Nei til antisemittisme! For den russiske, palestinske og israelske arbeiderklassens enhet!

Folkemengde som roper ut antisemittiske slagord etter å ha trengt seg ut på rullebanen på den internasjonale lufthavna i Makhatsjala, Dagestan, i det russiske Kaukasus, mandag 30. oktober 2023. [AP Photo/Uncredited]

Den unge garde av bolsjevik-leninister, The Young Guard of Bolshevik-Leninists (YGBL) er en trotskistisk ungdomsorganisasjon som har erklært sin politiske solidaritet med Den intrnasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI). Organisasjonen er aktiv i Russland, Ukraina og andre av den tidligere Sovjetunionens nå selvstendige land.

Mer enn tusen demonstranter samlet seg kvelden 29. oktober nært den internasjonale lufthavna i Makhatsjala, som respons på den annonserte ankomsten av et fly fra Israel. Makhatsjala er hovedstaden i Dagestan, en ekstremt fattig region i det russiske Nord-Kaukasus med en befolkning som er overveldende muslimsk.

Folkemengden trengte seg først inn i terminalen og deretter ut på rullebanen der flyet sto parkert. Demonstrantene ville forhindre ankomsten av passasjerer fra Israel. En åpenbart antisemittisk atmosfære rådet, og åpent antisemittiske slagord var å se og høre, deriblant et som beskrev passasjerene som «ureine». En folkemengde skal også ha gjennomsøkt et hotell på jakt etter israelske statsborgere. Ifølge det russiske nyhetsbyrået RBC deltok totalt 1 200 personer i opptøyene. Kreml mobiliserte politiet for å slå ned protestene, og arresterte mer enn 60 personer og stengte ned flyplassen i flere dager.

Disse urolighetene kan ikke betraktes som noe annet enn det reaksjonære resultatet av Israels imperialiststøttede genocidale angrep mot det palestinske folket. Det bekrefter advarselen fra Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, i dens første uttalelse om angrepet på Gaza: «Faren reist for en fornyet vekst av antisemittisme er svært reell. Men den utgår ikke fra de demokratiske bestrebelsene til massene i Gaza og den okkuperte Vestbredden, men fra den reaksjonære nasjonalsjåvinismen oppildnet av kapitalismen og imperialismen.»

Det må klart fastslås at hovedansvaret for det som fant sted i Makhatsjala 29. oktober ligger hos den israelske regjeringen, som er engasjert i en genocidal krig mot det palestinske folket, samtidig som de feilaktig hevder at det jødiske folket, det sionistiske prosjektet og den israelske regjeringen er ett og det samme. Ansvaret ligger også hos imperialismen, der den i flere tiår har promotert sionistregimet i Israel og nå aktivt sponser og bevæpner Netanyahu-regimets genocid. Samtidig bevæpner og finansierer imperialistmaktene i Ukraina antisemittiske og nyfascistiske krefter som står i tradisjonen etter de ukrainske nazi-kollaboratørene som spilte en sentral rolle i Holocaust.

Det er enda ikke helt klart hvilke krefter som var involvert i oppildningen til opptøyene. Ei rekke lokale Telegram-kanaler oppfordret til protester, med en klart antisemittisk språkbruk. De russiske statsmediene og president Putin hevder en utelukkende vestlig innflytelse for protestene. Man kan faktisk ikke utelukke at vestlige spesialtjenester var involvert i oppildningen til opptøyene, i bestrebelser for å undergrave stabiliteten inne i selve Russland. Oppildningen til etniske og nasjonalistiske konflikter og spenninger, spesielt blant landets store muslimske befolkning, har lenge vært del av imperialismens strategi for å oppstykke Russland. Financial Times rapporterte at en kanal som tidligere var knyttet til Ilya Ponomaryov, en ledende figur i proNATO-opposisjonen i det russiske oligarkiet, og som har koordinert ukrainske nyfascistiske militsers inntrengninger inn på russisk territorium [engelsk tekst], hadde bidratt til å oppildne opptøyene.

Men det politiske ansvaret for utbruddet av antisemittisme ligger også hos Kreml, og hos det russiske oligarkiet som helhet. Den russiske styringseliten har en dyster historie med å promotere antisemittisme. Dette inkluderer både de jødiske pogromene i det tsaristiske Russland og det stalinistiske byråkratiets antisemittiske kampanjer, som var en sentral del av stalinismens nasjonalistiske reaksjon mot Oktoberrevolusjonens internasjonalistiske program. Det russiske oligarkiet slik det oppsto fra det sovjetiske byråkratiets restaurering av kapitalismen, har gjenopplivet alle disse tradisjonene på den mest ondsinnede måte. For Oktoberrevolusjonens hundreårsmarkering i 2017 sponset Kreml den antisemittiske fjernsynsserien «Trotsky», som hadde som siktemål å diskreditere Lev Davidovitsj Trotskijs personlighet og Oktoberrevolusjonen. For nå å markere Oktoberrevolusjonens 106-årsjubileum, begynte Russlands viktigste føderale fjernsynskanal – Kanal én – fra 1. november å vise serien igjen. Den gang som nå er hovedformålet med å promotere antisemittisme å splitte arbeiderklassen og undergrave dens klassebevissthet.

Arbeiderklassen i alle land må stå fast, klart og utvetydig på marxismens posisjon for klassekamp og en uforsonlig opposisjon mot sjåvinisme, antisemittisme og nasjonalisme, i alle dens manifesteringer. Vi må frimodig fordømme det som fant sted i Makhatsjala den 29. oktober. Denne typen antisemittisk vold kan bare tjene til å splitte arbeiderklassen og undergrave det palestinske folkets kamp mot imperialisme.

Denne prinsipielle holdningen er desto mer viktig i dagens situasjon. Genocidet mot det palestinske folket i Gaza markerer et nytt stadium i den utviklende imperialismens omfordeling av verden, som begynte med Russlands NATO-provoserte invasjon av Ukraina i februar 2022. En ny front i denne krigen har nå åpnet seg i Midtøsten. USAs president Joe Biden forlangte i en nylig tale $ 105 milliarder for finansieringen av USA-ledede kriger, hvorav $ 61 milliarder (dvs. mer enn halvparten) var øremerket for støtte til Zelenskyj-regimet og $ 14 milliarder til Netanyahu-regimet. Dette er en krigserklæring ikke bare mot den amerikanske arbeiderklassen, som vil bli tvunget til å betale disse kostnadene, men også mot den russiske og internasjonale arbeiderklassen.

Putin-regimet er høyst ustabilt, selv om det så langt ikke har vært noen storskala protester i Russland. Dette gjenspeiles i det nylige mislykkede kuppforsøket utført av avdøde Evgeny Prigosjin, og i undertrykkingen og begrensningen av arbeiderklassens demokratiske rettigheter pålagt av styringsklassen, som Putin taler på vegne av. Den russiske borgerskapets pågående krise, forsterket av krigen i Ukraina, vil bare føre til at deres angrep på arbeiderklassen intensiveres.

Det russiske oligarkiet, som oppsto direkte fra sovjetbyråkratiets restaurering av kapitalismen, låner allerede nå i økende grad sin forgjengers undertrykkende metoder, for å videreføre sin offensiv mot arbeiderklassen. Putin-regimet rehabiliterer også Stalin [engelsk tekst], og skaper et reaksjonært klima der de få eksisterende monumentene over Den store terrorens ofre på 1930-tallet, da generasjoner av sosialister ble myrdet, rutinemessig blir vandalisert og til og med ødelagt.

Det russiske oligarkiet har så langt reagert på det israelske angrepet på Gaza med bestrebelser for å manøvrere. Mens Kreml fordømte invasjon av Israel (uten nøyaktig å spesifisere hvem som invaderte), fordømte regimet også manifestasjoner av «terror» og «genocid» på «begge sider», og understreket at denne konflikten bare kan løses ved å opprette en uavhengig palestinsk stat. Kreml ønsket i forrige uke en Hamas-delegasjon velkommen. En av grunnene til denne manøvreringen er Russlands omfattende tilknytninger til Israel, som har en russisktalende befolkning på 1,3 millioner (15 prosent av befolkningen). Israel har på sin side inntatt en ambivalent posisjon i Ukraina-krigen. I motsetning til andre av Washingtons allierte har Israel fordømt ikke bare den russiske invasjonen, men også Ukrainas forskyning av våpen. Kreml er forøvrig vel inneforstått med amerikansk imperialismes planer om å eskalere denne konflikten, med ytterligere involvering av hele Midtøsten, først og fremst Iran, som vil åpne en ny front i krigen mot Russland.

Ukraina – den andre fronten i denne framvoksende globale konflikten – har allerede blitt ei massegrav for hundretusenvis av ukrainere og for titusenvis av russere. Arbeidere i Israel, Palestina, Russland, Ukraina og resten av verden må advares: En katastrofe av enda større omfang er i støpeskjea.

Eskaleringen av krigen i Midtøsten, og i verden for øvrig, bekrefter analysen framsatt av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale. David North sa i august: «Trotskij skrev i 1938, i Overgangsprogrammets innledning, at imperialistmaktene var enda mindre i stand til å forhindre utbruddet av den andre verdenskrigen enn de var under opptakten til den første. Kapitalistelitene i Nord-Amerika og Europa er nå mindre i stand til å forhindre en tredje verdenskrig enn de var i stand til å stoppe utbruddet av den andre verdenskrigen.» Vi ser nå med egne øyne denne analysens berettigelse.

Arbeiderklassen har makten til å stoppe den nye internasjonale imperialistkrigen, men det kan den ikke gjøre uten å forene seg på et internasjonalt grunnlag. Som Leo Trotskij skrev allerede i 1928, i hans «Kritikk av Kominterns utkast til et program»:

I vår epoke, som er imperialismens epoke, det vil si, med verdensøkonomi og verdenspolitikk under finanskapitalens hegemoni, kan ikke et eneste kommunistparti etablere sitt program ved å gå utelukkende eller hovedsakelig ut fra utviklingenes betingelser og tendenser i sitt eget land. Dette gjelder også i sin helthet for partiet som har statsmakten innenfor USSRs grenser. Dødsklokkene for nasjonale programmer kimet den 4. august 1914 for alle tider. Proletariatets revolusjonære parti kan bare basere seg på et internasjonalt program som svarer til den nåværende epokens karakter, epoken for kapitalismens høyeste utviklingsstadium og sammenbrudd. Et internasjonalt kommunistisk program er ikke i noe tilfelle summen av nasjonale programmer, eller et amalgam av deres fellestrekk. Det internasjonale programmet må utledes direkte fra en analyse av betingelsene og tendensene til verdensøkonomien og det verdenspolitiske systemet som helhet, i alle de relevante sammenhenger og motsetninger, det vil si, med den gjensidige antagonistiske avhengigheten mellom aktualitetens separate deler. I den nåværende epoken, i langt større grad enn tidligere, må og kan proletariatets nasjonale orientering bare utgå fra en verdensorientering, og ikke omvendt. Heri ligger den grunnleggende og primære forskjellen mellom kommunistisk internasjonalisme og alle varianter av nasjonal sosialisme.

Dette gjelder med enda større kraft for det tjueførste århundre. Bare basert på et internasjonalt program, bare gjennom internasjonal kamp kan verdensimperialismen nedkjempes. Men styringsklassene vil ikke bare sitte stille og tvinne tomler. De vil med alle midler bestrebe seg for å bevare sin makt og rikdom, koste hva det koste vil. Det er grunnen til at borgerskapet i alle land bygger opp under antisemittisme. Det er derfor det setter arbeidere opp mot hverandre, og prøver å undergrave deres internasjonale enhet. Følgelig må vi motsette oss enhver manifestering av nasjonalisme, sjåvinisme og antisemittisme, og stå opp for proletariatets internasjonale enhet. Dette fordrer at vi assimilerer lærdommene av hele marxistbevegelsens kamp, fra dens etablering, og at vi helt spesielt tar til oss lærdommene fra trotskismens kamp mot stalinismen.

Den unge garde av bolsjevik-leninister (YGBL) oppfordrer arbeiderklassen i alle land til å mobilisere og forene seg mot imperialismen, på grunnlag av et kampprogram mot hele det internasjonale kapitalistsystemet. Bare på denne måten kan kriger, undertrykking, fattigdom og ulikhet nedkjempes en gang for alle. Det er programmet for revolusjonær marxisme.

Loading