Den egyptiske valgmyndigheten kunngjorde mandag militærdiktatoren general Abdel Fatah al-Sisis valgseier. Han fikk 89,6 prosent oppslutning i det tre-dager-lange valget avholdt fra 10. til og med 12. desember, og er dermed satt til å styre landet til minst 2030.
Om noe var nødvendig for å redusere imperialistmaktenes menneskerettighetspropaganda til absurditet, samtidig med Israels genocid mot palestinerne, så er det deres partnerskap med Slakteren i Kairo.
Al-Sisi, som grep makten med vestlig støtte for litt mer enn ti år siden, 3. juli 2013, etter masseprotester mot den islamistiske presidenten Mohamed Morsi, leder et av verdens blodigste terrorregimer. Hans styre begynte med en blodig massakre.
Egyptiske hær- og politistyrker stormet 14. august 2013, på al-Sisis kommando, to protestleirer med motstandere av kuppet i Kairo og myrdet over tusen mennesker, deriblant mange kvinner og barn. Human Rights Watch kalte massakren den «verste hendelsen av ulovlige massedrap i Egypts moderne historie».
Hundretalls av andre motstandere av regimet har blitt drept det siste tiåret under al-Sisis styre. Titusenvis av politiske fanger vansmekter i landets beryktede torturfangehull. Uavhengige medier sensureres og streiker og protester undertrykkes brutalt. Det samme gjelder partier og regimekritiske organisasjoner.
Dødsstraff brukes også overdrevent under al-Sisi. Bare i 2017 og 2018 ble mer enn 1 100 personer dømt til døden. Minst 356 ble henrettet i 2021. Dette er det høyeste antallet dødsdommer registrert av Amnesty International på verdensbasis i 2021, med unntak av Kina. Henrettelser utføres stadig oftere. I 2020 ble antallet tredoblet til 107, sammenlignet med året før.
Rett før valget intensiverte regimet sin undertrykkelse av all opposisjon. «Al-Sisi har utplassert hele statsapparatet og sikkerhetsmyndighetene for å forhindre at noen seriøse kandidater i det hele tatt kan stille», kommenterte Hossam Bahgatac, leder av det ikke-statlige Egyptiske initiativet for personlige rettigheter. «Akkurat som forrige gang har han håndplukket hans motstandere, som bare stiller mot presidenten for skuets skyld og ikke kritiserer hans katastrofale politikk, eller bare gjør det veldig forsiktig.»
Al-Sisis «motkandidater» – Farid Zahran fra Det egyptiske sosialdemokratiske partiet (4,49 prosent), Hazem Omar fra Det republikanske folkepartiet (4,01 prosent) og Abdel-Sanad Yamama fra Det nye Wafd-partiet (1,86 prosent) – kom alle fra partier som faktisk er del av regimet.
Valgkampen til Ahmed Tantawi, en tidligere leder av det nasseristiske Karama-partiet, ble undertrykt av regimet. Myndighetene stilte 7. november Tantawi, hans valgkampleder og 21 tidligere arresterte støttespillere, for retten. Neste høring finner sted 9. januar 2024.
Regimets blodtørstige og diktatoriske tilnærming har ikke redusert imperialistmaktenes støtte for al-Sisi. Tvert imot, umiddelbart etter at valgresultatet ble offentliggjort gratulerte USAs ambassadør til Egypt, Herro Kader Mustafa Garg, den egyptiske tyrannen. Biden-administrasjonen ønsket å fortsette sitt «solide partnerskap med regjeringen til president Abdel Fattah El-Sisi», sa Mustafa i en uttalelse.
Ifølge en egyptisk medierapport la hun vekt på «den mangefasetterte karakteren av relasjonen mellom USA og Egypt, som omfatter et breit spekter av delte prioriteringer». Disse inkluderte «styrking av regional stabilitet og sikkerhet, utdyping av økonomiske og handelsmessige bånd, og forbedring av kulturelle og folk-til-folk-forbindelser mellom amerikanere og egyptere».
De ledende europeiske maktene og EU hadde allerede før valget gjentatte ganger uttrykt deres støtte til al-Sisi.
«Tyskland står ved våre egyptiske venners side for å støtte dem i krisetider for å overvinne eksisterende vanskeligheter», erklærte den tyske ambassadøren til Egypt, Frank Hartmann, i begynnelsen av oktober. Han sa Tyskland var en viktig partner i Egypts «moderniseringsinnsats» og støtter landets «ambisiøse reformer».
Det er to hovedårsaker til det tette samarbeidet mellom imperialistmaktene og al-Sisi. For det første, i likhet med den mangeårige diktatoren Hosni Mubarak, som ble styrtet i 2011, fungerer al-Sisi som imperialismens guvernør i regionen – og blir for det kjekt belønnet og bevæpnet til tennene. Egypt mottar militærhjelp bare fra USA for mer enn € 1 milliard i året. Tyskland eksporterer mer våpen til Egypt enn til noe annet land. Berlin godkjente i 2021 våpenleveranser til Kairo for rundt € 4,3 milliarder.
Til gjengjeld gjør regimet imperialistenes skitne arbeid. Det spiller for tiden en nøkkelrolle i genocidet mot palestinerne. Al-Sisis kritikk av Israels handlinger under valgkampen kan ikke skjule det faktum at Egypt stenger Gaza-stripa fra sør og koordinerer sine handlinger tett med det høyreekstreme Netanyahu-regimet for blokaden av bistandsleveranser og andre tiltak.
På Sinai-halvøya fører det egyptiske militæret en brutal krig mot befolkningen under dekke av å bekjempe «islamistisk terror», som i sine metoder ligner på Israels handlinger mot palestinerne. Human Rights Watch dokumenterte, etter en to-år-lang etterforskning publisert i 2019, «forbrytelser som inkluderte vilkårlige massearrestasjoner, påtvungne forsvinninger, tortur, utenomrettslige drap og muligens ulovlige luft- og bakkeangrep mot sivile».
Den andre grunnen til at imperialistmaktene så vel som Israel og de andre arabiske regjeringene, Russland og Kina støtter al-Sisi, ligger i regimets klassekarakter. Militærkuppet i 2013 var ikke bare rettet mot Det muslimske brorskapet, som Morsi også tilhørte. Det var rettet mot den blodige undertrykkelsen av den egyptiske revolusjonen.
Ved begynnelsen av 2011 hadde millioner av arbeidere og unge mennesker veltet Mubarak med massestreiker og protester, som rystet egyptisk kapitalisme og imperialismens dominans i Midtøsten. Med al-Sisis militærdiktatur forsøkte det egyptiske borgerskapet å drukne massebevegelsen, som fortsatte mens Morsi var ved makten, i blod.
Etter ti år med brutal undertrykkelse går denne strategien mot slutten. De siste ukene har hundretusener i Egypt protestert mot genocidet i Gaza. Titusener stormet 20. oktober, som del av verdensomspennende masseprotester, den sentrale Tahrir-plassen i Kairo, episenteret for den revolusjonære oppstanden som førte til Mubaraks fall i 2011.
Etter valgseieren varslet de borgerlige mediene en fornyet opptrapping. «Det å bli gjenvalgt var den enkle delen for Sisi. Men Egypt er ved randen», heter det i en overskrift fra Washington Post. I tillegg til den «offentlige forargelsen over palestinernes lidelser» er regimet også konfrontert med massiv sosial misnøye som kan bryte ut når som helst.
«I utgangspunktet har hele varigheten av Sisis presidentskap vært ei endemisk rekke økonomiske kriser – og det er ikke bare økonomiske vanskeligheter, det er ydmykelse», siterer Post Timothy Kaldas, nestleder fra Tahrir Institute for Middle East Policy, for å si. «Mens alt dette skjer, ser egypterne at regimet beriker seg selv.»
Mens de globale masseprotestene mot Israels genocid i Gaza fortsetter, utvikles det også eksplosive nye klassekonflikter i Egypt. For at disse kampene skal lykkes må man trekke lærdommer av den egyptiske revolusjonen og kontrarevolusjonen. Styrtingen av Mubarak i 2011 understreket arbeiderklassens enorme makt, mens al-Sisis kontrarevolusjonære kupp avslørte den egyptiske revolusjonens sentrale problem: Mangelen av et revolusjonært sosialistisk politisk perspektiv og lederskap.
I en situasjon der det ikke fantes noe revolusjonært parti til å mobilisere arbeiderklassen for et internasjonalt sosialistisk program og selv ta makten lyktes det styringsklassen, med aktiv støtte fra pseudo-venstre-krefter, gang på gang å underordne massebevegelsen til den ene eller den andre fløyen av borgerskapet, som til slutt banet vei for al-Sisis tyranni.
Den avgjørende oppgaven Egypt og verden står overfor er utviklingen av et revolusjonært lederskap, byggingen av Socialist Equality Parties som seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale. Bare på denne måten kan arbeiderklassen etablere sin politiske uavhengighet og bevæpne seg med et sosialistisk program og Trotskijs perspektiv for permanent revolusjon, for å styrte kapitalismen og få slutt på imperialistundertrykkelse og -vold.