Den europeiske sentralbanken (ECB) hevet på styremøtet i Frankfurt torsdag styringsrenta til et rekordhøyt nivå, nå opp med 25 basispunkter, til tross for data som viser at eurosonen er på randen av en resesjon.

Bankstyret vedtok med et flertall, i det som ble karakterisert som et «knivsegg»-vedtak, å heve styringsrenta til 3,75 prosent. Dette var den 10. hevingen på rad siden ECB i fjor startet rentehevingene, der bankens økonomer nå reviderte ned deres vekstanslag for euroområdet.

ECB-president Christine Lagarde beskrev på hennes pressekonferanse etter styremøtet euroøkonomien som treg og sneglete, der bankens økonomer estimerer vekstanslag for 2023 på bare 0,7 prosent, for 2024 på 1,0 prosent, og kanskje stigende til 1,5 prosent i 2025. Den tyske økonomien, den største i euroområdet, forventes å skrumpe med et produksjonsvolum som fortsatt faller.

«Økonomien vil sannsynligvis forbli dempet de kommende månedene,» sa Lagarde. «Den stagnerte breit i løpet av første halvår, og nylige indikatorer tyder på at den også har vært svak i tredje kvartal. Lavere etterspørsel etter euroområdets eksporter og innvirkningen av tilstrammende finansieringsbetingelser demper veksten, blant annet i bolig- og næringsinvesteringene.»

Det vil si at vekstnedgangen delvis er resultat av den globale økonomiens utviklende oppbremsing, men også at den har blitt konstruert av ECB i forbindelse med den såkalte kampen mot inflasjon.

Som alle sentralbanker rundt om i verden fastholder ECB at rentehevingene har som mål å få ned prisene. Men den reelle agendaen er å sikre at arbeiderklassen ikke bryter ut av lønnstvangstrøya den har vært pålagt av fagforeningsbyråkratiene, under betingelser som til stadighet karakteriseres som et «stramt» arbeidsmarked.

Det offisielle inflasjonsnivået i eurosonen har i løpet av det siste året blitt halvert, ned fra 10,6 til 5,3 prosent. Men inflasjonen i matvarepriser, som har stor innvirkning på arbeiderklassens husholdninger, holder seg fortsatt på 10 prosent og kan bli høyere de kommende månedene dersom det blir forsyningsflaskehalser.

Det har vært hevdet av noen økonomer og analytikere at ECB nærmer seg slutten av bankens rentestrammingssyklus. Det kan være tilfellet, i hvert fall foreløpig, hva angår størrelsen på eventuelle hevinger. Men Lagarde gjorde det samtidig klart at det ikke ville bli noe oppmykning av det nedadgående presset sentralbanken utøver på økonomien.

Hun sa sentralbanken basert på nåværende evalueringer vurderte at styringsrentene har nådd nivåer som dersom de opprettholdes med «tilstrekkelig varighet» vil bidra betydelig til å bringe inflasjonen ned til målet på rundt 2 prosent.

«Våre framtidige beslutninger vil sikre at ECBs styringsrenter vil bli satt på tilstrekkelig restriktive nivåer så lenge det er nødvendig,» sa hun.

Lagarde bemerket at arbeidsmarkedet forble «resistent», til tross for den bremsende økonomien, mens arbeidsledigheten forblir på et «historisk lavt nivå», som i juli var på 6,4 prosent. Selv om hun ikke uttrykte det direkte håper hun åpenbart at situasjonen vil endre seg.

Lagarde uttalte: «Mens sysselsettingen vokste med 0,2 prosent i andre kvartal, avtar nå momentet. Tjenestesektoren, som har vært en viktig pådriver for sysselsettingsveksten siden midten av 2022, skaper nå også færre jobber.»

Financial Times fokuserte i en lederartikkel som finanssavisa kalte ECBs rentehevingsdilemma, publisert kort før det siste styremøtet, på det som er nøkkelanliggendet for finansetablissementet – lønningene og arbeiderklassens skyv for å hente tilbake nedskjæringene av deres levestandarder.

FT hevdet: «Med et fortsatt stramt arbeidsmarkedet legger årlig lønnsvekst til prispresset, spesielt innen tjenester.»

Lederartikkelen påminnet Lagardes uttalelser fra forrige måneds Jackson Hole-konklave for sentralbankfolket, der hun insisterte på at «kampen mot inflasjonen er enda ikke vunnet».

Selv om det ikke var det sentrale fokuset i hennes uttalelser, gjorde Lagarde det klart at ECB ønsker kutt i offentlige utgifter, som både direkte og indirekte vil ramme arbeideres levestandarder.

Hun sa at der «energikrisa avtar» burde regjeringer fortsette å rulle tilbake relaterte støttetiltak, siden dette var «essensielt for å unngå å utøve inflasjonspress på mellomlang sikt, som ellers ville kreve en enda sterkere pengepolitisk respons».

Dette er et eksempel på hvordan den såkalte «kampen mot inflasjon» brukes til å dekke over sentralbankenes essensielle klasseagenda – angrepet på lønningene.

At subsidier rulles tilbake betyr at arbeiderklassefamilier må bruke mer av deres inntekt på energi og strøm. Økte utlegg til disse nødvendighetene etterlater mindre inntekter tilgjengelig for andre utgifter, som dermed reduserer etterspørselen og produserer en oppbremsing i disse bransjene og tjenestene, og utøver et nedadgående press på lønninger.

Den samme agendaen ble avslørt av ECBs oppfordringer om budsjettpolitiske orienteringer, det vil si, de offentlige utgiftene, for å «gjøre vår økonomi mer produktiv og for gradvis å få ned høy offentlig gjeld».

Jo mer offentlige sosiale tjenester reduseres, jo flere arbeiderklassefamilier må forsørge seg på egen hånd i disse områdene, og jo mindre har de til å bruke på andre varer og tjenester, som dermed legger til den økonomiske oppbremsingen, og dermed øker arbeidsledigheten, som ECB og andre sentralbanker anser som deres viktigste våpen for å undertrykke lønnskrav.

Reduksjonen av offentlig gjeld er i ferd med å bli et nøkkelanliggende for sentralbanker og regjeringer over hele verden, med Det internasjonale pengefondet (IMF) som denne uka publiserte data som viser at etter en nedgang i veksten av offentlig gjeld i 2022, er den nå på vei opp igjen.

IMF sa beslutningstakere må være «urokkelige i løpet av de neste årene, i deres forpliktelse til å opprettholde bærekraft for deres gjeld». De må ta «presserende hastige tiltak for å bidra til å redusere gjeldssårbarheten, og reversere de langsiktige gjeldstrendene».

Som Lagarde antydet betyr dette kutt i offentlige tjenester, samtidig som levestandarder rammes av stigende inflasjon og rentehevinger, med det siktemål å redusere reallønningene ved å øke arbeidsledigheten.