Rapport til London-møtet på hundreårsmarkeringen for trotskisme:

Genocid i Gaza: Imperialismen stiger ned i avgrunnen

Det følgende er bemerkningene levert av David North, styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd, til et møte sist lørdag på Birkbeck, University of London, som del av en internasjonal forelesningsserie om hans bok Leon Trotskij and the Struggle for Socialism in the Twenty First Century.

For 70 år siden denne uka, 16. november 1953, ble et «Brev til trotskister over hele verden» publisert i The Militant, avisa til Socialist Workers Party, som den gang var trotskistorganisasjonen i USA. Brevet var utstedt i partiets nasjonalkomités navn, men forfatteren var James P. Cannon, SWPs 63-år-gamle nasjonale styreleder.

Socialist Workers Party var ikke formelt tilknyttet Den fjerde internasjonale på grunn av USAs antikommunistiske lover. Cannons politiske autoritet var til tross for denne tekniske begrensningen basert på den kritiske rollen han i 1928 hadde spilt i grunnleggelsen av Den internasjonale venstreopposisjonen, hans påfølgende nære samarbeid med Trotskij i kampen for Den fjerde internasjonale og forberedelsene til dens stiftelseskongress i september 1938, hans sentrale rolle i kampen ledet av Trotskij mot den småborgerlige revisjonistiske tendensen ledet av Max Shachtman, James Burnham og Martin Abern i årene 1939 og 1940, og Cannons urokkelige forsvar av Den fjerde internasjonales programmatiske arv i kjølvannet av Trotskijs attentat i august 1940, i det reaksjonære miljøet av den andre verdenskrigen og de første årene av den kalde krigen.

James P. Cannon

Men i 1953 konfronterte Cannon en kraftfull revisjonistisk tendens i Den fjerde internasjonales Internasjonale sekretariat, representert av Michel Pablo og Ernest Mandel, som foreslo å avvise trotskistbevegelsens essensielle programmatiske grunnlag. De sentrale elementene i Pablos revisjonisme var avvisingen av Trotskijs insistering på stalinismens kontrarevolusjonære karakter og perspektivet om å bygge Den fjerde internasjonale som Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon. Pablo og hans håndlanger, Mandel, tok til orde for å likvidere Den fjerde internasjonales seksjoner inn i de stalinistiske massepartiene, eller, betinget av balansen av krefter i et gitt land, inn i de sosialdemokratiske, borgerlig nasjonalistiske og småborgerlig radikale bevegelsene.

Innen USA fremmet Pablos tilhengere dette likvidasjonsprogrammet under banneret «Junk the Old Trotskyism». De hånet Cannon og SWPs veteranlederskap som «museumsgjenstander» som med deres forsvar av «ortodoks trotskisme» var politisk irrelevante. Pablo var ikke bare engasjert i en ordkrig. Han utnyttet hans stilling i Det internasjonale sekretariatet til å organisere antitrotskistiske fraksjoner i Den fjerde internasjonale og til å utvise enkeltpersoner og til og med hele seksjoner som motsatte seg hans pådriver for å likvidere Den fjerde internasjonale som en uavhengig revolusjonær bevegelse.

Den politiske oppfatningen som lå til grunn for Pablos krig mot Den fjerde internasjonale var hans oppfatning at stalinismen, i motsetning til Trotskijs analyse, forble en mektig revolusjonær kraft. Stalinistene ville bli tvunget til å gripe makten, der de responderte på massenes trykk, og under betingelser av en global atomkrig. Resultatet av denne prosessen ville bli opprettelsen av «deformerte arbeiderstater» som, etter en periode på flere århundrer, på en eller annen måte ville utvikle seg til sosialistiske samfunn.

At dette bisarre perspektivet tiltrakk seg en betydelig tilhengerskare vitnet ikke bare om den politiske desorienteringen som utviklet seg innen Den fjerde internasjonale i kjølvannet av den andre verdenskrigen, men også om den voksende innflytelsen fra et stadig mer velstående og politisk selvbevisst småborgerskap engasjert i radikal venstreorientert politikk.

Cannons utstedelse av det som ble kjent som «Det åpne brevet» var et kritisk viktig politisk initiativ til forsvar for Den fjerde internasjonale. Cannon oppsummerte kortfattet trotskistbevegelsens grunnleggende prinsipper, der han trakk på hans enorme politiske erfaring. Han skrev:

1. Kapitalistsystemets dødskvale truer ødeleggelsen av sivilisasjonen gjennom forverrende depresjoner, verdenskriger og barbariske manifestasjoner som fascisme. Dagens utvikling av atomvåpen understreker faren på den mest mulige dystre måte.

2. Nedstigingen til avgrunnen kan bare unngås ved å erstatte kapitalismen med sosialismens planøkonomi på verdensbasis, for dermed å kunne gjenoppta spiralen av framskritt som kapitalismen åpnet opp i dens tidlige dager.

3. Dette kan bare oppnås under arbeiderklassens lederskap, som samfunnets eneste sanne revolusjonære klasse. Men arbeiderklassen selv konfronterer ei lederskapskrise, selv om verdens relasjon av sosiale krefter aldri har vært så gunstig som i dag for at arbeiderne tar veien til makten.

4. For å organisere seg for å gjennomføre dette verdenshistoriske målet, må arbeiderklassen i hvert land bygge et revolusjonært sosialistparti etter mønsteret utviklet av Lenin; det vil si et kampparti i stand til dialektisk å kombinere demokrati og sentralisme – demokrati hva angår å komme fram til beslutninger, sentralisme hva angår å gjennomføre dem; et lederskap kontrollert av rekkene, rekker som er i stand til å bære fram under ild på en disiplinert måte.

5. Hovedhindringen for dette er stalinismen, som tiltrekker seg arbeidere gjennom å utnytte prestisjen til Oktoberrevolusjonen i Russland, for først seinere, der den forråder deres tillit, kaster dem enten i armene på sosialdemokratiet, ut i apati, eller tilbake til illusjoner om kapitalismen. Straffen for disse svikene betales av det arbeidende folket i form av konsolideringen av fascistiske eller monarkistiske krefter, og nye utbrudd av kriger fostret og forberedt av kapitalismen. Den fjerde internasjonale har helt fra starten av satt som en av sine hovedoppgaver den revolusjonære omveltingen av stalinismen innen og utenfor USSR.

6. Nødvendigheten av fleksible taktikker som konfronterer mange av Den fjerde internasjonales seksjoner, og partier eller grupper som er sympatiske med dens program, gjør det desto mer avgjørende at de vet hvordan å bekjempe imperialismen og alle dens småborgerlige agenturer (som nasjonalistiske formasjoner eller fagforeningsbyråkratier) uten kapitulasjon for stalinismen; og omvendt, at de vet hvordan å bekjempe stalinismen (som i siste instans er et småborgerlig agentur for imperialisme) uten å kapitulere for imperialismen.

Disse fundamentale prinsippene etablert av Leo Trotskij beholder deres fulle gyldighet i den stadig mer komplekse og flytende politikken i dagens verden. Faktisk har de revolusjonære situasjonene som åpner seg på hver side, som Trotskij forutså, først nå brakt full konkrethet til det som på et tidspunkt kunne ha sett ut til å være noen fjerntliggende abstraksjoner som ikke var nært tilknyttet datidens levende virkelighet. Sannheten er at disse prinsippene nå holder med tiltakende kraft, både i politisk analyse og ved fastsettelsen av det praktiske handlingsforløpet.

Sytti år etter dets publisering beholder Det åpne brevet uforminsket relevans som en oppsummering av den nåværende politiske situasjonen og Den fjerde internasjonales oppgaver, ledet av Den internasjonale komitéen. Cannons advarsel om bruken av atomvåpen og faren for fascistbarbari er enda mer aktuelt i dag enn den var i 1953.

Den ene store endringen som skiller seg ut er at Sovjetunionen ikke lenger eksisterer, og at de stalinistiske massepartiene har blitt feid vekk. Selvfølgelig, i den grad stalinismens reaksjonære politiske retningslinjer for klassesamarbeid og dens nasjonalistiske og antisosialistiske orienteringer vedvarer i nye politiske forkledninger, har ikke hindringen den representerte for arbeiderklassens revolusjonære bevegelse forsvunnet.

Arbeiderklassen konfronterer fortsatt fagforeningsbyråkratienes systematiske og organiserte forræderier, så vel som svikene fra de reaksjonære organisasjonene som fremdeles stempler seg som Arbeider, om de er sosialdemokratiske eller «Grønne», og de utallige pseudo-venstre og borgerlige og småborgerlige nasjonalistiske partiene og organisasjonene – mange som sporer deres opprinnelser til pabloistenes avvising av Den fjerde internasjonales program. Krisa for revolusjonært lederskap gjenstår å løse.

Leo Trotskij med medlemmer av Venstreopposisjonen

Men absolutt ingenting gjenstår av den falske og politisk desorienterende identifiseringen av stalinisme med Oktoberrevolusjonens arv og program. Sammenbruddet av den stalinistiske massebevegelsen har rettferdiggjort kampen initiert av Trotskij for ett århundre siden med grunnleggelsen av Venstreopposisjonen, og har underbygget det verdensrevolusjonære politiske perspektivet til Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale. Dette er politiske fakta av enorm betydning i den nåværende internasjonale krisa i det verdenskapitalistiske systemet.

Vi møtes i dag midt under genocidet i Gaza. Dette er realiseringen av «nedstigingen til avgrunnen» som Det åpne brevet advarte for. Kapitalismen, som Marx skrev, oppsto historisk «dryppende fra topp til tå, fra hver pore, av blod og skitt». Og slik vil den ende.

Milliarder av mennesker over hele verden er i harnisk over de daglige bildene av grusomhetene som det israelske regimets begår, med full støtte fra alle imperialistmaktene. Alle de hyklerske påkallelsene av «menneskerettigheter», brukt av USA og deres NATO-allierte for å berettige deres kriger – vanligvis beskrevet som «humanitære intervensjoner» – har blitt fullstendig avslørte og diskrediterte.

Hver eneste imperialistleder – Biden i USA, Trudeau i Canada, Sunak i Storbritannia, Macron i Frankrike, Scholtz i Tyskland, Meloni i Italia – er fullt ut impliserte som Netanyahus medskyldige i massemord. Om det skulle føres rettssaker om krigsforbrytelser ville de ikke være i stand til å hevde, slik noen av nazihovedlederne latterlig forsøkte i Nürnberg, at de ikke var klar over grusomhetene som blir begått av det israelske sionistregimet. Ikke bare er de klar over disse forbrytelsene, de har rettferdiggjort dem og til og med ønsket dem velkommen.

President Joe Biden blir møtt av Israels statsminister Benjamin Netanyahu etter hans ankomst til Ben Gurion internasjonale lufthavn i Tel Aviv, onsdag 18. oktober 2023. [AP Photo/Evan Vucci]

Per 16. november var 11 500 menneskers død i Gaza bekreftet, derav minst 4 710 barn. Raten som palestinske barn nå blir drept med er størrelsesordener høyere enn i noen annen konflikt i det 21. århundre. I tillegg er mer enn 29 800 palestinere skadet. Fratatt kommunikasjonsfasiliteter har Gazas helsedepartement sluttet å telle antall døde og skadede. Siden 7. oktober har israelske angrep drept i gjennomsnitt 320 Gaza-beboere hver dag. Om denne raten er fortsatt til i dag, vil antallet døde sannsynligvis være over 13 000. Av dette er mer enn halvparten kvinner og barn. Teppebombingen av Gaza har ødelagt eller skadet 40 prosent av det nordlige Gazas hjem, og har knust helsevesenet, matdistribusjons- og vannbehandlingssystemene, åpenbare krigsforbrytelser under folkeretten. Og mens den israelske militærmaskinas vold hovedsakelig har vært rettet mot befolkningen i Gaza, har hæren og fascistsettlere myrdet rundt 175 palestinere på Vestbredden.

Det er ingen tvil om det israelske angrepets genocidale karakter. Det bekreftes av eksplisitte uttalelser fra israelske ledere. Itamar Ben Gvir, Israels nasjonale sikkerhetsminister, har uttalt at alle som støtter Hamas burde «elimineres». Amihai Eliyahu, en koalisjonspartner av Netanyahu og Israels kulturarvminister, sa at å slippe ei atombombe over Gaza kunne være et alternativ. Galit Distel Atbaryan, inntil nylig Israels informasjonsminister, forlangte at «hele Gaza blir slettet fra jordas overflate» og at områdets befolkning måtte tvinges til eksil i Egypt.

Craig Mokhiber uttalte i slutten av oktober, da han trakk seg fra stillingen som direktør for New York-kontoret til FNs høykommissær for menneskerettigheter: «Dette er en læreboksak i genocid. Det europeiske, etno-nasjonalistiske, koloniale prosjektet for Palestina har gått inn i sin siste fase, mot den framskyndede ødeleggelsen av de siste restene av den palestinske urbefolkningens liv i Palestina. Dessuten er regjeringene i USA, Storbritannia og store deler av Europa fullstendig medskyldige i dette forferdelige angrepet.» Volker Turk, FNs kommissær for menneskerettigheter, uttalte i Genève: «Det har vært et sammenbrudd av den mest grunnleggende respekten for humane verdier. Drapet på så mange sivile kan ikke avvises som konsekvensskader.»

En mann sitter på ruinene, mens andre vandrer blant rester av bygninger som ble målrettet av israelske flyangrep mot flyktningleiren Jabaliya, nord på Gaza-stripa, onsdag 1. november 2023.

Raidet på al-Shifa-sykehuset, som Netanyahu-regimet hadde hevdet ville avsløre Hamas’ bruk av det som et senter for militære operasjoner, har bare besørget ytterligere bevis på Israels forbrytelser mot menneskeheten.

I møte med ugjendrivelige daglige visuelle bevis på hemningsløs vold mot sivilbefolkningen, har imperialistmaktene gjentatte ganger og ettertrykkelig motsatt seg oppfordringer om en våpenhvile. «Ingen våpenhvile» har blitt det morderiske krigsropet til det israelske regimets allierte. I dets sted har ekspertene i eufemismer fra USAs regjering og deres NATO-allierte funnet opp uttrykket «humanitær pause» – en bemerkelsesverdig måte å beskrive de israelske militærstyrkenes omlading av deres våpen og omkalibreringen av deres mål.

Den israelske regjeringen og dens imperialiststøttespillere berettiger genocidet som en legitim respons på raidet iverksatt av Hamas den 7. oktober. La oss først og fremst påpeke at det ikke har vært noen formell etterforskning av den dagens hendelser. Det er ingen nøyaktig telling av antall dødsofre, enn si hvordan disse ofrene mistet livet. Det er ingen pålitelig informasjon om hvor mange israelske ofre som døde for Hamas’ hender og hvor mange som døde som konsekvens av det israelske militærets massive gjengjeldelse. Blant de ubesvarte spørsmålene er dessuten dem som er knyttet til at Netanyahu-regjeringen, på jakt etter et påskudd for et angrep på Gaza, bevisst overså etterretningsinformasjon som indikerte en slags operasjon som ble planlagt av Hamas. Selv om det absolutt er mulig at Netanyahu-regimet ikke forutså omfanget av inntrengningen i Israel, er det vanskelig å tro at Israels etterretningsagenturer, med agenter som opererer over hele Gaza og på Vestbredden, var fullstendig uvitende om Hamas’ forberedelser til en større militær operasjon.

Mer informasjon vil med sikkerhet framkomme. Men det israelske regimets forsøk på å berettige sine nåværende handlinger som en relevant respons på det som skjedde 7. oktober er fundamentalt svikefullt og, for å si det rett ut, stort sett ved siden av poenget. Dets forsøk på å rettferdiggjøre angrepet på Gaza som en legitim gjengjeldelse for angrepet fra Hamas er ingenting annet enn argumentene som undertrykkere har brukt gjennom hele historien for å rettferdiggjøre deres knusing av de undertryktes motstand.

Om jeg kan få lov til å referere fra en forelesning jeg holdt i forrige måned ved University of Michigan:

Så mange uskyldige menneskers død er en tragisk hendelse. Men tragedien er forankret i objektive historiske hendelser og politiske betingelser som gjorde en slik hendelse uunngåelig. Som alltid, styringsklassene motsetter seg alle henvisninger til oppstandens årsaker. Deres egne massakrer og hele det blodige undertrykkingssystemet som de så hensynsløst presiderer over, må ikke nevnes.

Hvorfor skulle noen bli overrasket over at flere tiår med sionistregimets undertrykking førte til et eksplosivt utbrudd av raseri? Det har skjedd tidligere, og så lenge mennesker blir undertrykt og utsatt for brutal vold, vil det skje i framtiden. De som lider undertrykking kan ikke forventes å behandle deres plageånder med ømhjertet høflighet under et desperat opprør, der deres egne liv henger prekært i en tynn tråd. Slike opprør er ofte preget av handlinger av grusom og blodig hevn.

Mange eksempler rinner en i hu: Sepoy-mytteriet i India, Dakota-indianernes oppstand mot settlerne, boksernes opprøret i Kina, som hereroenes i Sørvest-Afrika, og i nyere tid, Mau Mau-oppstanden i Kenya. I alle disse tilfellene ble opprørerne fordømt som hjerteløse mordere og demoner, og utsatt for brutal gjengjeldelse. Tiår, om ikke et århundre eller mer, måtte gå før de for seint ble hedret som frihetskjempere.

Hva angår den kalkulerte bruken av en terroristhendelse som et påskudd for realiseringen av en regjerings politiske målsettinger, rinner en i hu ei rekke eksempler. Det østerriksk-ungarske monarkiet utnyttet i 1914 muligheten som ble gitt av attentatet på dets erkehertug i Sarajevo til å stille Serbia overfor et uakseptabelt ultimatum, for deretter å gå til krig mot landet.

En 17-år-gammel polskfødt flyktning som levde i Paris, ved navn Herschel Grynszpan, myrdet i november 1938 Ernst Von Rath, et medlem av det tyske diplomatiske korpset. Han utførte denne handlingen for å protestere mot naziregimets brutale antijødiske politikk. Nazistene grep til denne unge mannens desperate handling for å igangsette en voldelig antijødisk pogrom over hele Tyskland, kjent som «die Kristallnacht». Mer enn 100 jøder ble myrdet og 30 000 ble pågrepet og sendt til konsentrasjonsleirer. Nesten 300 synagoger ble ødelagt, og tusenvis av jødiskeide næringsvirksomheter ble plyndret.

Innvendig visning av den ødelagte synagogen i Fasanenstrasse i Berlin, brent ned under die Kristallnacht [Photo: Center for Jewish History, NYC]

Mange andre hendelser kan siteres, som attentatforsøket i London 3. juni 1982 på den israelske ambassadøren til Storbritannia, Shlomo Argov. Den israelske regjeringen brukte den hendelsen som et påskudd for å starte en storstilt invasjon av Libanon, som den kalte «Operasjon Fred for Galilea», der målet var å etablere en sikkerhetssone i Sør-Libanon.

En konsekvens av den invasjonen var massakren begått i de palestinske flyktningleirene kjent som Sabra og Shatila, beliggende i Beirut. Massakrene ble utført over en periode på tre dager, fra 16. til 18. september, av libanesisk kristen-fascist-milits alliert med Israel. Fascistene ble tillatt av israelske styrker, som hadde omringet Beirut, til å gå inn i leirene. Vel inne der slaktet fascistene – med den israelske forsvarsministeren og seinere statsministeren Ariel Sharons godkjenning – flere tusen palestinske flyktninger.

Så til slutt, ødeleggelsen av World Trade Center-tvillingtårnene 11. september 2001, en uavklart hendelse, forklart som en «sikkerhetsbortfall» forårsaket av en «unnlatelse av å sammenkoble punktene», brukt av Bush-administrasjonen til å invadere Afghanistan og Irak, til enormt å utvide USAs militære operasjoner i hele Midtøsten og Sentral-Asia, til å ta i bruk den israelske praksisen med «målrettede attentater», og i USA til å opprette departmentet for hjemlanssikkerhet, øke den repressive statsmakten og til å erodere amerikaneres demokratiske rettigheter.

Til tross for den uavlatelige støtten for Israels invasjon, forsterket av en massiv mediepropagandakampanje, har genocidet blitt møtt av en mektig internasjonal protestbevegelse av enestående dimensjoner. Demonstrasjoner av titalls og sågar hundretusener har blitt organisert over hele verden.

I en bestrebelse for å diskreditere protestene har Israel, regjeringene som landet er alliert med, og selvfølgelig prosionistorganisasjoner, fordømt disse demonstrasjonene for å være «antisemittiske». Dette er en videreføring og eskalering av bestrebelsene de siste tiårene for å sette denne merkelappen på alle motstandere av Israels undertrykkelse av palestinerne.

Gitt det faktum at mennesker av jødisk opphav, og spesielt jødisk ungdom, har spilt en usedvanlig prominent rolle i demonstrasjonene – spesielt i USA, som har den største jødiske befolkningen utenfor Israel – kan påstanden om antisemittisme virke rett og slett absurd.

Enda verre, gitt det faktum at opposisjon mot genocid blir identifisert, som resultat av den uopphørlige gjentakelsen, som en manifestasjon av antisemittisme, kan man legitimt uttrykke bekymringen for at sluttresultatet av dette reaksjonære misbruket av ordet vil bli legitimeringen av antijødiske sentimenter.

Dagens politiske motivasjoner bak svertekampanjen er åpenbare. Men betydningen av påstanden om antisemittisme strekker seg utover dens direkte pragmatiske anvendelse. Tilskrivelsen av antisemittisme til alle opponenter av den israelske staten er forankret i den filosofisk irrasjonalistiske og nasjonalsjåvinistiske ideologien som hele det sionistiske prosjektet har vært basert på siden dets framvekst som en betydelig politisk bevegelse på slutten av det nittende århundre.

Etter å ha blitt gradvis frigjort fra gettoens begrensninger i store deler av det vestlige og sentrale Europa, ved spredningen av Opplysningstidens tenkning og Den franske revolusjonens politiske og sosiale innvirkninger, assosierte den jødiske intelligentsiaen og middelklassen sosial framgang og oppnåelsen av demokratiske rettigheter med deres assimilering, heller enn en segregering fra samfunnet. De ønsket at deres religion skulle bli ansett som et privatanliggende, og dermed ikke ha noen innvirkning på deres status som borgere med fulle demokratiske rettigheter. Et betydelig antall jøder identifiserte i tiltakende grad deres egen streben etter demokratiske rettigheter som et element i – og et som var underordnet – proletariatets breiere og langt mer betydningsfulle verdenshistoriske kamp mot hovedårsaken til sosial undertrykkelse i den moderne verden, nemlig kapitalistsystemet.

Forøvrig var den proletariske kampen for sosialisme i seg selv internasjonal, og gikk dermed ut over og opponerte mot prioriteringen av enhver form for religiøs, etnisk eller nasjonal identitet, framfor arbeiderklassens universelle solidaritet. Det er av denne grunnen at sosialistbevegelsens holdning til til sionistbevegelsen som den først framsto på slutten av 1880- og på 1890-tallet, var en av uforsonlig fiendtlighet.

Moses Hess i 1870 [Photo: Unknown]

Påstanden om rasens forrang framfor klasse ble kraftfullt erklært i Moses Hess’ bok From Rome to Jerusalem, publisert i 1862. Hess, den første vesentlige figuren som fremmet perspektivet for en jødisk stat i Palestina – som hadde spilt en betydelig rolle i den tidlige sosialistbevegelse på begynnelsen av 1840-tallet, men som hadde blitt demoralisert av nederlagene den ble påført på slutten av tiåret – erklærte, i direkte motsetning til Marx’ perspektiv: «Alt av historie har vært en rase- og klassekrig. Rasekriger er den primære faktoren, klassekriger den sekundære.»

I boka Rome to Jerusalem er flere vesentlige elementer av sionistisk ideologi allerede til stede. Det første, som det står i uttalelsen jeg nettopp har sitert, er prioriteringen av rase framfor klasse.

Det andre elementet er Hess’ insistering på at nasjonalstaten er det essensielle grunnlaget for alt politisk liv, og det uunnværlige rammeverket for jødisk overlevelse og framgang. Han skrev: «De jødiske folkemassene vil delta i den moderne menneskehetens store historiske bevegelse først når de vil ha et jødisk hjemland.»

Det tredje vesentlige elementet er den dypt demoraliserte og pessimistiske overbevisningen om at jøder aldri ville kunne assimileres i de eksisterende europeiske statene. Det å tro at jøder kunne overvinne forfølgelse og oppnå full frigjøring gjennom den europeiske arbeiderklassens kamp for sosialisme var, hevdet Hess, en vrangforestilling: «Hvorfor lure oss selv? De europeiske nasjonene har alltid oppfattet jøders eksistens i deres midte som en anomali. Vi vil alltid være fremmede blant nasjoner ... Tyskerne hater den jødiske religionen mindre enn de hater jøders rase ... Verken religiøs reform eller dåp, verken opplysning eller frigjøring vil åpne portene for jødene til det sosiale liv.»

Det fjerde elementet var overbevisningen om at opprettelsen av en jødisk stat i Palestina bare var mulig i den grad den ble ansett som gunstig for en europeisk stormakts interesser. For Hess, som levde i Europa på 1860-tallet, var denne makten Frankrike, som da ble styrt av keiser Louis Bonapartes reaksjonære diktatur. Han skrev at Frankrike «vil hjelpe jødene med å grunnlegge kolonier som kan strekke seg fra Suez til Jerusalem og fra bredden av Jordan til Middelhavet». I det tjuende århundre skulle sionistbevegelsen komme til å forfølge sine mål ved å tilby sine tjenester til den tyrkiske sultanen, den russiske tsaren, og noe seinere, til den britiske og til slutt den amerikanske imperialismen.

Selv om boka forble relativt ukjent i løpet av hans egen levetid, forutså Hess’ From Rome to Jerusalem mange av forestillingene som skulle definere sionistbevegelsens politikk flere tiår seinere. Theodore Herzl kommenterte seinere at dersom han hadde vært kjent med Hess’ bok, ville det ikke vært nødvendig for ham å skrive hans egen Der Judenstaat – Den jødiske staten. Men det må umiddelbart bemerkes at Herzl på alle måter var Hess intellektuelt underlegen, og i motsetning til sistnevnte, som forflyttet seg tilbake til et engasjement i sosialistbevegelsen etter etableringen av Den første internasjonale, var han helt fiendtlig innstilt overfor sosialisme og en uavhengig klassebasert arbeiderbevegelse.

Pogromene – voldelige antijødiske opptøyer – som brøyt ut i Det russiske imperiet i 1881 og fortsatte inn i 1882, med tsarregimets støtte, fikk en dyp innvirkning på breie deler av den jødiske befolkningens politiske syn. Disse blodige hendelsene besørget en impuls til en enorm økning av politisk aktivitet blant jøder. Det var i denne perioden at sionismen – forfektingen av programmet for jødisk immigrasjon til Palestina – først begynte å tiltrekke seg en betydelig tilhengerskare. Men en langt kraftigere tendens var i retning av å involvere jødisk ungdom i sosialistisk politikk. På slutten av 1890-tallet var de viktigste manifestasjonene av denne aktiviteten innen det framvoksende Russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet og det Sosialistiske Bund, som søkte den uavhengige politiske organiseringen av jødiske arbeidere på grunnlag av sosialistisk politikk.

Begge de sosialistiske tendensene var uforsonlig fiendtlig innstilte til sionistbevegelsen, og avviste ettertrykkelig dens påstand om å representere det jødiske folks interesser. Det er verdt å merke seg at i den politiske kampen mellom sionistene og sosialistene var tsarregimets sympatier utelukkende tilordnet de førstnevnte, der det anså sionistene som en alliert i kampen mot den stadig farligere sosialistbevegelsens innflytelse blant jødisk ungdom. Tsarregimet sympatiserte med det sionistiske prosjektets mål – jødenes emigrasjon fra Russland til Palestina.

Historikeren Jossi Goldstein har skrevet:

Myndighetenes positive holdning til sionistbevegelsens virksomhet hadde vidtrekkende implikasjoner. I motsetning til deres rivaler i det sosialistiske Bund, trengte ikke sionistaktivister å opprettholde det hemmeligholdet som ville ha forhindret deres bevegelses spredning. Dynamikken som var karakteristisk for årene 1898 til 1900 var i stor grad en funksjon av legitimeringen innvilget av myndighetene. Det åpnet seg dermed et bredt aktivitetsfelt for bevegelsens frontfigurer (Murshim) og andre arrangører, som var benektet for andre bevegelser. Dette ga sionismen en betydelig fordel framfor deres rivaler i konkurransen om å tiltrekke seg en tilhengerskare blant den jødiske befolkningen.[1]

Dagens påstand at antisionisme er antisemittisme ville blitt avvist som en ondsinnet bakvaskelse, og til og med som politisk galskap, i en tid da tusenvis av jødiske arbeidere og sågar betydelige deler av den jødiske middelklasseintelligentsiaen rettet deres politiske energier i retning kamp for sosialisme.

Medlemmer av Bund, med likene av deres kamerater som ble myrdet under Odessa-pogromen i 1905

Som Goldstein bemerket: «I Bund-propagandaen lå hovedvekten på klasseskillene, med sionismen som representerte det små- og mellomstore borgerskapet mot Bund, som representerte det jødiske proletariatet.»[2] Bunds fiendtlighet mot sionismen var så dyp, og av en så grunnleggende karakter at på Bunds Fjerde kongress i mai 1901, «ble det for første gang besluttet», skrev Goldstein, «å lansere en krig til døden mot sionismen».[3] Bunds publikasjoner advarte for at «sionismen er bare ei maske som man kan utnytte arbeiderne bak, for å lure det arbeidende folk.» Bund oppfordret deres medlemmer til å holde seg unna «de hundrevis av stygge små skapninger som framkommer fra sionismens råtne lik og kryper mot proletariatet for å få det til å avvike fra klassekampens vei.»[4]

Sosialistenes fiendtlighet mot sionismen ble i stor grad delt av breie deler av den russiske intelligentsiaen, som Goldstein skrev, «angriper sionistbevegelsen og avskyr dens ideer. De fleste av dem ønsket at den skulle forsvinne. Motivene og årsakene til den russiske intelligentsiaens enstemmige antisionistiske front … var forankret i rasjonalismen som bestemte intelligentsiaens generelle teoretisering på begynnelsen av det tjuende århundre. For mange var sionismen fortsatt utenfor den rasjonelle, intellektuelle verdenen, fordi den var utopisk, knyttet til lengsler etter Sion og jødisk eskatologisk tenkning. Herzl og hans like i Vest-Europa ble ansett som allierte av jødisk ortodoksi snarere enn som avkom av Den vestlige opplysningstiden.[5]

Alle fraksjoner av sosialistbevegelsens antisionisme forhindret sionistene fra å gjøre alvorlige innveier inn i arbeiderklassen. Goldstein skriver, ved avslutningen av hans historiske essay: «Sionistbevegelsen tiltrakk seg fra begynnelsen av hovedsakelig medlemmer av den jødiske middelklassen.»[6]

Sionistene skaffet seg aldri massebasen som var nødvendig for å lykkes med deres reaksjonære koloniseringsprosjekt før Holocaust-katastrofen stilte til deres disposisjon flere hundretusener desperat forfulgte og statsløse mennesker, de overlevende fra nazistenes genocid.

Det er ingen periode i historien – før grunnleggelsen av Israel i 1948 – som så grundig avslørte sionismens reaksjonære karakter og dens bedragerske påstand om å representere det jødiske folks interesser som dens opptreden på 1930-tallet. Omfanget av nazistenes og sionistenes politiske og kommersielle utvekslinger er omfattende dokumentert av historikere. Mange av de viktigste verkene om dette emnet er skrevet av jødiske historikere, blant de mest kjente av dem er Saul Friedlander og Tom Segev.

Sionistorganisasjonene var i kjølvannet av Hitlers tiltredelse til makten tilbøyelige til å samarbeide med nazistene, og argumenterte til og med for at både nazismen og sionismen var nasjonale bevegelser som med deres «völkische» prinsipper var kompatible.

Der de motsatte seg masseprotester eller en økonomisk boikott møtte sionistrepresentanter fra Tyskland og Palestina representanter for Det tredje riket og inngikk 27. august 1933 en finansavtale, kjent som Haavarah, som, forklarer Friedlander, «tillot jødiske emigranter indirekte overføring av deler av deres eiendeler og lettet eksporten av varer fra Nazi-Tyskland til Palestina.»[7]

Friedlander fortsatte:

En av hovedfordelene det nye regimet håpet å høste fra Haavarah var et brudd i den utenlandske jødiske økonomiske boikotten av Tyskland. … Sionistorganisasjonene og ledeskapet av Yishuv (det jødiske lokalsamfunnet i Palestina) tok avstand fra enhver form for masseprotester eller boikott for å unngå å skape forhindringer for de nye ordningene. Selv før inngåelsen av Haavarah-avtalen antok et slikt «samarbeid» noen ganger bisarre former. Tidlig i 1933 var således baron Leopold Itz Edler von Mildenstein, en mann som noen år senere skulle bli sjef for den jødiske delen av SD (Sicherheitsdienst, eller sikkerhetstjenesten, SS-etterretningsavdelingen ledet av Reinhard Heydrich) invitert sammen med hans kone til å reise rundt i Palestina, og til skrive en serie artikler for Goebbels’ Der Angriff. Og slik var det at Mildensteins, akkompagnert av Kurt Tuchler, et ledende medlem av sionistorganisasjonen i Berlin, og hans kone, besøkte jødiske bosetninger i Eretz Israel. De svært positive artiklene, med tittelen «En nazist besøker Palestina», ble behørig publisert, og for å markere anledningen ble en spesiell medaljong støpt med et hakekors på den ene siden og ei Davidsstjerne på den andre.

Den 22. juni 1933 sendte lederne av Sionistorganisasjonen for Tyskland et memorandum til Hitler, som erklærte:

Sionismen mener at et folks gjenfødelse av dets nasjonale liv, som det nå inner sted i Tyskland gjennom vektleggingen av dets kristne og nasjonale karakter, også må finne sted blant det jødiske folk. Også for det jødiske folk må nasjonal opprinnelse, religion, felles skjebne og en følelse av unikhet bli av avgjørende betydning for dets eksistens. Dette krever eliminering av den liberale æraens egoistiske individualisme, og dens erstatning av en følelse av fellesskap og kollektivt ansvar.

Seinere ville sionistenes apologeter forsøke å bortforklare slike uttalelser og Haavarah som overlevelsestiltak utført under desperate betingelser, som om fascismens triumf berettiget samarbeid. Faktisk ble sionistenes reaksjon på nazistenes brutale forfølgelse av jødene, og til og med deres drap, bestemt av kalkylerer av deres effekt på utsiktene for jødisk emigrasjon til Palestina. Som David Ben-Gurion, sionistbevegelsens leder, så beryktet erklærte:

Om jeg visste at det var mulig å redde alle disse [jødiske] barna i Tyskland ved å frakte dem til England, men bare halvparten av dem ved å frakte dem til Palestina, da ville jeg valgt det andre – fordi vi står ikke bare overfor regnskapet over disse barna, men det jødiske folkets historiske regnskap.[8]

David Ben-Gurion i 1959 [Photo: Fritz Cohen]

Ben-Gurion uttrykte også frykten, etter die Kristallnacht-pogromen, for at begivenheten kunne føre til internasjonal sympati for jødenes situasjon, hvilket kunne resulterer i at forskjellige land lempet på deres restriksjoner for immigrasjon og at de dermed kunne tilby jødene alternativer til Palestina.

Men sympatien som sionistorganisasjonene uttrykte for nazismen kan imidlertid ikke bare forklares som en manifestasjon av feighet og grotesk taktisk opportunisme. Sionismen, som oppsto som et avkom av imperialistisk kolonialisme og som en fiende av sosialisme og som en vitenskapelig oppfatning av historie og samfunn, baserte seg nødvendigvis på de mest reaksjonære elementene i nasjonalistisk politikk og ideologi.

I en epoke der pådriverkraften til sosial framgang var blitt den internasjonale arbeiderklassens revolusjonære kamp mot kapitalismen og den borgerlige nasjonalstaten, baserte sionismen sitt program på glorifiseringen av det nasjonale prinsippet som det vesentlige grunnlaget for jødisk eksistens. Alle historieoppfatninger, der de stammer fra Opplysningstiden og de senere sosialistiske bevegelsene, som undergravde prinsippet om nasjonal eksklusivitet – spesielt de som på grunnlag av vitenskap og fornuft anså nasjonal identitet som et historisk begrenset og forbigående fenomen, knyttet til et spesifikt stadium i utviklingen av produktivkreftene og deres relasjon til verdensmarkedet – ble dermed fordømt som uforenlige med sionismen, ikke bare som et politisk program, men også som det eneste uttrykket for jødisk identitet. Det å benekte sionismens legitimitet var derfor å benekte jødenes rett til å eksistere.

Av dette følger den undergravende påstanden at opposisjon mot sionismen, selv om opponenten er en jøde, er antisemittisk. I ei bok med tittelen Anti-Semitism and its Metaphysical Origins, utgitt i 2015 av Cambridge University Press, rettferdiggjør professor David Patterson – professor i historie ved Ackerman Center for Holocaust Studies ved University of Texas, i Dallas – bakvaskelsen på grunnlag av en forsvar av religiøs myte og irrasjonalisme. Han hevder at kilden til moderne antisemittisme må spores tilbake til Opplysningstiden og spesielt Immanuel Kants filosofi. Han skriver:

Opplysningstidens doktriner ble framkalt av en tenkemåte som var iboende antisemittisk: Dersom den skal være tro mot seg selv, må Opplysningstidens filosofi være antisemittisk. Dersom menneskelig frihet ligger i menneskelig autonomi, og dersom menneskelig autonomi ligger i å være selv-lovgivende, som Kant hevder, så innser man at ingenting truer selv-lovgivende menneskelig autonomi mer enn den befalende stemmen fra Sinai-fjellet, Stemmen som undergraver det moderne synet som Kant går inn for, og som verden nå omfavner.

Patterson fortsetter:

Faktisk, om man adopterer Opplysningstidens premiss om at det ikke kan være noen mennesker adskilt, men bare en universell menneskelighet grunnet i fornuft, da må man nødvendigvis innta en antisemittisk posisjon. ... Ved å miste Guds farskap, mister vi menneskehetens brorskap: Så snart Gud først er overflødig, er mennesket også overflødig. Da er den jødiske staten ikke bare overflødig, men farlig. For den venstreorienterte intellektuelle antisionisten kulminerer den moderne historien med å tenke Gud ut av bildet, ved å fjerne den sionistiske staten fra kartet.

Disse ordene forekommer ikke i en kristen-evangelisk fundamentalistisk pocketbok av den typen som det selges mye av i amerikanske apoteker. Dette framkom under imprimaturen av Cambridge University Press, blant verdens mest prestisjefylte forlag.

Det vitner ikke bare om sionismens fullstendig reaksjonære karakter, men om den langt framskredne politiske, sosiale, intellektuelle og moralske forråtnelsen av et kapitalistsystem som er forankret i det nasjonale statssystemet. Heri ligger den breiere betydningen av den uforsonlige solidariteten til alle imperialistmaktene med den israelske staten. Det er selvfølgelig pragmatiske geopolitiske interesser som bestemmer støtten fra USA og deres NATO-allierte til Israels krig mot det palestinske folket.

Men bakenforliggende for denne enhetsfronten mot palestinerne er erkjennelsen av at deres demokratiske ambisjoner, som krever oppløsing av den eksisterende israelske staten og opprettelsen av en ny bi-nasjonal føderasjon, ikke bare truer imperialismens interesser i Midtøsten, men også hele den historisk foreldede statsstrukturen av imperialistisk geopolitikk og kapitaliststyre.

Verken undertrykkelsen av det palestinske folket eller, for den saks skyld, det historiske og fortsatt svært reelle spørsmålet om antisemittisme kan løses innenfor rammeverket av det kapitalistiske systemet og dets nasjonalstat. Imperialismen løste ikke det «jødiske problemet» da den opprettet den israelske staten. Den utnyttet og trakk veksler på Holocausts enorme tragedie – en av imperialismens største forbrytelser – til sine egne formål.

Konsentrasjonen om krigen i Gaza er så visst berettiget av omfanget av forbrytelsen som blir begått mot områdets befolkning. Men kampen for å få slutt på genocidet rettferdiggjør og gir den største presserende kraft til Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonales sentralperspektiv og eksistensberettigelse: Kampen for Den sosialistiske verdensrevolusjonen. Det finnes ikke noe annet svar på kapitalistsystemets terminale krise. Som oppsummering av betydningen av splittelsen i Den fjerde internasjonale i 1953, skrev Cannon: «Det er et spørsmål om utviklingen av den internasjonale revolusjonen og den sosialistiske transformasjonen av samfunnet.»

Konfrontert med genocidet i Gaza, krigen i Ukraina, faren for eskalering mot en global nukleær krig, angrepene på demokratiske rettigheter, svimlende nivåer av sosial ulikhet, den ukontrollerte spredningen av pandemien og trusselen om økologiske katastrofer, vender Den internasjonale komitéen seg til den ekspanderende massebevegelsen av arbeidere og ungdommer over hele verden og uttaler ettertrykkelig: «Oppgaven dere blir konfrontert med er utviklingen av den internasjonale revolusjonen og den sosialistiske transformasjonen av samfunnet.»

Og dette er grunnen til at dere må bli med og bygge seksjonene av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale over hele verden.


[1]

«The Attitude of the Jewish and the Russian Intelligentsia to Zionism in the Initial Period (1897-1904), in The Slavonic and East European Review, Vol. 64, No. 4 (October 1986), s. 547 og 548.

[2]

Ibid., s. 550

[3]

Ibid., s. 551

[4]

Ibid., s. 550

[5]

Ibid., s. 555

[6]

Ibid., s. 555

[7]

Friedlander, Nazi Germany and the Jews, s. 86 

[8]

Segev, Tom. The Seventh Million (s. 26). Farrar, Straus and Giroux. Kindle Edition.

Loading