Forrige uke markerte ikke bare toårsdagen for NATO-krigen i Ukraina mot Russland, men også tiårsdagen for 2014-kuppet i Kiev, som styrtet regjeringen til Viktor Janukovitsj og installerte pro-NATO-regjering til «sjokoladeoligarken» Petro Porosjenko. Porosjenko forble ved makten til 2019, da Volodymyr Zelenskyj ble valgt, i en avstemming som framfor alt uttrykte motstand mot 2014-kuppet og kursen for krig mot Russland.

Begge hendelsene – kuppet og begynnelsen av åpen krig mellom NATO og Russland – henger uadskillelig sammen. I siste instans er begge resultatet av den stalinistiske ødeleggelsen av Sovjetunionen, som førte til restaureringen av kapitalisme og kriminelle oligarkiers styre, og åpnet opp hele regionen for imperialismens intervensjon. I media blir denne historiske bakgrunnen for krigen, som allerede har krevd hundretusenvis av liv, kontinuerlig dekket over og løyet om. Til tross for den veldokumenterte rollen til fascistkrefter som Høyre Sektor i kuppet, fortsetter den falske presentasjonen av Maidan-protestene og selve kuppet som en «demokratisk revolusjon». Denne politiske og historiske løgna er en sentral komponent i den like falske krigspropagandaen som skildrer Ukraina som et fyrtårn for «demokrati».

I anledning tiårsmarkeringen for denne begivenheten snakket WSWS med ungdom i Ukraina, med erfaringer som motsier propagandaen i media. Nå i slutten av tenårene eller begynnelsen av tjueårene, ble disse ungdommenes liv formet av de vidtrekkende angrepene på arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter som ledsaget den systematiske transformasjonen av landet til ei startrampe for krig med Russland. Deres erfaringer bekrefter analysen og advarslene som ble fremmet av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale og World Socialist web Site på den tiden om kuppets ødeleggende innvirkning på massene i Ukraina og utover.

En ungdom, som den gang bare var 14, husket den initielle forvirringen han og hans familie opplevde da kuppet utspilte seg i hovedstaden, og hvilken innvirkning disse hendelsene hadde på hans politiske bevissthet.

Til å begynne med kunne jeg selvfølgelig ikke forstå hvordan jeg skulle føle om det, jeg mener, det var noen sentimenter som: «Bra, rettferdig, vel, å utvise denne tyven av en president.» Vel, jeg mener at slike følelser ble vekket, det så ut til at noe til og med var riktig. Men en dag, da mi bestemor snakket med hennes slektninger fra Russland, som spurte henne om hva som foregikk i landet, begynte hun å fortelle dem at det hele var nazistenes arbeid, som overrasket meg. Jeg overhørte samtalen deres, og tenkte: «Hvorfor er de nazister? Hvis de er for deres folk, hvis de er patrioter, hvorfor er de nazister?» Det var min oppfatning. Så, på skolen, fikk jeg vite at disse aktivistene reiv monumentet til Lenin i Kiev. Umiddelbart snudde noe om i mitt bryst, i min sjel. Jeg forsto ikke hva slags figur Vladimir Lenin var, men for meg var det uakseptabelt, fordi det så ut til å være feil. Det var da jeg begynte å tvile.

Fra da av, jeg bodde også i Odessa, og Odessa har tradisjonelt vært urolig. Det var mange antiMaidan-protester, da folk kom ut for å demonstrere med røde flagg, med imperiale flagg, i én kolonne, de såkalte kommunistene, og i en annen nasjonalistene, for å vise deres motstand mot politikken til Kiev-juntaen. For meg, som en som ikke var politisk utdannet og forsto veldig lite, men også opponerte mot dette kuppet, var det som en rettferdighetsmarsj. Jeg støttet fullt og helt deres tiltak for å uttrykke deres uenighet med Kiev-regimet. Blant mine venner var det forskjellige synspunkter – noen var imot, noen for [kuppet]. Jeg prøvde for det meste å omgi meg med dem som var imot, og det syntes for meg på et visst tidspunkt at dét kanskje til og med var flertallet av folket, men jeg kan ikke snakke for alle.

En ungdom fra Zaporizhzhia, en by i det sørøstlige Ukraina, sa:

Det hele startet seint høsten-tidlig vinteren 2013. Først hadde jeg en intuitiv, snarere enn en rasjonell ideologisk avvising av demonstrantene og deres krav, [spesielt] av deres etniske nasjonalisme. I Zaporizhzhia spesielt la jeg ikke merke til mye sympati for «verdighetens revolusjon». På skolen prøvde vi å ikke ta opp det kompliserte temaet om aktuelle hendelser. I mars 2014 skulle alle feire 200-årsjubiléet for fødselen til den ukrainske forfatteren og tenkeren Taras Sjevtsjenko. En tid etter feiringen av 200-årsjubiléet for Sjevtsjenkos fødselsdag ble det imidlertid klart at flertallet av elevene [på min skole] var på siden av Kiev-regjeringen etter Maidan. Det var tilfeller av sympati for OUN, UPA, Stepan Bandera.

En ungdom fra det sørlige Ukraina, som nå er i begynnelsen av 20-årene, sa til WSWS:

Jeg husker alle hendelsene som var forut og ble knyttet til Maidan veldig godt, selv om det har gått 10 år siden den gang. I 2013 ble det snakket mer og mer om kursen Ukraina måtte velge. Noen folk foreslo at Ukraina skulle bli med i Tollunionen [med Russland], mens andre foreslo at Ukraina burde bli med i EU.

Jeg hørte først om begynnelsen av Maidan på radioen; programlederen gratulerte lytterne med begynnelsen av den nye Maidan. Umiddelbart etter at jeg hørte om denne nyheten, skyndte jeg meg til fjernsynet for å dobbeltsjekke hva jeg hadde hørt. På fjernsynsskjermen så jeg studenter med ukrainske og EU-flagg som forlangte Ukrainas innmelding i EU. Jeg tok denne nyheten med den overraskelsen og interessen som du ville forvente av en ung person på min alder (14 år).

Men ble jeg i det hele tatt overrasket over det som skjedde?

Vel, så vidt jeg kan huske, nei, det var jeg ikke.

Den gangen abonnerte jeg på mange aviser og fulgte nøye med på hendelsene som fant sted. Jeg husker hypen om Maidan-tilslaget med opptak av bankingene og nyheten om at liket av en hengt mann, som seinere skulle bli regnet blant De himmelske hundre, ble funnet på en jernkonstruksjon som skulle bli ramma til et juletre på Maidan.

Den 8. desember 2013 reiv og knuste borgerlige nasjonalister et monument over Vladimir Iljitsj Lenin av den sovjetiske billedhuggeren Merkulov, som hadde stått i Kiev i mange tiår. Dette hærverket ble dekket av alle media. Jo flere deltakere som dro til Maidan og kom tilbake, jo flere historier sirkulerte. Tidligere deltakere fortalte om hvordan de sto på Maidan for penger, om hvor mye de fikk utbetalt og hvor mye klær og ting de fikk, hvordan Maidan stinket og hvordan de kunne tenke seg å reise tilbake igjen for å tjene penger.

I slutten av januar 2014 fikk vi vite om to personer som ble drept fra Maidan-siden, og opptak ble vist av molotovcocktailer som fløy mot Berkut [hovedkvarteret – Berkut er spesialstyrker, kontrollert av innenriksdepartementet]. Så vidt jeg husker trakk statsminister Mykola Azarov seg i januar eller februar og Serhiy Arbuzov tok hans plass. Omtrent samtidig var det snakk om at Janukovitsj skulle gå av og at nye presidentvalg var planlagt. Og så, seinere i februar, ble det åpnet skyting mot Maidan-deltakere, der ikke bare de, men også regjeringens støttespillere ble drept. Samtidig rømte Ukrainas president Viktor Janukovitsj fra landet. Ingen i min familie støttet Euromaidan og nå er det godt forstått at alle hendelsene som skjer [med krigen] nå, de startet med det [kuppet].

Han fortsatte,

Etter februar 2014 endret det politiske klimaet seg dramatisk. I en hel periode ble vold loven. Perioden fram til det ukrainske presidentvalget var spesielt skremmende. Det politiske klimaet på skolen min endret seg framfor alt med begynnelsen av krigen [borgerkrigen i Øst-Ukraina]. Jeg husker godt hvordan mine klassekamerater ble bedt om å donere penger for krigen og også ble bedt om å donere ting til soldatene. Den skumleste tiden for meg av de 10 siste årene var de tre første månedene etter Maidan. De var skremmende og det var ikke kjent hvor lenge alt dette ville vare. Maidan medførte ei ny bølge av «avkommunisering», og den påvirket ikke bare Lenins monumenter og bilder av sovjetsymboler, men framfor alt historien.

Jeg tilhører generasjonen som fortsatt hadde tid til å lære på skolen om krigen fra 1941 til 1945, som i Sovjetunionen ble kalt Den store patriotiske krigen. Innen 70-årsjubiléet for seieren var det allerede forbudt å kalle denne krigen ved sitt gamle navn – «Den store patriotriske krigen» – det var nå nødvendig å kalle den den andre verdenskrig. Den 9. mai som Seiersdagen ble ikke avlyst, men i stedet for den begynte de å feire den 8. mai [Dette er dagen for de offisielle feiringene i Vest-Europa, i motsetning til den 9. mai i Russland]. I stedet for St. George-sløyfa [et tegn som minnes krigen i Russland], skulle det bæres et nytt symbol i form av en valmueblomst. Jeg husker læreren i historietimen kunngjorde at krigen skulle hete den andre verdenskrig. Jeg og noen av mine klassekamerater tok det som en skam og begynte å rope «æsj!» Læreren vår støttet heller ikke denne avgjørelsen og rådet alle til å lese boka «De kjempet for deres land» av den sovjetiske forfatteren Sjolokhov.

Ungdommen fra Odessa mintes,

Det som nå begynte var kampen mot enhver som tenkte annerledes. Det var en kamp for den fullstendige ødeleggelsen og elimineringen av alle og ethvert alternativt synspunkt. De ble presentert som forræderske, antiukrainske, pro-russiske, selv om de egentlig ikke var pro-russiske, men faktisk antioligarkiske. Vi forstår alle godt at for regimet i Kiev har dette begrepet «pro-russisk» fungert veldig bra når det var nødvendig å hevne seg på vanlige mennesker. På skolene var det selvfølgelig fortsatt den gamle lærerstaben, som med deres synspunkter var, ville jeg si, mot Kievs politikk. Men alle holdt selvfølgelig kjeft, alle holdt seg til det som kom ned fra undervisningsdepartementet. Jeg vil ikke engang snakke om hvordan historie ble undervist – den ble revidert for hvert skoleår, begrepene og narrativene ble kontinuerlig endret. Målet var å presentere alt av ukrainsk historie som en historie med undertrykkelse av russerne, og å presentere bolsjevikene og kommunistene som onde. De ukrainske kommunistene, ble vi fortalt, var også russiske og at sovjetperioden også var del av det russiske åket.

** image 3; caption: Tilhengere av høyreekstreme partier bærer fakler og et banner med et portrett av Stepan Bandera under et stevne i Kiev, Ukraina, 1. januar 2019. [Foto: AP Photo / Efrem Lukatskyj]

Sammen med glorifiseringen av fascistkrefter og ødeleggelsen av monumenter fra sovjetæraen, iverksatte regjeringene til først Porosjenko og deretter Zelenskyj vidtrekkende innstrammingstiltak som utarmet en arbeiderklasse som allerede hadde blitt hamret av innvirkningen av stalinistbyråkratiets restaurering av kapitalisme.

Innen 2021 konkurrerte Ukraina med Moldova, en annen tidligere sovjetrepublikk, om den tvilsomme rangeringen som det fattigste landet i Europa. Masseutarmingen intensiverte ei bølge av emigrasjon. Med ordene til en ungdom i Transcarparthia: «Det var ei enorm bølge av arbeidsmigranter til utlandet. Folk forlot landet en masse før krigen for å søke arbeid i nabolandene, inkludert i Russland.»

På grunn av borgerkrigen i Øst-Ukraina, som innen 2022 hadde krevd opptil 15 000 liv, ble millioner internt fordrevet. Innen mars 2016 hadde offisielt 1,6 millioner ukrainere blitt internt fordrevet, og over 1 million hadde rømt til utlandet, hvilket forverret ei allerede betydelig avfolkningskrise.

Ungdommen fra Odessa sa: «Jeg vil si at vår Odessa-region var den eneste regionen som ikke kuttet sosiale utlegg for [interne] migranter, den eneste regionen som fortsatte å hjelpe migranter fra Donbass og Lugansk [regioner i Øst-Ukraina som ble kontrollert av pro-russiske separatister].»

Arbeidere og spesielt pensjonister ble hardt rammet av høye nivåer av inflasjon. Han forklarte: «La oss si, om ei bestemor hadde en pensjon på $ 100 under Janukovitsj, ble den redusert til $ 70 under Porosjenko og prisene økte mye. Vel, hva kan jeg si, det er klart for alle at ingenting bra skjedde.»

Én ungdom sa:

Selvfølgelig var det mer arbeidsledighet, elendig lave lønninger, en umenneskelig holdning til arbeidere på jobben, mot arbeiderklassen. Det var mye misnøye med regjeringen, alle skjønte godt at kursen ikke var endret. Folk stemte på Zelenskyj fordi de håpet han ville sette en stopper for Porosjenkos politikk, men han forrådte dem. Han var akkurat som [Porosjenko] og enda verre, så det var overveldende raseri mot regjeringen. Regjeringen til Zelenskyj var på sine siste skritt, men krigen i 2022 fikk plutselig alle disse sentimentene til å forsvinne, eller la oss bare si at folk brått holdt kjeft.

En annen ungdom fra det sørlige Ukraina understreket også, at før den russiske invasjonen av Ukraina i februar 2022, var

folket i Ukraina tydelig misfornøyd med det som hadde skjedd i alle årene siden Maidan, og for det første ønsket mange ukrainere at krigen [i øst] skulle avsluttes så snart som mulig. Og alle støttet de partiene til politikerne som lovet å avslutte krigen. Partier som Medvedtsjuks parti, Boyko og Rabinovitsj’ parti, Oleksandr Vilkuls parti, Yevgeniya Muraevas parti. Jeg møtte mange mennesker som var for å få slutt på krigen. Mange ukrainere var rasende over den vedvarende fallende levestandarden. Pensjonister var i harnisk over prisene på essensielle matvarer, medisiner og betaling for grunntjenester. De var spesielt misfornøyde med størrelsen på pensjonene de ikke fikk. Jeg kjente da og kjenner nå mange pensjonister som har jobbet mer enn 40 år og mottar en pensjon som ikke når opp til 3 000 hryvnia [mindre enn $ 78].

Som pensjonister selv fortalte meg, føler de ikke at de «lever». Snarere klorer de seg forbi de siste årene på en skarve pensjon, mens de hjelper deres barnebarn og barn, og gradvis sparer opp til deres begravelser. Selv før krigen kunne ikke unge mennesker finne arbeid i deres byer og landsbyer, de ble tvunget til å reise til utlandet for å arbeide der. Covid-pandemien forverret situasjonen i landet ytterligere. Stevner ble holdt over hele Ukraina. Disse stevnene hadde deltakelse ikke bare av sjikt av småborgerskapet, men også av leger som ikke hadde fått betalt på lenge. Støtten til Zelenskyj falmet raskt før krigen.

Han konkluderte,

Ikke bare jeg, men også mange andre ukrainere tror at alt vi må oppleve i dag er et resultat av det som skjedde i februar 2014. Alle problemene som har falt på våre hoder som ukrainske arbeidere, ungdommer og pensjonister er forbundet med den hendelsen. Bare de ukrainske borgerlige nasjonalistene og dem de tjener, så vel som den bedratte ukrainske ungdommen, som har blitt behandlet som kanonfôr, kan tenke at de har oppnådd noe godt med Maidan. Jeg kan bare si én ting, Maidan ga ikke meg noe godt. Det gjorde folkets tragiske skjebne enda mer tragisk.

For en samling av de viktigste uttalelsene fra WSWS om 2014-kuppet og dets ettervirkninger, se denne emnesiden.