De ledende NATO-maktene bruker toppmøtet i Brussel i anledning militæralliansens 75-årsmarkering til massivt å eskalere krigen mot Russland. For å forhindre det ukrainske militærets forestående kollaps arbeider alliansen febrilsk med tiltak som truer å provosere fram en direkte militær konflikt med den atomvåpenbestykkede makten og kaste hele kontinentet ut i en ødeleggende krig.

«Europa står nå overfor krig i en skala vi trodde hørte historien til,» sa NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg i en pressemelding ved starten av møtet med NATOs utenriksministre. Russland har de siste dagene satt i gang «nye store angrep» på Ukraina og «fortsetter å presse langs frontlinjene».

Derfor «må NATO stå fast i vår støtte til Ukraina», fortsatte Stoltenberg. Og han ønsker velkommen det faktum «at de allierte fortsetter med store leveranser av våpen, ammunisjon og utstyr». Men Kiev «har imidlertid presserende behov. Enhver forsinkelse i å besørge støtte har, mens vi snakker, konsekvenser på slagmarka,» advarte han.

Til tross for det høye dødstallet – Ukraina har allerede ofret hundretusener på slagmarka – og den voksende faren for nukleær eskalering, er de ledende imperialistmaktene ikke villige til å avvike fra deres krigsmål: Å påtvinge Russland militært nederlag i Ukraina, bringe Kiev under deres kontroll og underlegge seg den ressursrike og geostrategisk viktige eurasiske landmassen som helhet.

Stoltenberg understreket: «Ukraina vil bli medlem av NATO. Det er et spørsmål om når, ikke hvorvidt.» Og han etterlot ingen tvil om at NATO-offensiven i Ukraina er del av en global krig fra imperialistmaktenes side.

«Vi vet at vår sikkerhet ikke er regional – den er global,» sa NATO-generalsekretæren. «Krigen i Ukraina illustrerer dette tydelig. Russlands venner i Asia er av avgjørende betydning for at landet fortsetter sin angrepskrig. Kina støtter opp Russlands krigsøkonomi. Til gjengjeld pantsetter Moskva sin framtid til Beijing. Nord-Korea og Iran leverer betydelige forsyninger av våpen og ammunisjon. Til gjengjeld mottar Pyongyang og Teheran russisk teknologi og forsyninger som hjelper dem å fremme deres evner på områdene missiler og nukleær teknologi.»

NATO er derfor oppfordret, og må «skifte dynamikken i vår støtte». Det er et behov for å «sikre pålitelig og forutsigbar sikkerhetsassistanse til Ukraina på lang sikt. … Slik at vi baserer oss mindre på frivillige bidrag og mer på NATO-forpliktelser.» Møtet skulle diskutere «hvordan NATO kan ta mer ansvar for å koordinere militært utstyr og trening for Ukraina, som forankrer dette innenfor et robust NATO-rammeverk». Et annet anliggende skulle være den «flerårige finansielle forpliktelsen for å opprettholde vår støtte».

Stoltenberg ga ingen konkrete detaljer, men det er klart at NATO-maktene arbeider med en massiv krigseskalering i forkant av NATO-toppmøtet i Washington i juli. Ifølge medieoppslag inkluderer dette et krigsfond på € 100 milliarder for Ukraina over de fem neste årene. Militæralliansen samler samtidig stadig større antall tropper langs den russiske grensa og holder enorme militærøvelser.

Den største NATO-basen i Europa målt i areal bygges for tiden i Romania, for å innkvartere 10 000 soldater og deres familier. Tyskland forbereder permanent stasjonering av to kampbrigader i Litauen. Samtidig er det åpen diskusjon om utplasseringen av bakketropper til Ukraina. Så nylig som i slutten av mars skrøyt Pierre Schill, stabssjef for den franske hæren, av at Frankrike kunne «utplassere 20 000 soldater innen 30 dager».

Spesielt de ledende europeiske NATO-maktene responderer på den ukrainske hærens fiasko med erklæringer som støtter en sterkere europeisk rolle i krigen. I en felles artikkel for den amerikanske dagsavisa Politico erklærer utenriksministrene i Tyskland, Frankrike og Polen, Annalena Baerbock, Stéphane Séjourné og Radosław Sikorski, at de vil fortsette deres «støtte» til Ukraina «så lenge det tar, og så intensivt det trengs».

Dermed avviser utenriksministrene i Weimar-triangelet enhver diplomatisk løsning på konflikten og argumenterer for en utvidelse av krigen. De skrev: «For at Europa skal være i fred, må russisk imperialisme stoppes. Vi kan ikke tillate noen ‹gråsoner›, fordi Putin anser dem som en invitasjon til å undergrave territoriell integritet og suverenitet, tegne imaginære linjer på kartet og, i siste instans, til å bruke militær makt. Hans fullskala invasjon av Ukraina har også bevist at en politikk med innrømmelser overfor Russland, i håp om at det kunne bringe fred eller stabilitet tilbake til kontinentet, er naiv.»

Dette er ikke annet enn propaganda. Alt snakk om «russisk imperialisme» som truer «freden» i hele Europa kan ikke skjule det faktum at i realiteten er NATO-maktene angriperne.

Hva er NATOs merittliste de 75 siste årene? Under lederskap av USA har militæralliansen som ble grunnlagt som et antikommunistisk bolverk, undergravd utallige lands «territoriale integritet og suverenitet». Siden det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen har NATO-maktene uavbrutt ført krig for økonomiske og geopolitiske interesser. Ikke bare ble store deler av Midtøsten og Sentral-Asia redusert til grus, men den «territoriale integriteten og suvereniteten» til hele land i Europa ble også ødelagt. NATO førte i 1999, med Tysklands aktive deltakelse, en ødeleggende bombekampanje mot Serbia for å framtvinge løsrivelsen av Kosovo.

Den nåværende krigsoffensiven er fortsettelsen av denne politikken. NATO-maktene provoserte fram Russlands reaksjonære invasjon av Ukraina. De fortsetter nå å eskalere krigen for å avverge en kollaps av den ukrainske fronten, og for å oppnå deres vanvittige mål om militært å beseire den atomvåpenbestykkede makten Russland.

Artikkelen til Baerbock, Séjourné og Sikorski lyder som en plan for Europas totale krigsmobilisering mot Russland. De argumenterer at de «europeiske allierte» må «ta deres rettmessige del av NATOs kollektive byrde, og vise beredskap for å ta mer ansvar for Europas forsvar. Det varige transatlantiske båndet forblir grunnfjellet for vår sikkerhet, og vi europeere må ta tak i noen av de mest presserende manglene som har blitt smertelig åpenbare i løpet av de siste månedene og årene: Gap i evner, våre styrkers beredskap, produksjonskapasitet, logistikk, standardisering og interoperabilitet.»

Nærmere bestemt lover de tre utenriksministrene å bruke «et minimum av 2 prosent av BNP på forsvar». Dette er «en nødvendig forutsetning, og selve fundamentet som vi bygger vårt kollektive forsvar på». Samtidig må dette tallet imidlertid «bare være et utgangspunkt» for å utvikle «styrkene og evnene vi trenger for kollektivt forsvar».

Baerbock, Séjourné og Sikorski krever intet mindre enn etableringen av en europeisk krigsøkonomi. «Vi må utnytte kontinentets fulle industrielle potensial for å oppgradere våre militære evner, skru opp produksjonen og høste stordriftsfordeler,» skriver de. «Våre nasjonale forsvarsindustrier er nøkkelen til dette. De trenger bindende langsiktige kontrakter – med klare tidslinjer, et ambisjonsnivå, faste finansielle forpliktelser og kjøpsgarantier fra våre regjeringer.»

World Socialist Web Site skrev i et nylig perspektiv om faktorene som er pådrivere for styringsklassenes mobilisering for total krig:

Som i de to verdenskrigene på 1900-tallet føler de imperialistiske styringselitene at de har liten tid, og at bare rask opptrapping kan motvirke mektige politiske krefter – i den militære situasjonen og den internasjonale klassekampen – som arbeider mot dem.

Dette gjelder spesielt for de europeiske maktene. De responderer på den ukrainske hærens kollaps ved å bli stadig mer aggressive og etterlyse en større europeisk krigsinnsats. Ved å gjøre dette drives de av den vedvarende frykten for at arbeiderklassen skal forpurre deres planer for krig.

Arbeidere og unge mennesker mobiliserer allerede en masse mot genocidet i Gaza og er også overveldende i opposisjon til NATO-krigen mot Russland. Angrepene på sosiale og demokratiske rettigheter tilknyttet krigspolitikken fører til en økning av protester og streiker. Fagforeningene og deres pseudo-venstre-tilhengere er desperate for å isolere og undertrykke dem.

For å stoppe krigsgalskapen må opposisjonen utvikles til en internasjonal bevegelse av arbeiderklassen mot det kapitalistiske profittsystemet, og bli bevæpnet med et bevisst sosialistisk lederskap og perspektiv. Det er dette Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, i allianse med sine søsterpartier, slåss for i de kommende Europa-valgene.

SGPs valguttalelse erklærer: «Arbeidere må mot bankenes og selskapenes EU, med massedød og krig, sette perspektivet for Europas forente sosialistiske stater. Krig kan ikke avsluttes, menneskeliv kan ikke reddes og lønninger kan ikke forsvares uten å bryte bankenes og selskapenes makt og sette dem under demokratisk kontroll. I stedet for å skyte på hverandre må arbeidere i Russland og Ukraina, og arbeidere over hele Europa, sammen med dette perspektivet, slåss mot krigshisserne hjemme.»