I løpet av tiåret fra 2009 til 2019 kom 93 prosent av Australias økonomiske vekst bare de øverste 10 prosentene av befolkningen til gode. Denne ekstraordinære statistikken ble rapportert i en studie, «Ulikhet på steroider: Fordelingen av økonomisk vekst i Australia», publisert tidligere i år av tankesmia Australia Institute.
Dataene peker på de ultrarikes historisk rikdomsakkumulering, som resulterer i rekordhøy sosial ulikhet.
Andelen av økonomisk vekst monopolisert av Australias 10 prosent best stilte er betydelig større enn hva tilsvarend tall over den siste perioden viser i USA, Storbritannia, Canada og EU. Disse landene og områdene så likevel de 10 prosent best stilte av deres befolkninger absorbere mer enn 50 prosent av den økonomiske veksten i perioden fra 2009 til 2019.
Australia Institute’s studie delte årene fra 1950 til 2019 inn i fem perioder, der hver spenner fra begynnelsen av én nasjonal resesjon til kort forut for den påfølgende resesjonen.
I den første perioden, fra 1950 til 1960, gikk bare 4 prosent av Australias økonomiske vekst til de 10 prosent best stilte av befolkningen. I den andre perioden, fra 1961 til 1981, var denne andelen steget 16 prosent, som dermed etterlot 84 prosent av den økonomiske vekstens vinninger til de nederste 90 prosent av befolkningen.
Disse tiårene sammenfaller rundt regnet med reformismens framvekst og fall etter den andre verdenskrigen – der den australske styringseliten, som i andre framskredne kapitalistland, konfronterte trusselen om sosial revolusjon underbygget av målbevisste kamper ført av arbeiderklassens forskjellige seksjoner. Begrensede tiltak for formuefordeling ble gjennomført, sammen med utvidelsen av det offentlig helse- og utdanningsvesenet, og andre sosiale tjenester.
Det var et vesentlig skifte i den tredje perioden, fra 1982 til 1990: 48 prosent av den økonomiske veksten i disse årene kom de 10 best stilte prosentene til gode. Denne drastiske økningen i andelen rikdom sluset opp til toppen av samfunnet ble tilrettelagt av Labor Party-regjeringene ledet av Hawke og Keating (fra 1983 til 1996), som jobbet hånd i hånd med fagforeningene for å privatisere og deindustrialisere økonomien, drive ned reallønningene, og øke selskapsprofittene på bekostning av arbeiderklassens sosiale posisjon. Dette var del av en global prosess med 1980- og 1990-tallets omstruktureringer under mottoet pro-business og «fritt marked».
I den fjerde perioden undersøkt av Australia Institute, fra 1991 til 2008, kom 36 prosent av den økonomiske veksten de 10 prosent best stilte til gode. Dette tjente som opptakten til den siste perioden, fra 2009 til 2019, da nesten all økonomisk vekst ble monopolisert av befolkningens 10 prosent mest velstående. Dette tiåret ble presidert over nesten jevnt fordelt av påfølgende føderale regjeringer ledet av Labor Party og Liberal Party, som hver av dem gikk i spissen for prosessen med finanselitens ekstreme formueakkumulering.
Det er hevet over enhver tvil at sosial ulikhet for tiden akselererer ytterligere. Labor-regjeringen til nåværende statsminister Anthony Albanese, igjen med den kritisk viktige bistanden fra fagforeningsapparatene, håndhever store reallønnskutt for arbeidere midt under ei levekostnadskrise. Storselskapene høstet enorme subsidier i de innledende stadiene av Covid-19-pandemien, og fortsetter å registrere rekordprofitter. Samtidig sluser regjeringen hundrevis av milliarder dollar over til krigsmaskina, der den stiller på rekke med amerikansk imperialisme i forberedelser til en aggresjonskrig mot Kina.
Australia Institute gjorde ikke noe seriøst forsøk på politisk å analysere deres funn om den historiske fordelingen av Australias økonomisk vekst. Denne såkalt progressive tankesmia er selv del av det politiske etablissementet, og mottar sine finansmidler fra velstående beskyttere så vel som fra deler av fagforeningsbyråkratiet.
«Ulikhet på steroider»-rapporten antyder at en årsak til ekstrem ulikhet har vært «svekkelsen av fagforeninger i det australske arbeidsmarkedet». Fagforeningene er i virkeligheten medskyldige i hyperakkumuleringen av rikdom, og samspiller med selskapene mot arbeiderne for å påtvinge dem bransjeavtaler som eroderer deres reallønninger.
Australia Institute avsluttet deres studie med en nervøs advarsel til finanseliten, om at eskalerende sosial ulikhet truer å utløse sosiale uroligheter. «Hvor lenge kan Australia opprettholde en økonomisk og sosial setting som utelukker størstedelen av befolkningen fra å ta del i de økonomiske gevinstene?» er et spørsmål rapporten reiser.
De ødeleggende sosiale konsekvensene av ekstrem sosial ulikhet ble også understreket i en annen rapport, bestilt av utdanningsinstansen Actuaries Institute, med tittelen «Ikke et jevnt konkurransefelt – Gransking av ulikhetens anliggender».
Denne studien, publisert i mai, sammenlignet mål for sosialt velvære mellom mennesker i den høyeste formuekvintilen (befolkningens 20 prosent best stilte) og den laveste formuekvintilen (de i de nederste 20 prosentene). Ikke overraskende opplever de fattigste sjiktene av befolkningen betydelig dårligere betingelser i ei lang rekke sammenhenger, som spenner fra fysisk helse, psykisk helse, rusmisbruk, utdanning og mange flere.
For eksempel er andelen eierskap av bolig i den laveste kvintilen 34 prosentpoeng lavere enn for den høyeste kvintilen. Rapporten bemerker at for yngre mennesker (i alder fra 25 til 34 år) i den laveste kvintilen er andelen boligeierskap blitt mer enn halvert siden 1980-tallet. Dem i den laveste kvintilen har fire ganger større sannsynlighet for nylig å ha vært ute av stand til å betale deres husleier eller kostnader for boliglån. Denne situasjonen forverres, og boligkostnadene øker raskt for både leietakere og dem med boliglån. Rapporten påpeker at siden boligkostnadene tar en større andel av disponibel inntekt for de mindre velstående husholdningene, vil boligkostnadenes stigning ramme den fattigere delen av befolkningen hardere, og forsterke den allerede alvorlig ulikheten i boligeierskap og erfart boligstress.
Grimme utfall av ulikhet sees også hva angår helse, både psykisk og fysisk. De i den laveste kvintilen har dobbelt så høy sannsynlighet for å begå selvmord, og dobbelt så høy sannsynlighet for å lide av psykiske plager enn dem i den høyeste kvintilen. Australiere i den laveste formuekvintilen ble også funnet å ha tre ganger høyere sannsynlighet for å dø av en Covid-19-infeksjon enn dem i den høyeste kvintilen.
Dem i den nederste kvintilen har i tillegg rundt tre ganger høyere sannsynlighet for å ha blitt nylig utsatt for en voldelig forbrytelse, syv ganger så høy sannsynlighet for å oppleve hjemløshet, og tretten ganger så høy sannsynlighet for å føde som tenåring.
Actuaries Institute-rapporten beskrev også resultatene av utdanning både som en pådriver for ulikhet og et resultat påvirket av sosial ulikhet. Labor-regjeringens utdanningsminister Jason Clare hevder ofte at Australias offentlige utdanning fungerer som «den store utjevnerfaktoren i en ulik verden» – men virkeligheten er ganske annerledes.
Studenter fra fattigere husholdninger har mindre sannsynlighet for å oppnå de samme gradene som dem fra mer velstående bakgrunner. Dette skyldes innvirkningen av sosial ulikhet, med faktorer som boligstress, større risiko for kriminalitet og vold, og matusikkerhet, som alle forverrer læringsutbyttet. Læringsutbyttet på videregåendeskoler påvirker i vesentlig grad utsiktene for opptak på universiteter, og i forlengelsen, karriereutsiktene. På denne måten er det høyere sannsynlighet for at dem fra vanskeligstilte bakgrunner forblir i utsatte roller livet ut, og i sin tur får barn som vil møte de samme ulempene.
Dette stammer direkte fra den systematiske underbemanningen og underfinansieringen av de offentlige skolene, spesielt i arbeiderklasseområder, og den overdådige tildelingen av offentlige tilskudd til private skoler, inkludert eliteinstitusjoner med høye studiegebyrer.
Studien «Ikke et jevnt konkurransefelt» konkluderte med å bemerke at det er «sterke bevis» for «trykk som vil føre til større framtidig ulikhet, med mindre politiske tiltak blir iverksatt».
Det eneste «politiske tiltaket» den australske styringsklassen foretar er det som underbygger ulikhetene, ved å erodere arbeiderklassens levestandarder samtidig som det bidrar til å blåse opp selskapsprofittene og et smalt overklassesjikts personlige rikdommer. Denne polariseringen av nasjonalrikdommen vil uunngåelig utløse enorme sosiale og politiske omveltninger.