Mens Israels fascistregjering forbereder å igangsette en massiv bakkeinvasjon for å ta over byen Rafah, pågår nå diskusjoner om å sette opp 15 teltleirer – hver med rundt 25 000 telt – over den sørvestlige delen av Gazastripa, for å huse de flere enn én millioner palestinerne som har søkt tilflukt i byen.
Disse teltbyene skal finansieres av USA og arabiske despoter og driftes av slakteren i Kairo, Egypts Abdel Fattah el-Sisi. Egypt og andre araberregimer besørger faktisk Israels statsminister Benjamin Netanyahu muligheten til å hevde at han har sikret den «trygge passasjen» han sa han ville sørge for, slik at den planlagte bakkeinvasjonen kan finne sted. Som Netanyahu igjen erklærte da Israel utførte et massivt luftbombardement av byen, er hans reelle mål «total seier» – som betyr å drepe så mange palestinere som mulig og drive resten ut i ørkenen.
At slike forslag engang kan diskuteres med araberregimene bekrefter at deres samspill med Israels genocidale offensiv mot Gaza, fra dag én, nå har blitt til en direkte deltakelse i Israels etniske rensing gjennom en ny Nakba.
Israel har allerede drept minst 29 000 mennesker, for det meste kvinner, barn og eldre, begravet flere tusen under ruinene og fordrevet rundt 86 prosent av Gazas befolkning – 1,7 millioner av 2,3 millioner mennesker. Flertallet søker nå tilflukt i Rafah, nær grensa til Egypt, hvor de står overfor hungersnød, mangler tilgang til reint vann og medisinsk behandling og de overhengende utsiktene til utryddelse.
Egypt: Israels grensevakt
Egypt, den mest folkerike araberstaten med 104 millioner innbyggere og den sentrale frontlinjestaten, har i flere tiår spilt en kriminell rolle som en direkte medskyldig i Israels undertrykkelse av palestinerne, og landets de facto grensevakt.
Siden undertegningen av en fredsavtale med Israel i 1979 har Kairo utvidet sine bånd med Tel Aviv, importert naturgass fra Israel for raffinering og re-eksport, koordinert sikkerhet over deres felles grense og Gazastripa, opprettholdt Israels blokade av Gaza, og strengt begrenset bevegelsen av mennesker og varer over sine grenser etter at Hamas tok kontroll i 2007. Egypt sto til side da Israel igangsatte morderiske angrep på den beleirede enklaven i 2008/2009, 2012, 2014, Den store marsjen tilbake i 2018/2019 og i 2021.
Da Gaza-offensiven startet i oktober ble Israels «krigstidsforslag» om å presse Gazas 2,3 millioner palestinere ut i Egypts Sinai-ørken møtt med en rasende respons fra Kairo. Det var imidlertid ikke av bekymring for palestinerne, men på grunn av det El-Sisi kalte «Gazas eksistensielle trussel mot Egypts nasjonale sikkerhet». Dersom en million Gaza-beboere krysset grensa, advarte han, ville det føre til en gjenoppblomstring av islamistisk «militans» på Sinai.
Når El-Sisi refererer til en gjenoppblomstring av islamistisk militans, mener han en fornyelse av den folkelige masseopposisjonen kjent som 25. januar-revolusjonen, som i 2011, på høyden av «Den arabiske våren», gjorde slutt på Mubaraks personlige styre. Den 3. juli 2013 kunne juntaen gjenoppta makten i et militærkupp, takket være den politiske fallitten av den borgerlige liberale opposisjonen og deres pseudo-venstre-vedheng i De revolusjonære sosialistene, som besørget ledende personell til den antiislamistiske Tamarod-bevegelsen som militæret og dets milliardærsupportere beredte den politiske grunnen for kuppet med. El-Sisi har siden den gang brutalt knust all dissens, og det siste han ønsker er at millioner av fordrevne og rasende palestinere skal fungere som fokus for breiere politisk opposisjon mot hans regime, mot amerikansk imperialisme og alle dens allierte i regionen.
Hæren har allerede befestet betonggrensemuren mot Gaza, installert piggtråd for å hindre palestinerne i å krysse inn i Sinai og har utplassert tropper og 40 stridsvogner langs grensa.
El-Sisi, som 18. oktober talte på en pressekonferanse i Kairo med Tysklands kansler Olaf Scholz, argumenterte for at Israel kunne flytte Gazas palestinere til Israels Negev-ørken i stedet for til Sinai, «inntil Israel er i stand til å beseire Hamas og Islamsk jihad. Etterpå kunne palestinerne returnere til deres hjemland.»
Rapporter sirkulerer, som refererer Sinai Foundation for Human Rights, om at Egypt bygger en tjue kvadratkilometer inngjerdet innhegning i Nord-Sinai for å innkvartere palestinere som blir tvangsutvist fra Gaza, selv om dette beskrives som en «beredskapsplan» i tilfelle palestinerne lykkes med å bryte den forsterkede grensa.
Men uansett hvor de facto konsentrasjonsleirene som diskuteres til slutt blir etablert, Egypt og de andre involverte araberregimene gir grønt lys for massemord i Rafah. Egyptiske embetsmenn responderte sist søndag med en svimlende kynisme, der de sa til Israel at de ikke ville protestere mot en militær operasjon i Rafah så lenge den ble gjennomført uten å skade palestinske sivile. Hærens Radio sa også at Egypt ettertrykkelig hadde benektet rapporter om at de kunne trekke seg fra Camp David-avtalen fra 1979, om Israel angrep Rafah.
Alle de oljerike despotene arbeider åpent med Israel for å sette landet i stand til å fortsette sin genocidale krig, og utdyper sågar deres bånd for å sikre at Israel kan fortsette krigen uten hindring. De dekker deres forræderi med krokodilletårer over palestinernes situasjon i Gaza, støtte til Sør-Afrikas sak mot Israel ved Den internasjonale domstolen (ICJ) og appeller om et hastemøte i det tannløse FNs sikkerhetsråd som er underlagt Washingtons vetorett «for å forhindre Israel fra å forårsake en overhengende humanitær katastrofe som alle som støtter aggresjonen er ansvarlige for.»
Jordan: Undertrykker palestinske protester
Jordan har spilt den mest åpne rollen i å undertrykke folkelig motstand mot Israel. Landet deler ei lang grense med Israel og er hjemstavn for over 2,2 millioner registrerte palestinske flyktninger drevet dit av kriger fra 1947 til 1967, og deres etterkommere. Rundt halvparten av landets befolkning på 11 millioner er av palestinsk avstamning, hvorav rundt to tredjedeler har fått statsborgerskap, men de møter diskriminering, mens nesten 400 000 fortsatt bor i 10 flyktningleirer. Jordan har opprettholdt en «kald fred» med Israel etter en normaliseringsavtale formidlet av Clinton-administrasjonen i 1994.
Den jordanske regjeringen har forbudt protester langs grensa til Vestbredden og slått ned på protester mot Israels krig mot Gaza. Ifølge Human Rights Watch (HRW) har den jordanske regjeringen «arrestert eller trakassert» over 1 000 pro-palestinske demonstranter som har oppfordret den til å intervenere mot Israel. Lama Fakih, HRWs Midtøsten-direktør, sa: «Jordanske myndigheter tramper på retten til ytringsfrihet og forsamling, for å dempe Gaza-relatert aktivisme.»
Myndighetene arresterte i forrige uke aktivisten Khaled al-Natour, etter at han delte nettinnlegg som oppfordret til å oppheve blokaden mot Gaza, som del av regjeringens forsterkede angrep på pro-Palestina aktivister, under en kontroversiell ny lov om cyberkriminalitet. Ifølge Amnesty International gir den vagt formulerte loven, vedtatt i august, regjeringen et stort spillerom til å slå ned på ytringsfriheten, og har blitt brukt til å arrestere og sikte minst seks politiske aktivister for deres «innlegg i sosiale medier som uttrykker pro-palestinske sentimenter eller kritiserer myndighetenes politikk overfor Israel, og tar til orde for offentlige streiker og protester.»
Araberregimer holder Israels økonomi i gang
Jordan, sammen med flere andre arabiske stater, spiller også en sentral rolle i å holde Israels økonomi fungerende under krigen.
Ifølge Israels fjernsyns Channel 13, transporteres viktige varer, deriblant mat, plast, kjemikalier og elektroniske enheter og komponenter, av selskapet PureTrans FZCO, basert i De forente arabiske emirater (UAE), og Trucknet, basert i Israel, som leverer logistikkteknologi for de arabiske rederiene, mellom Dubais havn Jebel Ali og havna i Haifa, via veier som går gjennom Saudi-Arabia og Jordan.
Ruta ble etablert forut for Gaza-offensiven. Miri Regev, Israels minister for transport og trafikksikkerhet, kunngjorde i juni planer om å utvikle ruta, og uttalte på X/Twitter at «landtransporten av varene vil forkorte reisetiden med 12 dager og i vesentlig grad redusere eksisterende ventetid pga. kommunikasjonsproblemet. Vi vil gjøre det og vi vil lykkes.» I september signerte Trucknet en fraktavtale med UAE og Bahrain.
Planene inkluderer også ei jernbanelinje, som enda ikke er avtalt, som skal forbinde UAE og Israel med et høyhastighetstog mellom Israels nordlige by Beit She’an og den sørlige havna i Eilat ved Rødehavet.
Ruta har fått større strategisk betydning siden oktober og spesielt på grunn av houthi-angrep på israelsk-tilknyttet skipsfart i Rødehavet, og hjelper Israel med å omgå skipsblokaden og kutte den 14-dagers sjøruta rundt Kapp til fire dager.
Akutt bevisst massemotstanden i den allerede urolige befolkningen mot Israels genocidale krig, benektet Jordan at varer ble transportert til Israel via landets territorium. Men fjernsynsreportasjer som viser lastebiler fra UAE som krysser jordansk territorium for å nå Israel, avslørte den løgna, og utløste harme og demonstrasjoner mot Jordans ‹skammelige landbru› til Israel.
«Landkorridoren» Dubai-Haifa ble faktisk først luftet i 2017 av Israels transportminister Yisrael Katz og ble framhevet ved undertegnelsen i 2020 av Abraham Traktatene med UAE og Bahrain – og seinere med Sudan og Marokko – som avsluttet deltakernes mangeårige økonomiske boikott av Israel. Den brakte for dagen Israels økonomiske bånd med Gulf-statene som lenge ble holdt skjult.
Avtalene betydde ikke bare at de skrotet deres lenge nedlagte tilslutning til å sikre en «to-statsløsning», selv der Netanyahu truet å annektere en tredjedel av Vestbredden, illegalt okkupert av Israel siden den arabisk-israelske krigen i 1967. Det banet avgjørende veien for handels- og investeringsavtaler med Tel Aviv, spesielt innen våpen, teknologi og cyberware, og Israels breiere økonomiske integrering i regionen, påbegynt i hemmelighet etter Oslo-avtalen i 1993.
Saudi-Arabia og den planlagte krigen mot Iran
Bahrain kunne bare undertegne Traktatene med stilltiende samtykke fra sin betalingsmester i Saudi-Arabia. Riyadh er nå direkte involvert i Dubai-Haifa-korridoren som del av arbeidet med å hente ut så mange innrømmelser som mulig fra Washington, inkludert en forsvarsavtale, forpliktelse til «sikkerhetsstøtte», våpen og kampfly og hjelp med et sivilt atomprogram, selv om regimet utvidet sine økonomiske og politiske forbindelser med Kina for å styrke sin forhandlingsposisjon.
Landkorridoren er en sentral bekymring for de amerikanske og europeiske imperialistmaktene. Den har som mål å posisjonere den israelske havna i Haifa som en viktig inngangsport til Europa, endre det politiske og økonomiske kartet over regionen ved å omgå Rødehavet og fremme Israels integrering i Gulf-statenes økonomier.
Haifa ville bli knutepunktet i India-Midtøsten-Europa Economic Corridor (IMEC), et stort transportinfrastrukturprosjekt som tar sikte på å integrere India, Gulfen og Europa samtidig som man unngår Iran, som ville bringe India nærmere amerikansk imperialisme og motvirke Kinas Belte og Vei Initiativ. Omans havn Salalah Port, som har omfattende bånd med India, kan også bli del av det nye nettverket.
Prosjektet, som ekskluderer Tyrkia, den største ikke-oljeøkonomien i Midtøsten, har vekket Ankaras vrede, med myndighetspersoner som sa den mest passende ruta for øst-vest-handel går gjennom Tyrkia, ikke Hellas. Prosjektet undergraver også Egypts Suez-kanal som allerede lider økonomiske tap som følge av avledningen av skipsfart rundt Kapp, og forsterker landets økonomiske og sosiale krise.
De arabiske regimene står nå for en fjerdedel av Israels forsvarseksport på $ 12,5 milliarder. Ledere fra De forente arabiske emirater (UAE) har også gjentatt deres forpliktelse til Abraham Traktatene, med UAE-presidentens utenriksrådgiver Anwar Gargash som sa på en konferanse i Dubai i forrige måned: «De forente arabiske emirater har tatt en strategisk beslutning, og strategiske beslutninger er langsiktige.»
Den bilaterale varestrømmen har eksplodert, og er fra januar til august 2023 utvidet til $ 2 milliarder fra $ 11,2 millioner i 2019, unntatt programvare, ifølge Israels UAE-ambassadør. Partnerskapsavtalen mellom UAE og Israel som trådte i kraft i fjor senket tollsatsene med sikte på å øke den bilaterale handelen til $ 10 milliarder innen fem år. Selv om dette er langt mindre enn Israels handel med EU og Tyrkia, er det likevel langt mer enn Israels handel med Egypt og Jordan.
Som israelske administrerende direktører sa til Financial Times, midt i Gaza-genocidet har det vært «business as usual», med nye investeringsplaner på gang og UAEs flyselskap som opprettholder sine flyvninger til Tel Aviv selv om andre kansellerer deres.
Mens Saudi-Arabia aldri var en «frontlinjestat» i den arabisk-israelske konflikten, ledet landet i oktober 1973 Organisasjonen for oljeeksporterende lands (OPEC) forbud mot eksport av olje til de landene som hadde støttet Israel under den arabisk-israelske krigen i oktober 1973. Krigen begynte etter at Egypt og Syria lanserte et overraskelsesangrep på Israel i et til slutt mislykket forsøk på å gjenopprette deres territorier tapt i 1967-krigen. Bare Irak og Libya deltok ikke i oljeembargoen som ble opphevet i mars 1974, da oljeprisen hadde steget nesten til det tredoble, som massivt økte oljestatenes rikdommer og reaksjonære politiske innflytelse i regionen.
50 år seinere har det ikke vært nevnt noen lignende embargo til forsvar av de 2,3 millioner palestinerne i Gaza, hvilket indikerer at monarkiene støtter Israels krig, betalt for og planlagt av Biden-administrasjonen, for å sikre USAs hegemoni over den ressursrike region og undertrykke all motstand mot Washington og deres regionale allierte, og mot deres egne regimer.
Israels krig mot Gaza har ikke gjort noe for å avspore Washingtons langtrukne innsats for å få til en normaliseringsavtale mellom Israel og Saudi-Arabia. En potensiell Saudi-Israel-avtale er en avgjørende del av Washingtons forsøk på å løse Gaza-konflikten med Riyadh, som indikerer viljen til å fortsette med diskusjoner. USA og Storbritannia har for deres del konsolidert reverseringen av deres tidligere opposisjon mot Riyadhs krig for å avsette houthiene i Jemen, og lansert hundrevis av luftangrep mot houthiene som respons på deres angrep på skipsfart tilknyttet Israel med siktemål å legge press på Israel for å avslutte krigen og blokaden av Gaza.
Araberregimene, med befolkninger som forakter dem, har inngått en pakt med djevelen: Støtte til Israel – og underforstått amerikansk imperialisme – som motytelse for Washingtons forpliktelse til å støtte deres «sikkerhet» i tilfelle en ny «arabisk vår» eller massebevegelse for å velte dem, og til å føre krig mot Iran, som har støttet krefter i opposisjon til deres styre, som del av Washingtons forberedelser til krig mot Kina.