Londons «Nasjonalmarsj mot antisemittisme» hadde som formål å legitimere Israels genocid på palestinerne

Søndagens «National March Against Antisemitism» hadde titusentalls deltakere, men langt færre enn arrangørenes initielle påstand om 60 000 og det påfølgende oppblåste antallet i noen aviser på 100 000.

Uansett hvilket forbigående påskudd som ble gjort av bekymring for fred og felles opposisjon mot antisemittisme og islamofobi, og jøders og palestineres død, ble arrangementets reelle karakter tydeliggjort av dets arrangører, ledende talere, de mest prominente deltakerne og den framtredende forevisningen av israelske flagg og Union Jacks.

Demonstranter på «Nasjonalmarsjen mot antisemittisme» i London, 26. november 2023 [AP Photo/Alberto Pezzali]

I tillegg til israelske flagg bar demonstrantene plakater med påskriften «For Israel, mot antisemittisme». «Bring dem hjem» med henvisning til gisler tatt av Hamas og brukt til å legitimere Israels forsvarsstyrkes slakting av anslagsvis 20 000 palestinere, var det mest utbredte slagordet.

Framfor alt ble marsjen holdt til støtte for den groteske politiske løgna om at opposisjon mot Israels genocid i Gaza er å sammenstille med antijødisk hat. Antisemittisme ble identifisert med massebevegelsen av arbeidere og ungdommer mot Israels militære kampanje for massemord og etnisk rensking, der de «skyldige» i overveldende grad ble utgjordt av Storbritannias muslimske samfunn og venstreorienterte individer og grupper.

Dette ble gjort klart av Gideon Falter, marsjens hovedarrangør og lederen av organisasjonen Campaign Against Antisemittism. Han fortalte publikum, med henvisning til protestene mot genocidet: «Uke etter uke har London sentrum blitt en no-go-sone for jøder.»

«Vi har vært vitner til massekriminalitet, inkludert glorifiseringen av terrorisme, støtte til forbudte terroristorganisasjoner som Hamas, og oppildning til rasebasert eller religiøst hat mot jøder. Den triste sannheten er at jøder ikke føler seg trygge i hovedstaden vår.»

Der han oppfordret til statlig represjon fortsatte han: «Storbritannia er ved et vendepunkt. Dersom myndighetene mener at våre gater og vårt land skal være trygt for alle briter – inkludert britiske jøder – må de handle mot hat før det er for seint.»

Den største jubelen over protestene mot Israels krig – som uke etter uke har mobilisert hundretusener – blir det faktisk rutinemessig gitt uttrykk for overfor jødiske grupper og enkeltpersoner som tar standpunkt under banneret «Aldri igjen, betyr aldri for noen». Mange av disse venstreorienterte antikrig-jødene har blitt fordømt med de verste svertinger av sionister, pisket opp av slike som Falter.

Organisasjonen Campaign Against Antisemitism var spydspisser i heksejakta på Labour-medlemmer på falske beskyldninger om «venstreorientert antisemittisme» under Jeremy Corbyns partilederskap – en kampanje han nektet å bekjempe. Midt i en strøm av bakvaskelser og svertinger ble medlemmer av Jewish Voice for Labour trakassert med begreper som «kapo» – en naziutnevnt jødisk tilsynsmann i konsentrasjonsleirene.

Dette ble gjentatt på søndagens marsj, med demonstranter som sang ut «Judenrat» – nazioppnevnte jødiske råd som overvåket gettoene – mot ortodokse jødiske motdemonstranter som holdt palestinske flagg og plakater hvor det sto: «Israel er ansvarlig for 75 år med tragisk blodsutgytelse».

Også andre ledende figurer fra den «venstreorienterte antisemittisme»-heksejakta, overrabbiner Ephraim Mirvis og fjernsynspersonligheten Rachel Riley, talte. Hun sa til publikum: «Dere trenger nesten ikke å vite noenting for å formidle nazistisk eller sovjetisk jødehatende propaganda, omformulert for å passe dagens narrativ, men dere trenger å vite nesten alt for å kunne bekjempe den. Oddsen er stablet i antisemittens favør. Vi må stokke om disse oddsene på nytt.»

«Ingen skal måtte risikere deres sikkerhet, sette deres karrierer i fare, når de taler ut mot antisemittisme i Storbritannia. Jeg oppfordrer folket, media og politikere fra alle sider til å stå sammen med oss og være mer høyrøstede mot antisemittisme.»

Dette snur realiteten på hodet. Blant folkemengden var det BBC-journalister som hevdet at de deltok i trossing av en instruks som ikke kom fra kringkasteren, noen av dem bar plakater hvor det sto «BBC knebler journalister» og «Ikke mitt BBC». Alt dette ville ha fått dem sparket umiddelbart dersom de ble uttrykt under en protest til forsvar for palestinerne.

Sammen med dem var Tory-avhopperen og den nåværende Labour-MP-en Christian Wakeford, så vel som MP-er og regjeringsministre fra det regjerende Conservative Party – Tom Tugendhat, Robert Halfon og Robert Jenrick. Alle av dem høyrøstede støttespillere av Israels massakre i Gaza.

Media innvilget den vanærede tidligere statsministeren, ansvarlig for massedød under Covid-pandemien, Boris Johnson, en æresplass.

Denne notoriske rasisten er beryktet for hans beskrivelse av svarte babyer som «picaninnies», kaller omreisende «pikeys», og beskriver muslimske kvinner i burkaer som «postkasser». I 2004 skrev han en roman, «Syttito jomfruer», om et fiktivt terrorangrep der en prominent palestinsk karakter viser seg å være en terrorist, og russisk støtte til USA sies å være et resultat av «en slags fikling av tallene av oligarkene som drev fjernsynsstasjonene (og som hovedsakelig var, som noen ikke tapte noen tid med å påpeke, av jødisk opprinnelse)...»

Stilt overfor en slik åpent høyreorientert begivenhet, prøvde eventarrangørene å gi marsjen noen progressive legitimeringer ved å tegne en obskøn sammenligning med 1936-slaget på Cable Street.

Loading Tweet ...
Tweet not loading? See it directly on Twitter

Den 4. oktober det året arrangerte den britiske fascistlederen Oswald Moseley en provoserende marsj av hans British Union of Fascists (BUF) gjennom et område i East End i London med en stor jødisk befolkning. Beskyttet av politiet ble de stoppet av en massemobilisering av mer enn 100 000 lokale arbeidere og venstreorienterte organisasjoner.

Der Cable Street så brede sjikt av arbeiderklassen mobilisert til forsvar for jøder og andre minoriteter mot de høyreekstreme beundrerne av Adolf Hitler, så søndag en sionistkjerne slå seg sammen med høyreorienterte politikere og medieredaktører til forsvar av en stat som fører en genocidal krig. Den mest grufulle referansen til 1936 kom i det glødende forsideoppslaget som demonstrasjonen fikk i Daily Mail, ei avis som to år før Cable Street publiserte overskriften «Hurra for Svartskjortene» og ga «unge menn» råd om hvordan de kunne melde seg med i Moseleys BUF.

Som en bekreftelse på marsjens reelle politiske karakter var den engelske fascistlederen Tommy Robinson fast bestemt på å delta, for å vise sin støtte til massemordet av muslimer under påskudd om nasjonalt selvforsvar. Han ble bare forhindret fra å gjøre det fordi marsjorganisatorer, oppmerksomme på det offentlige inntrykket det ville besørge, insisterte på at han ble forbudt av politiet, som arresterte Robinson da han nektet å forlate.

En slik åpen assosiasjon med det ytre høyre har ikke forhindret sionistorganisasjoner andre steder. En lignende «marsj mot antisemittisme» i Frankrike 12. november hadde deltakelse av Marine Le Pen, leder av partiet Nasjonal samling, tidligere Nasjonal front, grunnlagt av hennes far, den dømte Holocaust-fornekteren Jean-Marie Le Pen. Israels statsminister Benjamin Netanyahu ønsket mandag Elon Musk, pådriver for den antisemittiske Great Replacement Theory, velkommen til Israel.

Disse og søndagens hendelser bekrefter analysen gitt av David North, styreleder for World Socialist Web Site, i hans nylige forelesning i London om sionismens iboende assosiasjon med nasjonalistiske og stadig mer høyreekstreme ideer:

«Sionismen, som oppsto som et avkom av imperialistisk kolonialisme og som en fiende av sosialismen og en vitenskapelig oppfatning av historie og samfunn, baserte seg nødvendigvis på de mest reaksjonære elementene i nasjonalistisk politikk og ideologi.»

«I en epoke der drivkraften til sosial fremgang var blitt den internasjonale arbeiderklassens revolusjonære kamp mot kapitalismen og den borgerlige nasjonalstaten, baserte sionismen sitt program på glorifiseringen av det nasjonale prinsippet som det vesentlige grunnlaget for jødisk eksistens. Alle historieoppfatninger som stammer fra Opplysningstiden og de seinere sosialistbevegelsene, som undergravde prinsippet om nasjonal eksklusivitet – spesielt de som på grunnlag av vitenskap og fornuft anså nasjonal identitet som et historisk begrenset og forbigående fenomen knyttet til et spesifikt stadium i utviklingen av produktivkreftene og deres relasjon til verdensmarkedet – ble dermed fordømt som uforenlige med sionismen, ikke bare som et politisk program, men også som det eneste uttrykket for jødisk identitet. Det å benekte sionismens legitimitet var derfor å nekte jødenes rett til å eksistere.»

«Av dette følger den forførende bedragerske påstanden at opposisjon mot sionismen, selv om opponenten er en jøde, er antisemittisk.»

Sionistenes dypt skadelige insistering på at det jødiske folkets skjebne er forbundet med staten Israel og krever støtte for dens forbrytelser mot palestinerne, representerer hovedfaren for en gjenoppståelse av antisemittisme. De jødiske arbeiderne og ungdommene som tar et standpunkt mot genocidet i Gaza peker ut den eneste veien videre – en politisk kamp ført av arbeidere av alle trosretninger og etniske bakgrunner mot nasjonalisme og nasjon-stat-systemet, for en sosialistisk verdensrevolusjon og transformasjon av samfunnet.

Loading