Pakistans styringselite har nå hamret sammen en minoritetsregjering ledet av partiet Muslim League-Nawaz (PML-N) med Shehbaz Sharif som statsminister. Dette etterfølger uker med politisk ustabilitet etter valget i februar, som ble manipulert og rigget etter ordre fra den militære overkommandoen for å forhindre at partiet til den fengslede tidligere statsministeren Imran Khan kom ut seirende.

Den nye regjeringen i verdens femte mest folkerike land vil bli pålagt å håndheve ondsinnede innstramminger etter ordrer fra Det internasjonale pengefondet (IMF), som er dominert av amerikansk imperialisme og global kapital.

Med god grunn er regjeringen breit beskrevet som «svak», «ustabil» og «upopulær».

Sharifs kabinett med 19 medlemmer ble forrige mandag tatt i ed, men hans regjerings primære agenda er forhåndsbestemt. Den vil videreføre og utvide IMF-diktert innstrammingspolitikk og kapitalistisk omstrukturering (privatisering, deregulering, osv.). Dette programmet er det samme som det til den forrige koalisjonsregjeringen ledet av Shehbaz Sharif, implementerte i løpet av dens 16 måneder i embetet fra april 2022 til august 2023, og som ble intensivert under den midlertidige administrasjonen som ble utnevnt for å «overvåke» generalvalgene.

Hele etablissementet er forpliktet til IMFs diktater. Det er imidlertid dype splittelser om hvordan de politisk eksplosive reformene best kan implementeres. Regjeringen er også forventet å opprettholde en servil relasjon til det USA-støttede militæret, spesielt hva angår landets utenriks- og sikkerhetspolitikk. Pakistan har i nesten halvparten av sin eksistens vært styrt av militæret, og de siste årene, der Pakistan står overfor en kryssende kaskade av økonomiske, politiske og geopolitiske kriser, har militæret i økende grad mobbet og dominert den sivile regjeringen.

Under press fra Washington anså militæret Imran Khan og hans parti Tehreek-i-Insaf (PTI) som uegnet til å inneha embetsverv allerede i 2022, og organiserte regjeringens fall gjennom en parlamentarisk mistillitsavstemming.

Men blatant utbredt innblanding fra offentlige etater og militæret i avstemmingen 8. februar innrettet på å forhindre PTI fra å komme tilbake til embetet, inkludert å nekte partiet retten til å stille kandidater i eget navn, slo hardt tilbake. Partiene PML-N og Pakistan People’s Party (PPP) – det pakistanske etablissementets to tradisjonelle partier og hovedkomponentene i koalisjonen som etterfulgte Imran Kahns regjering – oppnådde henholdsvis 73 og 54 seter i Nasjonalforsamlingen. I mellomtiden framsto PTI-støttede «uavhengige» kandidater som den sterkeste gruppa, og kapret 93 av de 266 valgkretsene.

Til tross for denne irettesettelsen fortsatte militæret å kreve en regjering som ekskluderte PTI. Hærsjefen general Syed Asim Munir avviste folkets valg og kommuniserte militærets eget krav til den politiske eliten i Islamabad. «Nasjonen trenger stabile hender og en helbredende touch for å gå videre fra anarki og polariseringspolitikken,» sa Munir i en uttalelse, der han i all hovedsak erklærte enhver form for PTI-deltakelse i regjeringen som uakseptabel for militæret.

I hans uttalelse refererte Munir til landsdekkende protester fra PTI-supportere mot paramilitære styrkers pågripelse av Khan under en rettsframstilling i fjor. Protestene inkluderte stormingen av en håndfull militære installasjoner og boligen til minst én topp-plassert offiser.

Generalene spilte en avgjørende rolle i Khans egen framvekst til regjeringsembetet i 2018. De endte imidlertid i uenighet over at han trakk seg på kuttingen av noen IMF-dikerte energisubsidier konfrontert med omfattende folkelige protester og, viktigst av alt, hans trossing av Washington ved begynnelsen av Ukraina-krigen.

Som en understreking av Washingtons involvering i kulissene i krangelen om å danne en ny regjering, ble PPP-formann Bilawal Bhutto-Zardari innkalt til Islamabad for å møte Donald Blome, USAs ambassadør til Pakistan. Der Islamabad-eliten sleit med å fordøye «sjokkvalget» diskuterte emissæren fra Washington «dannelsen av den føderale regjeringen» med tidligere utenriksminister i den forrige Shebhaz Sharif-ledede regjeringen, ifølge en Dawn-rapport den 12. februar.

De som var mest involvert i å sy sammen den nye regjeringen ble imidlertid til slutt ivrige etter å holde deres avstand fra den. Nawaz Sharif, tre ganger tidligere statsminister og dynastisk leder for big business-partiet PML-N, ankom Pakistan i oktober, der han avsluttet fire år med selvpålagt eksil i London, og stilte som hans partis breit omtalte statsministerkandidat. Pakistans toppdommere satte alle tidligere domfellelser i forskjellige korrupsjonssaker til side, for å gjøre ham kvalifisert for embetsvervet selv om de avsa den ene dommen etter den andre mot Khan og PTI. Etter valget salvet imidlertid den eldste Sharif hans yngre bror Shehbaz til statsminister, for det som kan vise seg å bli en kortvarig regjering.

Partiet PPP, som regjeringen ikke kan overleve foruten støtte fra, har nektet å tilslutte seg Shehbaz Sharifs kabinett. Partiet har også forbeholdt seg retten til kun å støtte regjeringen fra sak til sak. Dette er et åpenbart forsøk på å skjerme partiet fra den sosialt ødeleggende og politisk katastrofale politikken regjeringen uunngåelig vil implementere. I bytte for å støtte koalisjonen ble imidlertid PPP-leder Asif Ali Zardari, en notorisk korrupt politisk konspiratør, innsatt som landets president.

Mektige deler av Islamabad-eliten erkjenner at den nye hærinstallerte regjeringen av store deler av befolkningen blir ansett som illegitim. De gjennomgående antidemokratiske tiltakene som ble anvendt mot PTI provoserte fram utbredt offentlig harme og masseprotester.

Det siste av disse tiltakene var Valgkommisjonens nekting av å tildele PTI noen av de rundt 70 nasjonalforsamlingssetene «reservert» for kvinner og «religiøse minoriteter», og fordelt på grunnlag av de respektive partienes andel seter, for dermed å svekke partiets stilling i opposisjonen. De PTI-valgte uavhengige hadde tilsluttet seg et annet parti, det islamistiske Sunni Ittehad Council (SIC), som ifølge presedens skulle ha gjort det mulig for PTI-tilhengere å bli nominert under SICs banner. Men Valgkommisjonen besluttet 4 mot 1 for å avvise dette med den begrunnelsen at SIC ikke før valget hadde sendt inn ei liste over kandidater for de reserverte setene.

Styringseliten er bekymret over det faktum at PTI, som har dyrket et image som et parti av «utenforstående», ville framstå som en motstander av IMFs innstramminger. Uansett det, da partiet var i embetet fungerte det som et smidig instrument for IMF, og frontbenkene for den Imran Khan-ledede regjeringen var fylt med ledende lys fra general Pervez Musharrafs USA-støttede diktatoriske regime.

Det er ingen tvil om at Khan og hans PTI var valgets vinnere av en utbredt folkelig sympati på grunn av militærets og domstolenes vilkårlige forfølgelse.

8. februar-avstemmingen var imidlertid framfor alt et uttrykk for raseri og motstand mot militærets enorme makt og rekkevidde og mot det tradisjonelle styringsetablissementet som helhet. Det var dette som gjorde at Khan, ei tidligere cricketstjerne, kunne samle støtte langt utover hans tradisjonelle base i den urbane yrkesprofesjonelle middelklassen.

Der han har brukt en eklektisk blanding av budskap har Khan demagogisk presentert seg som en motstander av sparepolitikk og amerikansk imperialisme og dens kriger, som har herjet nabolandet Afghanistan og utsatt millioner i Pakistans stammeregioner for årevis med droneovervåking og angrep. Likevel har han gang på gang indikert hans vilje til å lappe opp relasjonen med Washington og framfor alt å akseptere militærets dominerende rolle i Pakistans politikk og regjering. Hans regjering gjennomførte to runder med noen av de hardeste IMF-innstrammingene i landets historie, som førte til en betydelig erosjon av hans folkelige støtte før han ble fjernet fra embetsvervet.

Den nye regjeringen tiltrer embetet midt i ei enestående og langvarig sosial krise forårsaket av år med innstrammingspolitikk, privatiseringer og økonomiske reformer som har ført til en forferdelig økonomisk situasjon. Krisa forsterkes av naturkatastrofer forårsaket av klimaendringer og den ødeleggende feilhåndteringen av den globale Covid-19-pandemien. Konservative estimater fra Verdensbanken anslår at 40 prosent av Pakistans befolkning lever under fattigdomsgrensa. Kostnadene for grunnleggende nødvendigheter har skutt i været som følge av langvarig høy inflasjon de to siste årene. Prisene fortsetter å stige med en årlig rate på 34 prosent.

Sharif utnevnte den politiske outsideren Muhammad Aurangzeb til finansminister. For å overta stillingen trakk han seg som administrerende direktør for Pakistans største private bank, Habib Bank. Aurangzeb, også tidligere administrerende direktør for JP Morgans Asia Corp, leder en 4-dagers gjennomgang med IMF som begynte sist torsdag for å sikre løslatelse av den siste transjen av et nødlånsprogram på $ 3 milliarder.

Selv om han ble valgt for finansministerposten på grunn av hans nære bånd til global kapital, ble Aurangzeb utsatt for en strekking av IMF-representanter for å ha presentert dem med et dokument som hevdet at Pakistan «har oppfylt alle strukturelle referanser, kvalitative ytelseskriterier og veiledende mål for vellykket gjennomføring av IMF-gjennomgangen».

Aurangzeb kunngjorde tirsdag i forrige uke at Pakistan ville bruke gjennomgangen til å starte forhandlinger om et nytt lån fra IMF på $ 6 milliarder, eller mer. En uttalelse som kommuniserte IMF-styrets beslutning om å frigi den forrige låne-transjen, indikerte typen vilkår som vil bli vedlagt. IMF ba om «breibaserte reformer for å forbedre det finanspolitiske rammeverket», som er å redusere sosiale utlegg og øke skatteinntektene, og «reformer av kraftsektorens kostnadsside». Det siste punktet er en eufemisme for kutting av subsidier og andre skritt for å gjøre sektoren «lønnsom».

IMF insisterer også på en «markedsbestemt valutakurs» for å sikre at hele kostnaden for den pakistanske rupiens erosjon umiddelbart bæres av de fattige massene. Pakistans valuta presterte i fjor dårligst i Asia. Et nytt lån vil uunngåelig innebære drakoniske reformer knyttet til disse tiltakene, som fører til en ytterligere utarming av folket.

Som respons på et spørsmål fra Dawn oppfordret det amerikanske utenriksdepartementet «Pakistan til å fortsette å samarbeide med IMF og andre internasjonale finansinstitusjoner for å implementere forlengst nødvendige makroøkonomiske reformer», rapporterte avisa 8. mars. Gitt Washingtons dominerende posisjon i IMF er godkjenning derfra avgjørende for at Pakistan får sikret en ny lånefasilitet.

Gjenopprettingen av den sterkt frynsete pakistansk-amerikanske relasjonen etter Imran Khans avsetting i 2022 var nesten helt sikkert knyttet til at Islamabad leverte våpen til Ukraina via en bakkanal. Men der Washington forbereder for krig med Iran for å konsolidere sin dominans i Midtøsten, vil Islamabad også komme under press for å ta en stadig mer konfronterende holdning til Teheran, om anliggender som spenner fra handel til grensesikkerhet.

Islamabads kapitalistelite er vel inneforstått med at det er overveldende motstand i befolkningen mot det imperialiststøttede genocidet i Gaza, og det er en utbredt erkjennelse av at denne forbrytelsen bare er mulig på grunn av amerikansk imperialismes aktive rolle i den. Dette heller bensin på ilden av befolkningens mangeårige antiimperialistiske sentimenter. Det er ingen tegn til lettelse av de sammensatte krisene Pakistan står overfor. Den skjøre regjeringen er snarere på kollisjonskurs med massene, der deres genuine demokratiske og egalitære aspirasjoner setter dem i uforsonlig opposisjon til koalisjonens underkastelse for IMF. Regjeringen vil omfavne stadig mer autoritære styreformer der den forsøker å banke gjennom nok et innstrammingsprogram, samtidig som den besørger militæret mer innflytelse og makt for å sikre seg dets fortsatte støtte.