Resultatene av valget i Pakistan sist fredag, verdens femte mest folkerike stat, utgjør en forbløffende irettesettelse av landets militære, lenge den mektigste politiske aktøren.

Med støtte fra rettsvesenet og det statlige byråkratiet ble det tatt ekstraordinære skritt for å manipulere valgprosessen og sikre at den fengslede opposisjonslederen og tidligere statsministeren Imran Khan og hans parti PTI, Pakistan Tehreek-e-Insaf (Pakistans bevegelse for retterdighet), skulle elimineres som viktige faktorer i det pakistanske etablissementets politikk.

Resultatet ble i stedet at «uavhengige» kandidater støttet av PTI – partiet fikk ikke stille til valg under sitt eget banner – toppet valget av nasjonalforsamlingens representanter.

Ifølge de offisielle resultatene, som PTI og flere andre partier bestrider på grunnlag av urnefylling av stemmesedler, erobret uavhengige pro-PTI-representanter 93 av de 266 setene som fredag var til valg i nasjonalforsamlingen.

I forkant av valget ryddet militæret og domstolene veien for gjeninnsettingen av Nawaz Sharif, tre ganger tidligere statsminister, og hans parti Pakistan Muslim League (Nawaz) ved makten. PML (N) oppnådde imidlertid bare 75 seter. PML (N)’s mangeårige bitre rival, Pakistan People’s Party, kom på tredjeplass med 53 seter, mens de resterende 45 ble fordelt på uavhengige kandidater og nesten et dusin mindre partier.

Pakistans militære utøver enorm politisk og økonomisk makt og er bærebjelken i den syv-tiår-gamle beskytter-klient-relasjonen mellom amerikansk imperialisme og Pakistans styringsklasse.

Militæret orkestrerte i april 2022, oppegget av Washington, Khans fjerning som statsminister i en mistillitsavstemming i Nasjonalforsamlingen, etter at han proklamerte at Pakistans PTI-ledede regjering ville adoptere en «nøytralitetspolitikk» relatert den USA-NATO-initierte krigen med Russland over Ukraina.

Selv om han er en høyreorientert islamsk populist har Khan og hans PTI vært utsatt for en juridisk vendetta siden mai i fjor, da paramilitære styrker pågrep ham under en opptreden i et rettsmøte, og hans supportere responderte med landsdekkende protester som inkluderte storming av en håndfull militærinstallasjoner og boligen til minst én høyt plassert offiser. Khan og flere andre PTI-ledere har blitt fengslet, sammen med tusenvis av partiaktivister, noen på falske «terrorisme»-anklager.

Forut for sist fredags valg ble denne undertrykkelsen intensivert. Khan ble dømt til lange fengselsstraffer i tre separate rettssaker og fradømt muligheten å stille til valg. PTI ble utestengt fra å stille i valget, og kandidatene som stilte som PTI-støttede uavhengige ble forhindret fra å bruke cricket bat-symbolet på stemmeseddelen, en vesentlig hindring i et land der 40 prosent av befolkningen er analfabeter.

På grunn av trusler og voldelige angrep førte de PTI-støttede uavhengige deres valgkamper nesten utelukkende online. På valgdagen ble mobiltelefon- og mobile internett-tjenester plutselig suspendert over hele landet, for å frustrere initiativer for å mobilisere velgere til å delta i valget.

PTI hevder at om det ikke hadde vært for fylling av urner med stemmesedler og andre uregelmessigheter, ville partiet ha oppnådd så mange som 175 seter.

Det som med sikkerhet kan sies er at titalls millioner pakistanere greip til valget som et virkemiddel til å uttrykke deres harme og opposisjon mot militærets enorme makt og rekkevidde, og mot det tradisjonelle styrende etablissementet som helhet.

Det hadde vært forventet at valgdeltakelsen ville falle kraftig, på grunn av avsky for militærets manipulasjon av valget. Foreløpige rapporter indikerer imidlertid at valgdeltakelsen på 48 prosent bare ble marginalt redusert fra 2018-valget, som var på 51 prosent. Langt fra å bli kuet stilte titalls millioner opp ved valglokalene for å gi uttrykk for deres trossing. Dette gikk langt utover Khans tradisjonelle støttebase blant den urbane middelklassen, og inkluderte millioner av mennesker fra arbeiderklassen og en del av de rurale sliterne.

Etablissementets bestrebelser for å utstøte og straffe Khan slo åpenbart tilbake, og resulterte i ei bølge av offentlig sympati, og gjorde det mulig for ham å utnytte hans nøye utformede image som en «politisk outsider».

Mye av dette erkjennes i vestlige medierapporter om Pakistans «sjokkvalg». Det som er usagt er at resultatene også ble formet, og ga et forvrengt uttrykk for folkelig opposisjon mot amerikansk imperialisme og dens kriger, som har herjet nabolandet Afghanistan og i årevis gjort millioner i Pakistans stammeregioner til gjenstand for droneovervåking og angrep.

Det er også utbredt raseri blant pakistanere over USAs tilrettelegging av det israelske genocidet mot palestinerne i Gaza.

Khan er ingen opponent mot amerikansk imperialisme, eller for den saks skyld det pakistanske militæret, som i 2018 tilrettela for at han kom til makten. Men ulikt hans rivaler innen landets politiske etablissement har han til tider rast mot Washington, og beskyldt USA for mobbing og for å gå jernskodd over pakistansk suverenitet. Khan, som lenge var en som også-hadde-stilt til valg, utvidet hans støtte betydelig i første halvdel av det siste tiåret ved å fordømme Obama-Biden-administrasjonens dronekrig i Pakistan, som terroriserte befolkningen i det som da var De føderalt administrerte stammeområdene, og slaktet et stort antall sivile.

Til militærets og det politiske etablissementets forferdelse anklaget Khan gjentatte ganger Washington offentlig for å bistå til å konstruere hans avsetting, for seinere å trekke påstandene. Khan og hans tidligere utenriksminister og PTIs nestleder, Shah Mahmood Qureshi, ble i slutten av forrige måned dømt til 10 års fengsel for å ha lekket «statshemmeligheter», selv om han hardnakket benekter siktelsen, der det ble hevdet at han lekket en kabel fra Pakistans ambassadør til USA som videreformidler Washingtons trusler om å fryse ut Islamabad om Khan forble ved roret i landet.

Valgresultatene har ytterligere forsterket de interne konfliktene innen Pakistans elite, samtidig med frykt for evnen til en svak regjering, i stor grad ansett som illegitim, til å presse gjennom de innstramminger og økonomiske «restruktureringer» som kreves av innenlandsk og global kapital.

Etter at omfanget av velgernes avvising ble klart erklærte general Syed Asim Munir, Pakistans sjef for væpnede tjenester, lørdag kynisk at nasjonen trenger «stabile hender og en helbredende berøring for å komme seg videre fra politikken med anarki og polarisering».

Dette var en ikke så subtil appell til PML (N) og PPP om å avslutte deres krangel og danne en nasjonal koalisjonsregjering sammen med andre partier, men ikke PTI. Slike samtaler er nå på gang, selv om PPP er bekymret for ytterligere å kompromittere seg ved å innordne seg med Nawaz Sharif og et PML (N) som populært blir ansett som militærets sentrale puddel.

PPP-styreleder Bilawal Bhutto Zardari fløy søndag til Islamabad for å møte USAs ambassadør Donald Blome. Dette understreker at Washington jobber bak kulissene for å sette sammen en regjering som best vil tjene deres interesser, inkludert i de mange krigene, selv om det utgis proforma-erklæringer om bekymringer for valguregelmessigheter.

Selv om Islamabad fortsetter å benekte det offentlig er det så godt som sikkert at et sentralt element i fornyelsen av det som hadde blitt svært frynsete relasjoner mellom Pakistan og USA, var Islamabads forsyning av våpen til Ukraina via en bakkanal.

PTI fortsetter å utfordre valgresultatene og har uttalt som respons til general Munir at den eneste sanne «helbredende berøringen» ville være løslatelsen av Imran Khan og alle PTI-fangene og at etablissementet aksepterer at PTI har et folkelig mandat til å lede regjeringen. Men partiets talsmann Gohar Ali Khan har sagt at dersom PTIs forsøk på å danne en nasjonal regjering skulle mislykkes, vil den gå i opposisjon, som antyder at partiet prøver å utnytte valgresultatene til å oppnå en eventuell forsoning med det militærledede etablissementet.

Et trolig gjenstand for ytterligere politisk konflikt er tildelingen av rundt 70 plassene i Nasjonalforsamlingen «reservert» for kvinner og «religiøse minoriteter». Disse setene skal tildeles partiene proporsjonalt i henhold til setene de har oppnådd, men siden PTI-medlemmene ble valgt som «uavhengige», kan partiet potensielt nektes alle slike seter.

Pakistan er revet av kryssende økonomiske, politiske og geopolitiske kriser. De siste månedene har bevitnet ei bølge av store sosiale kamper. Disse inkluderer masseprotester mot straffende hevinger av elektrisitetstariffer, motstand mot ei bølge av privatiseringer, deriblant det nasjonale flyselskapet Pakistan International Airlines, og en «lang marsj» mot «forsvinninger» og summariske henrettelser begått av Pakistans militære i Balochistan, åstedet for et langtrukkent etno-nasjonalistisk opprør.

Innen styringsklassens kretser blir det tatt som gitt at Islamabad må gå til IMF for ytterligere lån nesten så snart neste regjering tiltrer. Landet har for tiden bare $ 8 milliarder i reserver, tilsvarende mindre enn to måneders import.

Det er imidlertid bekymringer, som også siden fredag har blitt reflektert i et kraftig fall i landets aksjemarked, over den neste regjeringens evne til å innføre innstramminger og privatiseringstiltak nødvendige for å tilfredsstille IMF-vampyrene og globale investorer.

Den tidligere pakistanske diplomaten Maleeha Lodhi beklaget seg mandag i en kronikk i Dawn: «En svak koalisjonsregjering vil dempe utsiktene til de omfattende økonomiske reformene Pakistan sårt trenger for å sette landet på utviklingskurs for bærekraftig vekst og investeringer. Dersom den neste regjeringen blir en minoritetsregjering, avhengig av å blidgjøre ei broket gruppe partier for å overleve, vil den da være i stand til å treffe tøffe og politisk smertelige beslutninger for å trekke landet ut av den økonomiske krisa?»

Den geopolitiske krisa som konfronterer pakistansk kapitalisme er også full av eksplosive ladninger der USA forfølger sin allsidige økonomiske og militærstrategiske offensiv mot Kina, Islamabads strategiske «allværs»-allierte; overøser India, Pakistans historiske rival, med strategiske tjenester for å knytte landet enda tettere til forberedelsene for krig med Kina; og fører en aggresjonskampanje mot Pakistans vestlige nabo, Iran, som raskt kan spinne ut i en fullskala krig.