Tidlig under Covid-19-pandemien forsto mange ledende forskere innen aerosol-fysikk og infeksjonssykdommer raskt at den primære overføringsmåten for SARS-CoV-2-viruset, som forårsaker sykdommen, var gjennom luftbårne mekanismer. Til tross for deres formaninger og flere tiår med bevismateriale som støtter deres bekymringer, ignorerte Verdens helseorganisasjon (WHO) og de nasjonale folkehelseetatene disse bekymringene. Unnlatelsen av å adressere smitteveiene og koordinere en global respons har ført til at pandemien har strukket seg ut til hvert et hjørne av planeten og infisert store deler av den globale befolkningen. Selv om offisielle Covid-19-dødsfall nå nærmer seg 7 millioner, er de globale overtallige dødsfallene på 25 millioner, og utsiktene til gjentatte infeksjoner med nye varianter av SARS-CoV-2 har skapt en pandemi innen en pandemi, med Long Covid relevant karakterisert som en svekkende massehendelse.

Dr. Alexander van Assendelft, en pensjonert polmonolog (lungespesialist) fra Finland, kontaktet nylig World Socialist Web Site for å snakke om hans tidlige tiltak for å bringe til verdens oppmerksomhet at SARS-CoV-2 blir overført gjennom aerosoler, og at det hadde vært nødvendig å iverksette relevante tiltak for å adressere denne overføringsmekanismen for å få en rask slutt på pandemien da den oppsto. Han oppfordret til bedre kildekontroll, gjennom begrensning av tale innendørs i oppholdsrom, som del av en omfattende respons som inkluderer anvendelsen av ansiktsmasker av god kvalitet og relevant luftrensing og ventilasjon.

Til tross for hans mange forsøk på å ta opp hans bekymringer med lokale, nasjonale og internasjonale helserepresentanter, inkludert redaktører av medisinske tidsskrifter med stor innflytelse, som The Lancet, ble dr. van Assendelft og hans kolleger gjentatte ganger avvist. Det tok WHO nesten to år å innrømme at Covid-19 er luftbårent, da omikron-varianten allerede hadde dukket opp og den krisa pandemien utgjorde, hadde blitt dypere. Følgende intervju er del av granskingen av Covid-pandemien Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale iverksatte.

Benjamin Mateus (BM): Hva husker du, eller når hørte du først om pandemien? Hva var din første forståelse av hva som skjedde da Covid-19 begynte å dukke opp?

Alexander van Assendelft (AA): Jeg hørte naturligvis om det allerede i januar 2020 og jeg ble bekymret, enda mer bekymret fordi jeg var i Spania, og jeg hørte om hvordan det utviklet seg i Finland og på den tiden også, spesielt i Italia, hvor det da var helt forferdelig.

Jeg forsto ikke mer av det enn enhver annen på den tiden, før jeg 28. mars 2020 mottok ei lenke til en kveldsnyhet fra vår sønn. Det var professor Ville Vuorinen [professor i energiteknologi ved Aalto Universitet i Finland], som snakket om arbeidet han hadde utført, på den tiden ikke mer enn i rundt to uker.

Han sa at han hadde preliminære resultater og konkluderte med at folk puster ut aerosoler spessielt når de snakker. Som lungespesialist ble jeg som truffet av lynet i det øyeblikket, da jeg plutselig forsto at overføringen av SARS-CoV-2-viruset måtte finne sted med aerosol-mekanismen, hvilket forklarte den raske overføringen over hele verden.

Jeg ble også ganske sjokkert fordi jeg aldri hadde hørt om slike ting, relatert det å overføre infeksjoner gjennom snakking og pusting. De eneste aerosol-kildene jeg kjente til var de vi bruker for å besørge astmatikere medisiner med aerosol-apparater.

BM: La meg få stoppe deg et øyeblikk, du er en pensjonert pulmonolog (lungespesialist), ikke sant?

AA: Ja.

BM: Kan du fortelle mer om ditt yrke og hva du gjorde etter at du ble pensjonist? Kanskje bare for at folk skal forstå hvem du er.

AA: Jeg studerte i Sveits, i Basel, og ble lege i 1970. Og så fortsatte jeg med en spesialisering og ble i 1976 pulmonolog. Siden den gang jobbet jeg på to forskjellige sykehus, til jeg ble valgt til overlege for Sentralsykehuset i Nord-Karelen i Finland.

I 1986 ble jeg valgt til medisinsk direktør på Sentralsykehuset i Kotka i Sør-Finland. Der var jeg direktør fram til 1992. Fra da av var jeg assisterende overlege, fram til jeg gikk av i 2015. Etter det trodde jeg at jeg skulle få et fredelig liv.

Men så kom koronaen, og det ble ikke i det hele tatt en fredelig tilværelse fordi jeg tilfeldigvis kom til å skaffe meg en ny spesialitet. Jeg har virkelig forsøkt å studere meg opp på Korona på alle de måter jeg har vært i stand til.

BM: Som pulmonolog antar jeg at mye av ditt virke utøves i settinger for kritisk pleie. Og inkluderer en del av det også luftveisinfeksjoner?

AA: I mitt tilfelle, veldig lite i kritisk pleie, men med alle slags infeksjoner, naturligvis.

BM: På den tiden var ett av anliggendene mange av vitenskapens representanter tok opp det at det er et veldig sterkt skille mellom representantene for den medisinske vitenskapen, som betyr at dere mottar mennesker som allerede er smittet og så behandler dem, og aerosol-vitenskapens representanter, som er mer interesserte i overføringsmåten. Medisinske utdanningsinstitusjoner og opplæringen der tar egentlig ikke for seg fysikken til grunn for hvordan infeksjoner erverves.

AA: Ja, det er sant. Og det er nok også derfor jeg ikke visste så mye om måtene de overføres på. Naturligvis visste jeg for eksempel at tuberkulose smitter veldig lett gjennom lufta, og også meslinger. Men vi var kun bekymret for de som ble syke, og mekanismen bak det var ikke en så viktig faktor. Vi prøvde bare å besørge medisiner og gjøre pasientene bedre gjennom den riktige behandlingen.

BM: Og tror du det er nødvendig, på en måte, i folkehelsen å slå ting sammen relaterte infeksjonssykdommer og fysikken? Også i fasilitetene der folk blir behandlet, som betyr at vi ikke må bli så spesialiserte at vi ikke forstår den ene personens rolle versus en annens rolle.

Det er selvfølgelig viktig at spesialitetene eksisterer, men vi må også snakke med aerosol-fysikerne. Vi må snakke med folkehelsefolkene som etablerer de politiske retningslinjene. Vi må snakke med sykehussystemet og forklare ingeniørkunsten bak luftfiltrering, og teknologien. Disse forskjellige områdene synes å være veldig adskilte, og at det ikke er noen kommunikasjon mellom dem.

AA: Ja, jeg er helt enig, så absolutt. Dét er sannsynligvis det største problemet, og har vært grunnen til at man i begynnelsen ikke innså, og ikke engang nå innser hvor viktig fysikken er, som aerosol-ingeniørene allerede hadde jobbet med innen slutten av 1990-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet, pga. SARS-CoV-1.

Akkurat det er et poeng som også har vært veldig viktig for meg. Jeg har stor beundring for ingeniørene, som virkelig helt fra starten av forsto hva det dreide seg om. De har vært like frustrerte som meg over at meldingen rett og slett ikke kommer igjennom til dem som burde ha tatt seg av hva man måtte gjøre med det.

BM: På grunn av det du fortalt meg om professor Vuorinen slo jeg opp og fant artikkelen hans om modellering av aerosol-transport og SARS-CoV-2-viruseksponering ved inhalasjon innendørs, som endelig ble publisert i oktober 2020. Kom du tilfeldigvis til å kommunisere eller snakke med ham om disse anliggendene da du så hans rapport på nyhetene?

AA: Vel, jeg har siden den gang så godt som blitt en venn av Ville. I begynnelsen var jeg veldig irritert på ham, fordi jeg prøvde å få ham til å bli mer aktiv i Finland med å informere myndighetene fra hans ståsted, da han er den fremste aerosol-eksperten i Finland.

Jeg tror ingeniørens måte å tenke på sin plikt er å informere oss leger og myndighetene om hva som skjer og hvorfor det skjer, men det er egentlig ikke deres plikt å informere allmennheten på den måten vi gjerne vil. Første gang jeg ringte ham endte vi nesten i en krangel, som jeg var ganske lei meg for.

Siden den gang har vi vært i videre kontakt, og en veldig hyggelig ting var at han nylig mottok en pris fra Det finske akademiet for å ha anvendt databeregningsbasert flytdynamikk for studiet av spredningen av Covid gjennom aerosoler. Denne prisen er en av de aller viktigste for forskere i Finland. Han inviterte meg til feiringen av tildelingen for hans arbeid med Covid-19.

Han er en aerosol-forsker, for meteorologi og andre typer aerosoler, men ikke for Covid eller virusoverføring. Han endret imidlertid hele hans vitenskapelige tilnærming da han innså at han forsto mer av dette enn noen andre i Finland.

BM: Jeg vil også gjerne skyte inn at på den tiden hadde Catalina Neeson i Sverige, i november 2020, publisert deres erfaringer med identifiseringen av genetisk materiale fra SARS-CoV-2 i ventilasjonssystemer på sykehus, langt fra der Covid-pasientene ble behandlet.

De sier i deres konklusjon at luftbåren overføring av SARS-CoV-2 må tas med i betraktningen av forebyggende tiltak. Rapporten deres er basert på data fra april og mai 2020. Jeg tror du også refererte i ditt brev fra oktober 2022, «Det å overvinne fantasisvikt, og tenke nytt om Covid-19-pandemiresponsen i USA». Der skrev du at det var en henvisning til en ABC News-artikkel på kinesisk, fra februar 2020, der det ble sagt at kinesiske myndigheter hadde erkjent at overføringen av Covid fant sted gjennom aerosoler, eller luftbårne smitteveier.

De går faktisk der lange veier for å si ting som, dersom du er i et lukket rom, prøv ikke å snakke, prøv ikke å være i nærkontakt, åpne vinduene og ta grunnleggende forholdsregler mot luftbåren smitte ... og dette var i februar 2020 ...

Setter man dette i kontekst, den 28. mars 2020 mottar du denne lenka til en nyhetsrapport der Vuorinen sier viruset overføres gjennom aerosoler, hvilket har betydelige implikasjoner. Hva prøvde du å gjøre? Dette er et stort paradigmeskifte hva angår å erkjenne at pandemien er luftbåren. Hva var implikasjonene av dette, i dine tanker, og hva prøvde du å gjøre for å la folk få vite om det?

Sensur av vitenskapen om aerosol-smitte

AA: Jeg handlet virkelig, jeg må kunne si, veldig raskt, for allerede 29. mars skrev jeg et brev som jeg ville ha publisert i den store avisa i hovedstaden Helsinki, Helsingin Sanomat.

Da jeg innså at den ikke ville bli publisert, skrev jeg til THL (det finske Instituttet for helse og velferd). Samtidig skrev jeg til vår regjering, og til alle de ansvarlige departementene og advarte også dem, og jeg oppfordret dem til å informere allmennheten, og forøvrig om å kontakte professor Vuorinen for mer detaljert informasjon. Det var fortsatt ingen reaksjoner.

Da prøvde jeg å få denne kunnskapen ut internasjonalt. Den 7. april skrev jeg en kort artikkel på det nye Covid-19-forumet til European Respiratory Society, hvor jeg anbefalte at vi skulle snakke så lite som mulig innendørs, at ventilasjonen og luftfiltreringen over alt i hele bygningsstrukturen måtte etterses, og at befolkningen, i hvert fall i butikker, måtte anvende ansiktsmasker.

Og videre sa jeg at om vi ønsket å snakke med hverandre da burde vi gå utendørs og holde god avstand. Likevel, ikke engang dét skapte noen reaksjon.

Så leste jeg en artikkel om Covid-19 i den sveitsiske avisa Neue Zürcher Zeitung, og fordi jeg hadde studert i Sveits skrev jeg en kommentar til den artikkelen, men den ble heller ikke publisert. Fordi vi skulle hatt et gjensynsmøte med våre medstudenter i Basel det året, skrev jeg til to av dem og spurt dem hva jeg burde gjøre. Det fine var at begge disse kollegene reagerte på henvendelsen på samme måte, og sa mitt syn på overføringen av SARS-CoV-2 var akkurat den samme som deres. Det var starten på vårt samarbeid.

Så var det professor Per-Henrik Groop, som er professor for internister ved Helsingfors Universitetssykehus. Han er en god venn, og jeg fortalte også ham om mitt problem med å få ut noe nasjonalt og internasjonalt om aerosol-overføring. Han sa: «Jeg synes du burde skrive en artikkel om det.»

Jeg spurte om han også ville være beredt til å bidra til artikkelen? Han svarte: «Ja, jeg tror saken er så klar at det vil jeg gjøre.» Jeg ble litt overrasket, da jeg på det tidspunktet allerede hadde forstått at dette var noe man ikke kunne snakke om uten å få negative kommentarer.

Uansett, vi skrev artikkelen sammen alle fire, og den ble publisert 15. mai 2020 i Det finske medisinske tidsskriftet, med overskriften «Aerosolivälitteinen SARS-CoV-2-tartunta - aliarvioitu vaara» – «Aerosol-mediert SARS-CoV-2-infeksjon: En undervurdert fare». Fortsatt skjedde det ingenting, selv om jeg allerede hadde sendt artikkelmanuskriptet til Instituttet for helse og velferd i håp om at det ville vekke interesse, der fire leger sto som forfattere.

Samme dag skrev jeg en artikkel som jeg sendte til alle finske aviser jeg kunne finne en e-post-adresse til, i alt 190, men ingen av dem publiserte den. Da bestemte jeg meg for å ta saken til et enda høyere nivå.

Jeg klaget til Parlamentets ombudsmann mot Instituttet for helse og velferd (THL). Alt de sa i deres svar var at «de ikke kunne gjøre noe med det. Det var ikke noe kriminelt som har funnet sted, og THL-instituttet har rett til å tolke vitenskapen som de vil.» Jeg hadde håpet de ville forstå det er et seriøst avvik mellom den offisielle linja, som kom fra WHO til Instituttet for helse og velferd i Finland, og vår meget klare forståelse av aerosol-formen for virusoverføring, allerede da understøttet av professor Jose Luis Jimenez og Lidia Morawska, som jeg siden har blitt venn med via e-post.

Jeg håpet de ville sette sammen en uavhengig kommisjon for å avgjøre hva som egentlig er sannhet, og hva som ikke er det. Da skrev jeg til Finlands kansler, som er den med ansvar for å kontrollere at regjeringen gjør jobben sin. Min klage var at regjeringen i Finland ikke gjorde sin plikt for å redde befolkningens liv og helse. Ifølge landets grunnlov har vi en rett til å kunne leve, og det skal være noe av det viktigste regjeringen skal besørge for befolkningen.

Det førte heller ikke til noe. Det tok et halvt år å få et svar, som ikke var noe svar. Da gjorde jeg mitt siste forsøk i denne forbindelse, ved å sende en klage til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. De sa det samme: Ingenting å gjøre med dette. Ingen skjønte at det ville vært mulig for regjeringer i hele verden å gjøre noe annet enn hva de faktisk gjorde. Det hadde faktisk vært mulig å få utslettet viruset og stoppet hele pandemien.

Jeg fortsatte likevel å prøve. Jeg sendte den lille artikkelen jeg hadde fått publisert på forumet til European Respiratory Society til alle helsemyndigheter over hele verden som jeg fant en e-post-adresse til, inkludert WHO og alle EU-landenes egne overordnede. De eneste svarene jeg fikk var fra Østerrike og Norge, som sa takk, men ingen av dem foretok seg noen som helst angående implikasjonene angitt i artikkelen hva Covid angikk.

BM: Jeg mener du også fortalte meg du sendte artikkelen til dr. Fauci [i USA], og i desember et personlig notat til Angela Merkel [kansler i Tyskland]. Ingen respons der heller?

AA: Absolutt ingen respons fra noen.

BM: Hva gjorde du med denne fullstendige ignoreringen og misaktelsen av dine bekymringer?

AA: Jeg konkluderte med at vi blir sensurert. Det var offentlig sensur i Finland, og i hele verden.

Jeg antar at avisene rutinemessig anvender selvsensur, så jeg ble ikke overrasket da jeg ikke hørte fra dem. Jeg prøvde for eksempel med New York Times, med engelske aviser, med tyske aviser, med sveitsiske aviser, alt uten noe som helst resultat. Det eneste modige unntaket var den lille lokalavisa i Lovisa i Finland. Der publiserte de til og med fakta om sensureringen.

Vi sendte også artikkelen vår om bekymringene rundt aerosoliseringen av viruset til Det finske medisinske tidsskriftet og til internasjonale medisinske tidsskrifter som The Lancet. Men ingen av dem antok den. Så langt har vi klart å få publisert tre tilsvar til andre artikler i slike medisinske tidsskrifter. To var i British Medical Journal (BMJ) og ett i Journal of the American Medical Association (JAMA).

Det mest forbløffende var at sjefredaktøren for The Lancet, Richard Horton, tre dager etter å ha avvist vår artikkel skrev at «alle regjeringer og offentlige helsemyndigheter måtte være åpne for nye idéer for å kontrollere pandemien». Vi hadde nettopp gitt ham en ny idé for å kontrollere pandemien, og til tross for det ble ikke artikkelen publisert.

Jeg tenkte også å få ut informasjonen på sosiale medieplattformer, som eksempelvis Facebook. Jeg tok kontakt med en journalist som virkelig visste hvordan det fungerer. Han sa det ville bli fryktelig dyrt, og uansett være umulig der, da Facebook hadde bestemt at all informasjon om forebygging og behandling av Covid-19 ikke skulle publiseres. Det var åpenbart en klar form for sensur, og det ville vært veldig interessant å vite hvem som ga ordren om å sensurere slike ting.

Jeg kan forstå sensureringen av terapier og behandlinger, da det var mange veldig merkelige sammenblandinger som forskjellige personer støttet. Men om noe som kunne ha forhindret hele pandemien ... jeg kan egentlig ikke forstå hvordan det er mulig å sensurere en slik diskusjon til det punktet at nye idéer ikke tillates å bli reist.

BM: BMJ hadde i september 2020 skrevet en kommentar om dette anliggendet relatert Covid-overføring der de bemerket at CDC publiserte informasjon om aerosol-overføring der de tydelig identifiserte risikoen for aerosol-overføring av Covid for å være reell. Men like etter fjernet de raskt uttalelsen, som er helt i tråd med mye av det CDC har gjort, som er å sensurere data og minimere, unngå eller forsinke viktig offentlig informasjon. WHO er også implisert i en slik sensur.

Vitenskapelig sannhet og dogma

Med hensyn til denne vitenskapens historie – saksanliggendet om mikroorganismeteori og miasma [o. anm.: tidligere tiders tro at damper fra råtnende kadavere forårsaket sykdom] – kontroversen mellom Chapins dråpeteori og Wells’ oppfatning av luftbåren smitte, CDCs studier av influensaens luftbårne karakter, Miltons viktige arbeid de to siste tiårene med aerosoler av smittestoffer, den globale SARS-1-epidemien, og tallrike studier publisert siden om disse overføringenes luftbårne karakter, aerosol-fysikeres kritisk viktige arbeid – det var en forståelse av at denne overføringsveien var av en gyldig bekymring. Så min oppfatning er ikke så mye at sensuren var relatert til vitenskapelige dogma, slik Jimenez oppfatter det. Jeg mener den var politisk motivert.

For hva ville vært skaden av å erkjenne aerosol-overføring som en gyldig mekanisme? Ikke å akseptere det, eller vurdere det, utgjør en seriøs risiko for befolkningen og smittevernet. Responsen på en pandemi burde a priori innrømme føre-var-prinsippet om å akseptere aerosoloverføring for så å handle deretter, inntil det er bevist at en slik smittevei mangler objektive bevis. Ellers, hvordan kunne vi håpe å kunne eliminere viruset dersom det faktisk er aerosolisert?

Det burde ha vært et stort skifte i adresseringen av dette spørsmålet, ikke bare i dets vitenskapelige, fysiske forståelse, men i å skape en politisk respons på det, som inkluderer poslitiske orienteringslinjer on reising, opphold innendørs, infrastrukturfinansiering, internasjonalt samarbeid og former for luftbårne forsvar innendørs i oppholdsrom, behandlinger i helsesystemer, m.m.

AA: Jeg er helt enig. Og det er også én del av denne historien, som jeg har prøvd på en eller annen måte å forstå. Hvorfor ble vi på 2020-tallet stående fast i 1910-tallets dogma?

Kompetansen i WHO kan ikke ha vært ekte ekspertise. Jeg vil si de var fullstendig inkompetente i så henseende. Men jeg tror kanskje, én ting var at allerede i mars og april 2020 hadde Covid-19 allerede pågått lenge, og WHO hadde avvist alle muligheter for aerosol-overføring, og at de bare ikke hadde det mot som skulle til for å ta et skritt tilbake og si: «Beklager, vi tok feil. Det overføres virkelig som aerosol.»

Et annet kritisk viktig feiltrinn var at selv om ingeniørene forsto hva det dreier seg om, så gjorde ikke legene det. De satt fast i dogmene og kanskje likte de ikke i denne forbindelse, at ingeniørene visste så mye mer om SARS-CoV-2 enn hva de gjorde.

Det var også anliggendet at forskerne alltid vil ha klare bevis for alt. Det er i de fleste tilfeller naturlig nok noe vi leger også gjerne vil ha. Men i akkurat dette tilfellet burde vi ha akseptert dette premisset. ... Det å skulle ha absolutte bevis betydde da bevisst og medvitende å utsette mennesker for et potensielt dødelig virus, og det var samvittighetsløst.

Nå er det triste det at det i juni 2023 ble publisert en studie utført i Storbritannia ved en så prominent institusjon som Imperial College London, utført av 13 legekolleger. Den ble publisert i The Lancet Microbe. Deres mål var bedre å forstå virusoverføring og sykdom. De studerte 36 friske frivillige der SARS-CoV-2 ble inokulert med nasaldråper. Ikke bare fant de viralt genetisk materiale i luftprøver, men det ble også samlet inn levedyktige virusprøver i områder der viruset bare kunne ha kommet til som luftbårent. To individer frigjorde 86 prosent av det luftbårne viruset, som de sa støttet ideen om hvordan superspredningshendelser oppstår. Mesteparten av viruset som ble frigjort ble oppdaget over en tre-dagers periode.

Alt av dette hadde vi allerede visst og forstått. Etter min mening, hele gjengen ved Imperial College burde stilles for retten for det studiet, da det var uetisk.

Pandemiens innledende stadier

BM: Jeg fant din beretning interessant ved det at du egentlig satt fast i Spania, og desperat bestrebet deg for å få denne svært viktige beskjeden ut til resten av verden, det at viruset er luftbårent. I en reell forstand, frustrasjonene du sto overfor fant konkret uttrykk i de vanskelighetene du sto oppe i. Kanskje du kan si oss kort noe om det?

AA: Ja, det var litt av et eventyr, fordi vi var i Spania under den syv uker lange nedstengingen [‹lockdown›]. Den eneste gangen vi hadde lov å gå ut var for å handle mat. Ellers måtte vi holde oss hjemme. Jeg minnes jeg på den tiden prøvde å skrive mitt brev til The Lancet, men jeg hadde verken Wi-Fi-tilgang eller min bærbare datamaskin tilgjengelig.

Rett overfor leiligheten vår var det en bar som hadde åpen tilgang til Wi-Fi. Så jeg tok leiebilen vår, kjørte rundt blokka og parkerte rett foran denne baren og begynte der å formulere brevet mitt på min smarttelefon. Mens jeg satt der stoppet en politibil ved siden av meg. De kom ut og spurte hvorfor jeg ikke var hjemme. De var åpenbart veldig forarget på meg.

Jeg forklarte at jeg var helt enig med dem i at jeg egentlig burde vært hjemme, men at jeg ikke hadde Wi-Fi der jeg bodde, og at jeg snarest måtte få et brev avgårde til The Lancet om Covid-pandemien. De spurte hvor lang tid jeg ville trenge for det, og jeg sa minst 20 minutter. De sa: «Ok. I så fall kan du få stå her, men etter 20 minutter må du bare se å komme deg hjem!» Så det var en ganske humoristisk, men likevel ikke helt så humoristisk situasjon.

Det jeg tenkte på var … jeg kommer snart tilbake til det vi diskuterte om disse dogmene … om WHOs manglende respons på den tiden. De kan ha vært redde for at befolkningen skulle få panikk dersom de fikk vite at viruset var i lufta. Fra min erfaring som lege, og spesielt der jeg har behandlet pasienter med svært alvorlige sykdommer, for eksempel lungekreft, har jeg alltid hatt det prinsippet at jeg skulle forbli objektiv. Jeg gjorde en grundig klinisk undersøkelse, og fant ut om pasienten kunne ha nytte av kirurgi, eller trengte onkologisk behandling.

Først deretter fortalte jeg pasientene deres diagnose og forklarte dem deres foreslåtte behandling. Alle mine pasienter forlot med en positiv holdning og falt verken ut i panikk eller depresjon. De satte stor pris på å bli fortalt sannheten om deres tilstand. Jeg tror ikke det er annerledes hva pandemien angår. Folk vil vite fakta, og hva som må gjøres for å beskytte seg selv.

Dette minner meg om et annet poeng jeg forklarte andre på den tiden. Fordi vi visste viruset var aerosolisert, hadde vi diskutert én viktig faktor for å redusere risikoen for overføring: Det å minimere mengden snakking innendørs. Noen mennesker misforsto imidlertid hva det var vi sa. De sprutet ut: «Det er umulig å gå uten å snakke!» Det vi sa er at vi måtte minimere det å snakke, så mye som mulig.

Om vi minimerte hvor mye vi snakket – la oss si til mindre enn 75 prosent av normalen, og baserte oss mer innendørs på å bruke tekstmeldinger og non-verbal kommunikasjon, eksempelvis med smarttelefoner, som mange og spesielt yngre mennesker uansett gjør til daglig med deres venner – risikoen for å stå ansikt til ansikt med en person som kunne ha Covid, og å pådra seg infeksjonen ville blitt kraftig redusert. Basert på modelleringsdata om mengden virus vi sender ut ved å puste versus det å snakke, vi kunne faktisk ha drevet virusets reproduksjonstall ned til mindre enn én, og fått avsluttet pandemien i løpet av få uker, uten drastisk å måtte begrense våre bevegelsesmønstre.

Folk jeg fortalte denne idéen til, for eksempel helt vanlige folk, som her på øya der jeg nå sitter i vårt sommerhus, her bor det rundt 300 mennesker året rundt. Om sommeren stiger antallet til rundt 2 500. Det var veldig interessant første gang jeg kom hit, i juni 2020. Det er en liten butikk her i nærheten, og jeg stoppet innom der og så en krets av seks kvinner som snakket med hverandre der de stod utenfor butikken, med rundt en meter mellom seg. Jeg spurte dem hva de gjorde. Og de svarte: «Vi gjør bare som vi har forstått at vi burde gjøre på grunn av denne pandemien. Vi har ingen innendørs møter eller diskusjoner. Vi møtes ute hver gang vi ønsker å komme sammen.»

Disse kvinnene var koner av de lokale fiskerne, eller vanlige arbeidsfolk som jeg har mye beundring for, fordi de representerer mye sunn fornuft og en helt spesiell filosofisk holdning til livet. De forstår også slike ting. Da jeg fortalte dem om det å snakke mindre, sa de: «Ok, javel. Det forstår vi veldig godt. Ikke noe problem. Det skal vi klare.» Men folk som er mer utdannet, de ser ikke ut til å forstå det, eller de vil ikke forstå det.

BM: Det er et interessant poeng du tok opp med idéen om å forklare for folk. Svært tidlig var det bevis på luftbåren overføring av denne sykdommen. Vi visste allerede i februar 2020 fra delstaten Washington der det på en korøvelse fant sted en superspreder-begivenhet der mange ble smittet, og noen få av dem døde. Den hendelsen ble forårsaket av aerosoliseringen av viruset under deres sang. Et enormt antall viruspartikler frigjøres under slik aktivitet, sammenlignet med bare normal pusting.

Om vi forsto at viruset ble aerosolisert og at snakking avgir langt flere partikler, da burde vi gjort alle anstrengelser, tatt alle forholdsregler, for å minimere mengden snakk vi foretar innendørs for å unngå å forårsake potensielle infeksjoner. Jeg vil legge til behovet for universell bruk av åndedrettsvern og bruk av HEPA-luftfiltre, og forbedringen av ventilasjon i innendørsrom, og da bare å tillate de mest essensielt nødvendige arbeidere å engasjere seg i slikt arbeid som fordrer stor nærhet, samtidig som de burde bli tilbudt daglig testing på stedet og med all foreskrevet medisinsk bistand. Jeg mener det er helt grunnleggende folkehelseforpliktelser.

Det som er spesielt lumskt med Covid er muligheten for at smittede mennesker uten symptomer eller forsymptomer faktisk kan smitte andre. Så jeg tror ikke dine advarsler om dette eller anbefalingene om å minimere snakkingen innendørs er ubegrunnede.

Nå, til ditt spørsmål, kunne WHO ha vært bekymret for at det hadde forårsaket en utbredt panikk dersom de erkjente at viruset var luftbårent, det er det viktig å ta opp. Den eneste gangen og de eneste som alltid ser ut til å få panikk når sannheten innrømmes, det er politikere eller beslutningstakere. Da blir det reelle spørsmålet: «Hvem får panikk når de vet at Covid er luftbårent: Allmennheten eller Wall Street-direktører?»

AA: Jeg vil anta direktørene kanskje ville få panikk, for hva de i så fall måtte gjøre.

Jeg vil føre diskusjonen tilbake til det å begrense snakkingen i innendørsrom. Dette er basert på objektive data. Når folk snakker, avgir de i størrelsesorden 5 til 200 ganger flere virale partikler enn når de puster, med et gjennomsnitt på omtrent 10 ganger mer. Det betyr at ved å minimere diskusjon eller ved ikke å snakke, blir mengden virus overført 10 ganger lavere, som har dype implikasjoner.

Tragisk som det var, WHOs veiledning i begynnelsen av pandemien om å vaske hendene for å redusere smitte, som de lånte fra deres anbefalinger for influensa, gjorde lite for å redusere smitten.

Sosial distansering har som resultat å dempe aerosolene og lar de store dråpene falle ned. Det hjelper mot dråpene, men det hjelper ikke i det hele tatt for aerosolene som flyter rundt. Første gang jeg hørte professor Vuorinen snakke sammenlignet han de virale aerosolene med røyk fra sigaretter som strømmer i lufta. Når én person i rommet røyker kan alle lukte det, men når én person har Covid, ingen lukter det, og den personen kan smitte alle som er der.

Hvem som pådrar seg Covid-19 avhenger av deres individuelle immunologi, nåværende vaksinasjonsstatus og ulike faktorer vi har referert til. Men SARS-CoV-2 har ingen lukt, og ingen vet om noen i rommet er smittet, med mindre de viser symptomer på Covid.

BM: Nylig leste jeg at 90 prosent av all menneskelig aktivitet finner sted innendørs. Hadde vi akseptert muligheten for aerosol-overføring av viruset og handlet deretter for å imøtegå denne spredningsveien, da ville vi ha reddet utallige antall liv. Offisielt har nesten 7 millioner dødd. Globale overtallige dødsfall er på mer enn 25 millioner.

Dette betyr at pandemien er en sosial sykdom, selv om den offisielle folkehelselinja er å behandle den som et anliggende av personlige valg, for å bestemme ens egen risikoeksponering. Dette strider mot ethvert grunnleggende folkehelseprinsipp, der patogenet truer alle lokalsamfunn og må adresseres sosialt. Det er derfor jeg tok opp spørsmålet om en panikk på Wall Street fordi det å akseptere de objektive vitenskapelige betingelsene som kreves for å få en slutt på pandemien betyr et kritisk skifte i vår forståelse av at innendørsluft som er trygg å puste inn er en demokratisk og sosial rettighet.

Dette innebærer investeringer i HVAC [Heat, Ventilation, Air Conditioning], CO₂-monitorer, virusdetektorer og et utvalg teknologier som beskytter befolkningen mot infeksjon når de oppholder seg innendørs. Samtidig må vi designe bedre og mer behagelige ansiktsmasker og utvikle steriliserende nese-/slimhinnevaksiner. Kort sagt, alt må gjøres for å eliminere viruset og forhindre utbruddet av den neste pandemien.

Den frustrasjonen du har uttrykt over å ikke finne noen som lyttet til dine bekymringer, er ikke basert på mangelen på informasjon eller forståelse av disse overføringsmekanismene fra deres side. Det fastlagte dogmet om dråpeteorien om bakterier, som vi fra begynnelsen av visste var feil, ble med viten og vilje anvendt for å så tvil i allmennhetens sinn, slik at de ikke trengte reelt å adressere pandemien, som hadde en signifikant innvirkning på den globale økonomien.

AA: Det er mulig. Ja. Og det er sant at det virkelig ville ha betydd at hele måten å leve på, kanskje i to måneder ville blitt radikalt endret. Min tanke var at ved hjelp av digitalisering og kanskje også nye oppfinnelser, eller på skolene til og med ved å gå tilbake til tavla, da hadde folk klart seg på jobb nesten uten å snakke med hverandre, der de hadde kommunisert på andre måter. Det å gå utendørs hadde vært det riktige dersom det var nødvendig å snakke ansikt til ansikt med noen.

Jeg er sikker på at det ikke hadde vært umulig å oppnå. Tidsbegrensningen på det vi har estimert var så kort at investeringene som hadde blitt foretatt i løpet av den tiden ikke ville ha vært i noen proporsjon til det som ble gjort under nedstengningene.

De fikk virkelig hele økonomien og hele verden i kne. De var et langt større problem enn å informere folk om hvilken situasjon vi overalt sto overfor, og å få dem til å akseptere de midlertidige kommunikasjonsbegrensningene, mens de foretok deres arbeid, på skolene og på kulturelle eller andre arrangementer.

British Medical Journal hadde i går en artikkel som var helt forferdelig å lese, om estimeringen av hvor mange som ble drept etter at Kina opphevet deres Zero-Covid-politikk. Deres estimat er at siden januar i år har rundt 1,5 millioner kinesere dødd. Og mer enn 90 prosent av befolkningen ble smittet på denne korte tiden.

WHO har så stor innflytelse på de nasjonale helsemyndighetene at ingen tør å tenke på å gjøre noe annet enn hva WHO foreskriver. Åpenbart var det ingen som fulgte våre advarsler i mai 2020, og til og med legene jeg snakket med den gangen fortalte meg at de måtte følge anbefalingene fra Instituttet for helse og velferd. Resultatet var, ingen respons.

BM: Vel, WHO fungerer, i stor grad, som statsapparatets forlengelse. Det er en helsemyndighet, men de tar deres marsjerordrer fra USA og Den europeiske union (EU). Jeg synes dine poenger er godt framsatt og veldig kritiske. Men det fundamentale spørsmålet her er elimineringsstrategien, som ikke bare er en folkehelsekonstruksjon, men én som antar en politisk dimensjon av en global skala.

Den krever mer enn å prøve å redusere overføringen – og jeg er enig i at evigvarende nedstenginger er problematiske å implementere. Den krever imidlertid å eliminere viruset fra alle lokalsamfunn over hele planeten. Det betyr at vi må gjenoppbygge vår folkehelseinfrastruktur, ut fra et internasjonalt perspektiv. Vi må ha meningsfult samarbeid med forskere i alle deler av verden for å kunne overvåke farlige patogener som har pandemipotensial. Teknologien eksisterer for å kunne spore hver ei pakke, hver en lastebil, hvert et skip og fly, og hver en person på denne planeten. Hvorfor ikke bruke disse hjelpemidlene for å bidra til å utføre en detaljert sporing av virus, på en global skala?

Dette reiser slike spørsmål som hvordan gjennomfører vi flygninger til flyplasser og forsikrer passasjerene og befolkningen om at de vil være fri fra å bli smittet? Det får politiske dimensjoner, fordi denne investeringen i en internasjonal folkehelseprosess krever dialog med alle sosiale aspekter i alle deler av verden. Man kan ikke eliminere Covid bare i Australia eller i Kina, og forvente at man i tre år vil få lagt lokk på sykdommen. En nasjonal strategi er ikke levedyktig.

Så, dette skiftet til et internasjonalt perspektiv og en eliminering av viruset betyr også å skifte fra et profittdrevet kapitalistsamfunn til et sosialistisk perspektiv der velvære og velferd for alle samfunn er en prioritet. Og fra dette vokser anliggendet om helsevesenet, infrastrukturbyggingen og de ulike samfunnsvitenskapene som kan adressere sosiale behov. Det som forhindrer oss fra å adressere disse presserende oppgavene er ikke mangel på vitenskapelig forståelse eller ressursmidler for å oppfylle disse behovene. Det er i utgangspunktet kapitalismen som har gjort pandemien mulig, og har latt den i dag gjennomsyre alle aspekter av våre liv. Om vi ønsker å stoppe denne og den neste pandemien, da antar spørsmålet en politisk og sosial karakter.

AA: Jeg er fullstendig enig med deg. Og det er sannsynligvis én av grunnene til at ingenting ble foretatt, for det er virkelig en enorm oppgave. Og den kan være umulig, i vår verden av i dag, å få alle regjeringer til å gå med på denne strategien.

BM: Jeg vil gjerne avslutte med å spørre deg om det er noe du gjerne vil si til folk som skal lese dette intervjuet. Du vil kanskje komme med en konkluderende uttalelse?

AA: Jeg vil gjerne si at selv om det ikke lenger er mulig å bli kvitt denne pandemien, på grunn av de ekstremt overførbare omikron-mutasjonene, det ville likevel utgjøre en stor forskjell dersom folk innså at den farligste delen av å møte andre er når de snakker. Ved å minimere diskusjoner innendørs, holde god avstand og bruke gode ansiktsmasker, er det mulig å redusere risikoen betraktelig for å pådra seg Covid. Alle kan gjøre noe for å beskytte seg selv, og andre.

BM: Jeg er enig i dine kommentarer, men vil utfordre deg på at Covid kan elimineres dersom vi satser på å gjøre nettopp det, selv nå under de nåværende betingelsene. Vi har klart det med kopper. Vi har kommet veldig nært med meslinger. Det som mangler er politisk vilje, derfor sier folk det er umulig.

AA: Jeg tror du har rett, men det vil nå trenge langt mer tid. Jeg er ingen matematiker. Men jeg kan tenke meg at da vi tidligere trodde det ville ta fire til åtte uker, må vi nå kanskje multiplisere det tallet, med omikrons overføringsevner i tankene. Jeg tror det teoretisk sett vil være mulig, men reint praktisk tror jeg det egentlig ikke.

BM: Alexander, det har vært en fornøyelse å snakke med deg.

AA: Takk, og med deg også.