Heftigheten over det regjerende Konservative partiets vedtak av antiimmigrasjonslovgivning varsler den mest høyreorienterte valgkampen som noen gang har vært ført i Storbritannia. Et valg må utlyses innen utgangen av 2024, med november utpekt som den mest sannsynlige måneden.

I flere uker i strekk har britiske media tvangsforet befolkningen med rapporter om hver eneste av statsminister Rishi Sunaks vendinger på hans løfte om å håndheve en antiimmigrasjonspolitikk sentrert på å deportere til Rwanda de som anses å ha kommet illegalt inn i Storbritannia.

I forrige uke var det overskrifter på alle avisenes forsider som spurte om Sunak ville være i stand til å få vedtatt hans lovforslag Safety of Rwanda (Asylum and Immigrasjon) ved dens tredje saksbehandling, eller om det ville bli skrotet av opprørere fra hans eget parti. På hvert trinn av lovgivningsprosessen – som gjentatte ganger i løpet av de to siste årene har blitt stoppet av Storbritannias Høyesterett og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen – har forslaget blitt utfordret av Tory-MP-er som insisterer på at det må gjøres enda mer drakonisk ved å skrote enhver innrømmelse overfor internasjonal lov.

Sunak avverget et opprør, med to endringsforslag beseiret og lovforslaget vedtatt med 320 stemmer mot 276, med bare 11 Tory-MP-er som stemte imot. Lovgivningen går nå til Overhuset, House of Lords, for rundt to måneder, før den kommer tilbake til Parlamentet – der ytterligere endringer vil bli vurdert – før den blir vedtatt til lov.

Hovedårsaken til at opprøret fordampet var at Tory-opprørerne – rundt 60 – ser et valg nærme seg og var fornøyde med å sikre den mest høyreorienterte immigrasjonspolitikken noen gang vedtatt i Storbritannia uten å måtte felle Sunak, og med det hele regjeringen og deres egne karrierer. Bekymringene deres ble oppsummert av Tory-MP sir Bob Seely, som sa potensielle opprørere levde i «la la land». Han advarte: «Dreper vi lovforslaget i kveld, kan vi alle dra ut og lete etter nye jobber, det er hva vi står overfor.»

Regjeringen tilbød også opprørerne forpliktelsen at dersom lovforslaget til slutt ble vedtatt, ville den skrote veiledning til embetsfunksjonærer som sier de alltid må følge påbud fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (regel 39-forordninger) og blokkere deportasjoner.

Det er flere falske aspekter ved medias framstilling av de interne konfliktene i Tory-partiet. Den ekstremt høyreorienterte karakteren til opposisjonen til Sunak – medregnet hans tidligere innenriksminister Suella Braverman som Sunak ble tvunget til å sparke etter at hun fordømte ham for å være myk på immigrasjon – blir brukt for å skjule den høyreekstreme karakteren av lovgivningen de gjør opprør mot.

På dette grunnlaget hyller den nominelt liberale avisa Guardian De konservatives One Nation-fraksjon som noe annet enn den antiarbeiderklasse, thatcheristiske blokka den er. Disse rundt 100 MP-ene ønsker en så hard antiimmigrasjonsagenda som mulig, samtidig som de fortsatt kan hevde at de overholder internasjonal lov.

Én av dem, Matt Warman, sa før den tredje lesningen av Sunaks lovforslag at han ville støtte lovforslaget som «del av ei pakke som er del av å sikre at vi takler dette virkelig viktige problemet med illegal migrasjon. Det er rett og slett et tilfelle av å ønske noe som ikke blir utfordret igjen for domstolene ... og som dere hørte fra statsministeren, [er det] det tøffeste lovverket som noen gang har kommet til Underhuset om dette anliggendet, så folk burde ta ja for et svar og komme seg videre med å hanskes med dette problemet.»

Enda mer grotesk er bestrebelsen til Guardian og en annen nyhetskanal som støtter Labour Party, Mirror, for å pynte opp Labours opposisjon mot Rwanda-lovforslaget.

Labour Party er like høyreorientert som Toryene på alle politiske orienteringer, inkludert immigrasjon. De to siste årene har Labour-partileder sir Keir Starmer og hans skyggeinnenriksminister Yvette Cooper fordømt Rwanda-politikken, ikke for å være fokuspunktet for en ondsinnet antimigrasjonsagenda, men som en kostbar «gimmick». Labours foretrukne politikk er at Storbritannia skal samarbeide med Frankrike og andre EU-land for å forhindre asylsøkere fra å nå britiske kyster i utgangspunktet, framstilt som å «knuse gjengene» som smugler dem over kanalen.

I fjor meldte Cooper seg med da regjeringen, støttet av tabloidmedias fascistiske dekning, startet en vanvittig kampanje som oppfordret til å få slutt på at asylsøkere blir innkvartert på hoteller i påvente av at deres saker blir behandlet. Cooper sa: «Nøkkelanliggendet her er at det er eksisterende langvarige asylinnkvarteringer over hele landet som har vært på plass i årevis ... Det de trenger er en riktig strategi for å få slutt på hotellbruk.»

Skyggeimmigrasjonsminister Stephen Kinnock har bekreftet overfor Sky News at Labour i regjeringsvervet sågar ville fortsette å bruke flytende lektere, nylig utplassert av regjeringen, for å innkvartere asylsøkere, sammen med resten av den undertrykkende infrastrukturen de ville arve fra Tory-regjeringen.

Starmer har erklært, der han har fordømt arrangørene av småbåtoverfarter, at han går inn for å bruke paragraf 38b under loven Terrorism Act 2000 for å kreve at folk informerer om enhver som er involvert i slike kryssinger – inkludert familiemedlemmene til dem ombord. På spørsmål om han støttet straffeforfølgelse av slike familier, sa han til Sky News: «Det jeg har sagt er at vi må sette dem i gruppa terrorister. Det er slik vi knuser disse gjengene bak båtene.»

Kort før den tredje lesningen av Rwanda-lovforslaget fortsatte Starmer å sprute ut ytre høyre-politikk der han brukte alle de seks tildelte spørsmålene til statsministeren for å spørre om hvor de over 4 000 mennesker som skulle deporteres til Rwanda befant seg. De var, klaget han, tilsynelatende på frifot og ikke bak lås og slå, som de ville vært under en Labour-regjering.

Starmer kvernet på: «Regjeringen har blitt tvunget til å innrømme at de har mistet kontakten med 85 prosent av de 5 000 menneskene som er øremerket for fjerning til Rwanda. Har statsministeren funnet dem enda?»; «Statsministeren svarte ikke på spørsmålet, så jeg vil spørre ham igjen: Hvor er de 4 250 menneskene regjeringen har mistet? Hvor er de?»; «Hvilke framskritt har han gjort med å lokalisere de 4 250 menneskene hans regjering tilsynelatende har mistet?»

Han fordømte Toryene «som brukte £ 400 millioner av skattebetalernes penger på et Rwanda-opplegg, men som likevel ikke kan deportere en eneste person... Bare denne regjeringen kunne kaste bort hundrevis av millioner pund på en fjerningspolitikk som ikke fjerner noen.»

Alt dette bekrefter at Toryene og Labour kommer til å utkjempe generalvalget som en konkurranse om hvem som kan fremme den mest heftig xenofobiske politikken. Bykset til høyre, gjentatt i alle imperialistlandene, er styringsklassens svar på det enorme sosiale raseriet som bygges opp over levekostnadskrisa og tiår med innstramminger, og som vil bli ytterligere oppildnet av kostnadene av Storbritannias involvering i to kriger som raser – i Ukraina mot Russland, og deres bevæpning av Israel i genocidet mot palestinerne.

Uten noe sosialt program overhodet for å adressere disse bekymringene, og med fullstendig deltakelse i britisk imperialismes militaristiske agenda, bestreber både Labour og Toryene seg for å gjøre syndebukker av migranter og forgifte den politiske atmosfæren med nasjonalisme og sjåvinisme, for desto bedre å splitte arbeidere.

Fra arbeiderklassens ståsted spiller det ingen rolle om Toryene eller Labour Party vinner neste valget. Arbeidere og unge mennesker må vende seg til byggingen av deres eget internasjonalistiske parti, Socialist Equality Party, som sammen med våre søsterpartier i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) slåss for høykvalitets levestandard over hele verden og opprettholder rettighetene til arbeidere fra alle verdenshjørner til å bo og arbeide i det land de selv velger, med fulle rettigheter til statsborgerskap.