De 27 stats- og regjeringssjefene i Den europeiske union (EU) besluttet torsdag å frigi € 50 milliarder ($ 54 milliarder) for å eskalere krigen i Ukraina. En tilsvarende beslutning mislyktes i desember på grunn av et veto fra Ungarns statsminister Viktor Orbán.

De € 50 milliardene er bare en brøkdel av summene USA, EU, Tyskland og andre europeiske makter har anvendt for å finansiere og intensivere krigen mot Russland. Finansmidlene tjener utelukkende til å støtte det ukrainske statsbudsjettet de fire neste årene, og er ment å forhindre at landet går konkurs og ikke lenger er i stand til å betale lønninger og andre utgifter.

De enorme summene for leveranser av våpen og ammunisjon er ikke inkludert i de € 50 milliardene. Som EUs utenrikspolitiske sjef Josep Borrell kunngjorde etter diskusjoner med EUs forsvarsministre onsdag, ønsker 13 europeiske land aleine å støtte Ukraina i 2024 med militærhjelp for € 21 milliarder. Tyskland er øverst på lista med € 7,4 milliarder.

Kiels Institutt for verdensøkonomiens (IfW Kiel) «Ukraine Support Tracker» har kalkulert at Ukraina fra 24. januar 2022 til 31. oktober 2023 mottok totalt $ 247 milliarder i forpliktelser for militær, økonomisk og humanitær hjelp. Den største donoren var EU med $ 81 milliarder, etterfulgt av USA med $ 75 milliarder, og Tyskland aleine med $ 22 milliarder. Dette er betydelig mer enn Ukrainas årlige bruttonasjonalprodukt, som i det siste førkrigsåret 2021 utgjorde $ 200 milliarder.

Disse tallene taler bind om krigens reelle karakter. NATO-maktene leverer våpen og ammunisjon, logistikk og strategi, de finansierer statsapparatet og det korrupte oligarkregimet til Volodymyr Zelenskyj, som i motytelse besørger dem den ukrainske ungdommen som kanonfôr.

Påstanden at denne krigen handler om «demokrati» og «frihet» er en hån. Selv i det hypotetiske tilfellet at Ukraina skulle «vinne» militært og komme inn i EU ville landet forbli svært gjeldsatt og den ukrainske arbeiderklassen gjenstand for internasjonale selskapers utbytting. Av de € 50 milliardene EU nå har frigitt er € 33 milliarder i form av langsiktige lån som tas opp på finansmarkedene og må tilbakebetales.

Det reelle målet NATO forfølger med Ukraina-krigen er å demontere Russland og få kontroll over landets råvarer og strategisk viktige områder. NATO har siden oppløsingen av Warszawapakten og Sovjetunionen utvidet sine grenser stadig lenger mot øst, i strid med relevante avtaler, og har integrert hele Øst-Europa og deler av den tidligere Sovjetunionen inn i militæralliansen. NATO-maktene organiserte i 2014 et høyreorientert, antirussisk kupp i Kiev, som førte til den nåværende krigen.

Putin-regimet, som representerer de russiske oligarkenes interesser, hadde ikke noe annet svar på NATO-inntrengningen enn å lansere sitt reaksjonære angrep på Ukraina, i håp om å tvinge NATO-maktene til å komme med innrømmelser.

Men NATO-maktene er ikke i humør til å komme med innrømmelser. Ikke bare finansierer og eskalerer de krigen i Ukraina, men bevæpner også seg selv massivt mot Russland og utplasserer tusenvis av soldater på Russlands grense. Den pågående «Steadfast Defender» er den største NATO-øvelsen siden slutten av den kalde krigen. Rundt 90 000 soldater øver på et angrep mot Russland.

Ledende politikere, som Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius, har erklært at Europa må forberede seg på krig med det atomvåpenbestykkede Russland i løpet av «en periode på fem til åtte år». Tyskerne vil måtte «lære å leve med faren igjen, og forberede seg – militært, sosialt og i sivil beskyttelse», sa han. Rob Bauer, styreleder for NATOs militærkomité, er forpliktet til å bygge en «krigsøkonomi» for å forberede for et «direkte sammenstøt med Russland».

Tysklands forbundskansler Olaf Scholz og andre europeiske regjeringssjefer gjorde det klart under opptakten til EU-toppmøtet at de også ville videreføre og eskalere krigen mot Russland selv om USAs engasjement avtar på grunn av konfliktene mellom demokrater og republikanere, eller en valgseier for Donald Trump med et større amerikansk fokus på en krig med Kina.

Scholz og regjeringssjefene i Danmark, Tsjekkia, Estland og Nederland krevde i en gjestekommentar publisert i Financial Times: «Vi må styrke vår besluttsomhet og fordoble våre innsatser for å sikre at vi opprettholder vår støtte så lenge som nødvendig.» Dette krever «en utvidelse av industrikapasiteter i Europa» så vel som «medlemsstatenes bærekraftige investeringer».

«Vår evne til å fortsette å støtte og opprettholde ukrainske forsvarsevner, både i løpet av vinteren og på lengre sikt, er kritisk.» Gjestekommentaren fortsetter: «Vi europeere har et spesielt ansvar. Derfor må vi handle.»

Scholz var enda tydeligere i en regjeringserklæring han holdt for det tyske parlamentet før han dro til Brussel. Han hevdet at Putin håper på det amerikanske presidentvalget og på trettheten i Europa, og han lovet:

Vi vil gjøre vårt store bidrag for dette året, og vi vil gjøre alt vi kan for å sikre at Europas felles bidrag er så stort at Ukraina kan stole på det, og at Putin ikke kan forvente at vår støtte forsvinner på et tidspunkt.

Tysk imperialisme, som allerede brakte Ukraina under sin kontroll i den første og den andre verdenskrigen og to ganger prøvde å erobre Russland, reagerer på verdenskapitalismens dype krise og sammenbruddet av den imperialistdominerte verdensorden slik den gjorde den gang: Den prøver å heve seg til posisjonen som Europas hegemon, gjenoppruster, og langer ut militært.

I tillegg til krigen mot Russland, støtter Tyskland og de andre europeiske maktene også genocidet mot palestinerne i Gaza, som tjener USA og landets allierte som et forspill til en ny krig for å underlegge seg Midtøsten, så vel som den amerikanske utplasseringen mot Kina.

Gjenkomsten av tysk og europeisk militarisme er ikke bare rettet mot geopolitiske rivaler, men også mot deres egen arbeiderklasse, som må bære kostnadene for krig og militarisme, og utbyttede deler av småborgerskapet, som bøndene.

EU-toppmøtet i Brussel ble beleiret av protesterende bønder som sperret av hele gater med deres traktorer. Også bønder i Frankrike, Tyskland, Polen, Tsjekkia, Litauen og Hellas protesterer mot subsidiekutt som ruinerer deres levebrød.

Det er stigende militans fra arbeiderklassen. I Tyskland stengte lokførere ned jernbanetrafikken i fem dager, i uka før EU-toppmøtet, flyplassarbeidere stengte ned flytrafikken i én dag, og buss- og trikkesjåfører stengte ned den offentlige transporten i én dag. Motstand mot permitteringer og reallønnskutt vokser også globalt i bilindustrien, leverandørindustrien og ei rekke andre bransjer.

Faren for krig kan bare bekjempes og beseires ved å transformere arbeidernes klassekamp til en bevisst bevegelse mot kapitalismen. Dette krever at det brytes ut av tvangstrøya pålagt av fagforeningene – som arbeider tett med regjeringer og støtter krigspolitikken – og byggingen av et internasjonalt parti som forener arbeiderne i Europa, USA og hele verden i kampen mot krig og kapitalisme, og vinner dem til et sosialistisk program.

Dette er perspektivet Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale og dens seksjoner, Socialist Equality Parties, kjemper for.