Gjennom mobbing og det som i alt annet enn navnet var en kidnapping, har Washington og Ottawa uhøytidelig kastet ut Ariel Henry – mannen de påtvang det haitiske folket som deres statsminister og i nesten tre år fortsatte trofast å støtte da han påla brutale IMF-tiltak og nektet å utlyse president- eller parlamentsvalg.

I det som var kulminasjonen av ei uke med imperialistintriger kunngjorde Henry hans forestående avgang i en video som ble utgitt seint mandag kveld, fra det amerikanske territoriet Puerto Rico, hvor han for tiden er strandet.

Henry hadde tirsdag 5. mars forsøkt å returnere til Haiti via Den dominikanske republikk fra et diplomatisk oppdrag til Kenya, hvor han signerte en bilateral avtale som autoriserte en imperialist-støttet militær-sikkerhetsintervensjon i den karibiske øynasjonen, for å ledes av kenyansk politi.

Men Den dominikanske republikk, som uten tvil handlet etter Washingtons ordre, nektet å la Henrys fly lande. Da det ble omdirigert til Puerto Rico, ble den haitiske statsministeren konfrontert med en melding fra det amerikanske utenriksdepartementet, avlevert i lufta, som forlangte at han skulle trekke seg. Ved Henrys ankomst til San Juan ble han møtt av amerikanske Secret Service-agenter og i timevis forhindret fra å forlate flyet.

I løpet av de neste dagene gjorde representanter for USA, Canada og Frankrike – imperialistmaktene som leder FNs såkalte Kjernegruppe av nasjoner relatert Haiti – det klart at de nå anså Henry som en belastning som måtte avsettes fra embetet.

Tingene tilspisset seg under et møte mandag i Kingston, Jamaica, innkalt av ledere for Caribbean Community (CARICOM), med fysisk deltakelse av USAs utenriksminister Anthony Blinken, så vel som av forskjellige haitiske politiske ledere, og av Canadas statsminister Justin Trudeau på nettet. Henry, som USA, Canada og Frankrike i juli 2021 hadde innsatt i embetet etter det blodige attentatet på hans forgjenger, Jovenil Moïse, ble demonstrativt ekskludert fra saksbehandlingen. Drøftingene, som fortsatte i rundt åtte timer, kom til enighet om å etablere et «breit basert» presidentielt «overgangsråd» bestående av syv personer, deriblant representanter for Haitis korrupte forretnings og politiske elite, den romersk-katolske kirke og «sivilsamfunnet».

Denne mekanismens formål, som det har brutt ut bitre krangler om sammensetting av, er å besørge et fikenblad av «folkelig» støtte for den nyligste imperialist-støttede militær-sikkerhetsintervensjonen av den vestlige halvkulas fattigste land.

Da Henry tilsynelatende motsatte seg hans plutselige fratredelse, ga Trudeau ham en endelig utskjelling over telefon. Ikke lenge etterpå utstedte Henry hans videoerklæring der han kunngjorde, som det var blitt forlangt, at han trakk seg som statsminister så snart «overgangsrådet» var etablert.

Etter møtet erklærte Blinken med uovertruffen kynisme: «Bare det haitiske folket kan, bare det haitiske folket burde bestemme deres egen fremtid. Ikke noen andre.»

Henrys raske fjerning som Haitis regjeringssjef beviser tvert imot nok en gang at Washington anser Haitis politiske ledere, enten de er valgt eller ikke, som betjenter for avskjedigelse når det passer dem, og behandler det fattige haitiske folket med kriminell likegyldighet og fiendtlighet.

Dette er imperialismen som viser sine sanne farger. Den «regelbaserte orden» som ustanselig påberopes av Washington, Canada og deres europeiske allierte, består av «reglene» de dikterer og velger å overholde eller bryte som det passer dem.

Selv om den er av en klart mindre skala er lovløsheten av Henrys avsetting, som er stilt til fullt skue, av et stykke med den regelrette kriminalitet av Washingtons uopphørlige støtte til Israels genocid mot palestinerne i Gaza, og den hensynsløse eskaleringen av krig med Russland uten hensyn til faren for en nukleær brannstorm. Som World Socialist Web Site forklarte ved begynnelsen av året, «Alle de ‹røde linjene› som avgrenser sivilisasjon fra barbari blir utslettet. Kapitalistregjeringenes motto er: «Ingenting som er kriminelt er oss fremmed.»

Haiti har lidd mer enn et århundre av gjentatte imperialistokkupasjoner, regimeskifteoperasjoner og direkte plyndring. Amerikanske marinesoldater ble utplassert til landet fra 1915 til 1934 for å sikre «stabilitet». Det gjorde de ved å sørge for at Haitis gjeld til amerikanske banker ble tilbakebetalt og ved brutalt å undertrykke et utbredt bondeopprør.

Den nasjonale hæren som ble trent under den amerikanske okkupasjonen tjente som den sentrale støttebasen for det tre-tiår-lange Duvalier-diktaturet, som terroriserte befolkningen med et regime av undertrykkelse og tortur, fra slutten av 1950-tallet til omveltingen av «Baby Doc» Duvalier av et folkeopprør i 1986. Washington var en trofast støttespiller for diktaturet, som i den kalde krigen ble ansett som en viktig alliert i Karibien, i likhet med Somoza-familien i Nicaragua. Etter Duvaliers omvelting forsøkte USA å opprettholde diktaturet under betingelser av en opprørsbevegelse blant haitiske arbeidere og de fattige på landsbygda.

Amerikanske og canadiske tropper okkuperte Haiti i flere år fra 1994, og grep inn igjen i 2004 for å fjerne den demokratisk valgte presidenten, Jean-Bertrand Aristide. For å avsette Aristide samarbeidet Washington og Ottawa med ytre høyre-gjenger med tette bånd til det gamle Duvalier-regimet og dets fascistiske sikkerhetspoliti, Tonton Macoutes. Etter at Haiti i 2010 ble rammet av et forferdelig jordskjelv, som ødela hovedstaden og krevde godt over en kvart million liv, utplasserte imperialistene nok en gang tropper til øynasjonen. Bak løftene om «humanitær bistand» fortsatte de deres press for en «nyliberal» økonomisk restrukturering for å få mer vinning ut av det haitiske folket. I 2015/16 grep Obama-administrasjonen og Ottawa inn, under den nyvalgte Liberal-regjeringen til Trudeau i Canada, for å manipulere valgprosessen for å sikre at Moïse, den valgte etterfølgeren til Michel Martelly, en ytre høyre-figur med tette bånd til den gamle duvalierist-fløyen av borgerskapet, kom ut på topp.

Det er denne imperialistiske underkastelsen og plyndringen, tilrettelagt av alle fraksjoner av det korrupte og feige haitiske borgerskapet, som har skapt den sosiale katastrofen som nå oppsluker Haiti. Mer enn halvparten av landets 11 millioner mennesker er avhengige av matbistand. Helsetjenester og andre grunnleggende sosiale tjenester er ikke-eksisterende. Med over 80 prosent av Port-au-Prince under kontroll av tungt bevæpnede gjenger, står næringsvirksomhet og handel nesten i stå.

Biden, Blinken, Trudeau og deres rådgivere organiserer ikke en ny okkupasjon av Haiti av utenlandske sikkerhetsstyrker fordi de blir grepet av slike scener av menneskelig elendighet. De har i løpet av de seks siste månedene bevist at de er mer enn beredt til å besørge våpen og politisk dekning for Israels vilkårlige massakrering av forsvarsløse menn, kvinner og barn.

Om de er ivrige etter å gjenopprette borgerlig «lov og orden» i Haiti er det fordi de frykter at den forverrende humanitære krisa i et land bare 1 100 kilometer fra Miami kan føre til en flom av titalls tusener, om ikke hundretusentalls flyktninger inn i Nord-Amerikas tvillingimperialistmakter, og det i et amerikansk valgår. De frykter også at krisa i Haiti kan destabilisere den karibiske regionen. Militære styrker i Den dominikanske republikk arbeider sammen med vigilanter for å fordrive haitiere som søker tilflukt på den dominikanske siden av øya Hispaniola.

En ytterligere bekymring er tapet av USAs globale «prestisje» forårsaket av kollapsen av et land i Karibia, som Washington og Ottawa lenge har ansett som deres «bakgård» og har brutalt utbyttet i godt over et århundre.

Biden og Trudeau out-sourcer til Kenya og flere andre afrikanske og CARICOM-land oppgaven med å innføre «orden» i et land preget av den sterkeste sosiale ulikhet, i stedet for direkte å utplassere amerikanske og canadiske tropper for å undertrykke de haitiske massene. Dette er ikke bare fordi de er opptatt av deres krig mot Russland og forberedelser til krig mot Iran og Kina. De vet at det er et sydende hat mot både amerikansk og canadisk imperialisme blant det haitiske folket, som kunne gjøre enhver direkte intervensjon til en blodig fiasko.

Denne opposisjonen må imidlertid ledes av arbeiderklassen i opposisjon til alle fraksjoner av den haitiske styringsklassen og dens representanter for big business og småborgerlig politikk.

Pseudo-venstre i Nord-Amerika så vel som Det demokratiske partiets svarte gruppe i Kongressen fortsetter å promotere Aristide og kreftene rundt hans Parti Fanmi Lavalas som en progressiv opposisjon mot imperialisme og de mest rovgriske delene av det haitiske borgerskapet. Aristide, som fikk brei støtte ved å holde flammende taler som fordømte ulikhet og politisk undertrykkelse da han fortsatt var prest, var faktisk instrumentet som imperialismen brukte for å kvele massebevegelsen som i 1986 styrtet Duvalier-diktaturet og som fortsatte i møte med militærkuppet som i 1991 avsatte hans første regjering, bare syv måneder etter at han feide presidentvalget.

Så snart han var utvist fra embetet appellerte imidlertid ikke Aristide til de haitiske massene om å gjøre motstand, og heller ikke til den internasjonale arbeiderklassen. I stedet ledet han de haitiske massene, inkludert de som lever i diasporaen, til å appellere for intervensjon fra imperialistmaktene, dvs. de hovedansvarlige for å undertrykke det haitiske folkets demokratiske og sosiale aspirasjoner.

Etter at Aristide i flere år hadde bøyd seg for Washington og gått med på å implementere IMF-innstramminger og begrense hans presidentskap til det resterende halvannet året av hans femårige periode, beordret USAs president Bill Clinton marinesoldatene til å gjeninnsette ham ved makten i Port-au-Prince.

Hans andre administrasjon (2001-2003) var enda mer patetisk, der hans regjering var en smisker for IMF. Da han ble kidnappet av det amerikanske militæret og utvist fra landet var det lite til ingen reaksjon i de Bidonvilles som en gang hadde vært bastionene for hans valgstøtte.

Representanter for hans Parti Famni Lavalas arbeidet tirsdag nok en gang sammen med Washington og Ottawa for å hamre sammen en ny høyreorientert, pro-imperialistregjering.

Ingen del av det haitiske borgerskapet er i stand til å føre en genuin kamp for å sikre de demokratiske og sosiale interessene til de lidende haitiske massene. Haitis elendighet kan bare avsluttes ved at arbeiderklassen i hele regionen adopterer programmet for permanent revolusjon i allianse med deres klassebrødre og -søstre i imperialistsentrene.