skolenes kostnader.
Nå har regjeringen nok en gang besluttet å allokere tilsvarende skarve bidrag til utdanningsvesenet. Én dag før det kommende parlamentsvalget skal imidlertid hver en lærer motta en engangsutbetaling på 1 125 Złoty (NOK 2 892). I lys av årets lønnsøkning på kun 7,8 prosent med det siste årets inflasjonsnivå som var det dobbelte, anser mange lærere tilbudet som en fornærmelse.
«En læreraspirant tjener litt mer enn 2 800 złoty (NOK 7 197),» sier Magdalena Kaszulanis fra lærerfagforeningen ZNP, «og det betyr ofte at hun eller han ikke vil kunne tjene til sitt livsopphold i byen der de har studert». Ifølge ZNP er det så mange som 40 000 ledige lærerstillinger, og hver lærer jobber i gjennomsnitt 3,3 timer overtid per uke.
I rurale områder er levekostnadene lavere, men de mindre skolene har derimot ikke tilstrekkelig med uketimer, og spesielt ikke for spesialiserte faglærere, til å kunne ansette dem på heltid. Så lærerne må derfor pendle fra skole til skole. Saken om en rektor fra Krynica Morska kom i fjor opp i offentligheten, der han utarbeidet felles timeplaner med seks andre skoler, fordi de alle ansatte de samme lærerne. Samtidig er lærerne stadig på jakt etter sidejobber, og spesielt i skoleferiene.
Ifølge fagtidsskriftet Głos Nauczycielski (Læreres stemme) opprettholder hver femte lærer en deltidsjobb. Nyhetsportalen wydarzenia.interia rapporterer om en lærer som har arbeidet som kjøkkenassistent seks dager i uka i sommer, som også de seks siste årene. «Alt av det for at jeg skal kunne betale for strøm- og fyringsutgifter til vinteren. Det er umulig på ei lærerlønn ute på landet.»
En annen lærer, Dagmara, forklarer at hun har vært idrettstrener og gymlærer i mer enn 20 år. «Så lenge jeg kan huske har jeg arbeidet i feriene. Da jeg begynte i yrket var det en absolutt nødvendighet, fordi lønna var så lav at jeg ikke kunne overleve uten mine foreldres hjelp og selvfølgelig dette ekstraarbeidet.»
Selv lærere på privatskolene har det knapt bedre lønnsmessig. De urbane middelklassenes flukt over til privatskolene har samtidig fått deres klasser til å renne over like mye som på de offentlige skolene. I Warszawa går nå for eksempel hver femte elev på en privatskole. Deres foreldre står imidlertid overfor det samme problemet, til tross for å betale fra 1 000 og opp til over 3 000 złoty i måneden (fra NOK 2 570 til over 7 710): Læren om samlebåndsmodus. «Bare tanken på å dra tilbake til skolen får det til å gå kaldt nedover ryggen. Magen min snur seg, og halsen snører seg,» sa en lærer til Gazetta Wyborcza.
I en rundspørring ved begynnelsen av skoleåret, som omfattet 33 000 lærere, og ble gjennomført av avisa Głos Nauczycielski, svarte bare 4 prosent at de startet skoleåret uthvilte og med positiv innstilling; 46 prosent krysset av for svaret: «Jeg føler fortvilelse, tretthet og utbrenthet.» Rundt 27 prosent svarte: «Jeg er redd, jeg er veldig bekymret for endringene i utdanningen.»
Mens opposisjonen klandrer landets høyreorienterte regjering ledet av partiet Lov og Rettferdighet (PiS) for skolenes problemer og den situasjonen lærere står i, er det et faktum at polske skoler lenge ressursmessig har blitt skåret inn til beinet. Med en massiv militæropprusting igansatt etter Ukraina-krigen, som fullt ut støttes av opposisjonspartiet Borgerlig Plattform (PO), eskaleres nå de sosiale nedskjæringene. Gazetta siterte skolerektor Beata Molik for å si: «Dette er den største lærerstabkollapsen jeg kan huske, og jeg har jobbet 20 år i skolene.»
Polske lærere kan bare, som arbeidere i andre land, føre en vellykket kamp i opposisjon til landets korporatistiske fagforeninger. Lærerfagforeningen ZNP kalte i 2019 ut en 17-dager-lang streik med deltakelse av mer enn 300 000 lærere og skolearbeidere, men ingen av de streikendes krav ble imøtekommet. Det var den første nasjonale lærerstreiken siden 1993. Streiken ble solgt ut ledsaget av uttalelser som: «Vi suspenderer streiken, men kampen fortsetter til siste slutt!» Nå organiserte ZNP sist fredag nok en harmløs protest foran kunnskapsdepartementet.
Fagforeningen begrenset i fjor protestene til en «utdanningslandsby» foran departementet. Den fulgte med det eksemplet fra de medisinske fagforeningene, som i 2021 avledet den oppglødde kampånden til 40 000 sykepleiere, hjelpepleiere, farmasøyter, fysioterapeuter, sykehusteknikere og førstehjelpspersonell etter en kraftfull protest for høyere lønninger og bedre arbeidsvilkår, utviklet i Warszawa i det som ble kalt «Białe miasteczko» (Hvit by), der diverse workshops og tallrike samtalerunder med politikere og media heller ikke førte noen vei.
I lys av de uløste problemene, forverret av Covid-19-pandemien som i Polen har krevd mer 100 000 liv, skal de medisinske fagforeningene nå også avholde en ny protestdag, den 30. september – for som Sebastian Goncerz, leder av fagforeningen PR OZZL, sa: «Å initiere til en sosial debatt. ... Vi forventer foreløpig ikke å kunne tvinge den nåværende regjeringen til noe konkret. Men vi vil sørge for at den nye regjeringen – hvem enn som kommer til makten – tar helsevesenets problemer på alvor, og da mer alvorlig enn hittil.»
Fagforeningene organiserer med andre ord symbolske handlinger, seks uker før parlamentsvalget den 15. oktober, for å avlede arbeidernes harme og for å kunne innrette seg som partnere med det framtidige regjeringspartiet. Regjeringspartiet PiS og opposisjonen PO overbyr samtidig hverandre i valgkampen med krav om mer opprusting, opphauset nasjonalisme, rasisme og antirussisk krigshysteri.
Fagforeningene er disse reaksjonære partienes forlengede arm, og fungerer som supportere for de superrike, som har skodd seg på plyndringen av den stalinistiske Folkerepublikken Polens tidligere statseiendom, og nå også på Ukraina-krigen.
Wiesław Klimkowski, president for kjemiselskapet PCC Rokita, er ett eksempel, som i fjor satte en gigantrekord med hans årlig personlige inntjening på 43,3 millioner złoty (NOK 111,3 millioner). PCC Rokita kompenserte ham på denne måten fordi selskapet som resultat av Ukraina-krigen tjente så godt på de eksploderende verdensmarkededsprisene for kaustisk soda. Den gjennomsnittlige polske arbeideren måtte arbeide i 488 år for å få tjent Klimkowskis årsinntekt.