Trommene for økonomisk krig, som tidligere ble kalt handelskrig, banker høyere enn noen gang.
Organisasjoner, regjeringer og selskapsmedia – som en gang opprettholdt at frihandel var veien til en fredelig global økonomisk orden og at handelskrig måtte avverges for ikke å føre til den typen ødeleggende konsekvenser som ble sett på 1930-tallet – girer nå opp for kamp.
Den økonomiske krigen blir innrammet i begreper om nødvendigheten av å motvirke kinesiske statssubsidier til industrier som produserer elektrodrevne kjøretøy og andre høyteknologiske produkter, deriblant litium-ion-batterier og solcellepaneler, til lavere kostnader og i større mengder enn noe annet sted i verden.
Dette skal være i sentrum av samtalene USAs finansminister Janet Yellen holder med medlemmer av den kinesiske regjeringen under hennes besøk i Beijing denne uka.
Forut for hennes avreise ville ikke Yellen bli trukket på spørsmålet om hvorvidt USA ville innføre flere tolltariffer mot Kina, men indikerte at det på ingen måte var utelukket.
«Vi ønsker ikke å bli for beroende på dem, og de ønsker å dominere markedet. Det kommer vi ikke til å la skje,» sa hun i et intervju.
Som en indikasjon på skiftet i amerikanske politiske kretser gjorde Yellen, som på 1990-tallet var tilhenger av Kinas inntreden i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og betraktet landets eksport av billigere varer som fordelaktig for USA, det klart at dette ikke lenger var tilfelle.
«Folk som meg vokste opp med synspunktet: Dersom folk sender deg billigere varer, da sender du en takkemelding. Det er hva standard økonomi i utgangspunktet sier. Jeg ville aldri igjen si: ‹Send en takkemelding,›» sa hun.
Et annet tegn på det akselererende skiftet var en nylig artikkel av Rana Foroohar, en ledende redaksjonell figur i Financial Times. Den var bemerkelsesverdig ikke bare for dens fordømmelse av Kina – det er som å forvente – men at den gikk videre til å oppfordre til skroting av WTO (World Trade Organization), det globale organet som angivelig setter handelsregler og dømmer i tvister.
Hun fordømte Kinas «hykleri» i å utfordre skattekreditter som støtter amerikanske produsenter av rein energi under Loven for inflasjonsreduksjon, for å bryte WTO-reglene når landets egen økonomi er «bygd på planer som legger ut tiår-lange subsidier og proteksjonistiske omringinger av de mest strategiske industriene, inkludert men ikke begrenset til rein energi, telekommunikasjoner og kunstig intelligens».
Fordømmelsene av Kina ignorerer behendig historisk erfaring. Man kan godt spørre hvor den amerikanske datamaskinindustrien ville vært i dag om det ikke var for den kontinuerlige statsfinansierte høyteknologiske utviklingen som går tilbake til det militær-industrielle komplekset på 1950-tallet. Og de gigantiske amerikanske farmasøytiske selskapene, som dominerer nøkkelområder på verdensmarkedet, som har vært mottakerne av flere tiår med forskning utført av offentlig finansierte institusjoner.
Kinas politiske økonomi, hevder Foroohar, «strider mot WTOs forutsetninger for frihandel», som fastholder at framvoksende nasjoner ganske enkelt skal falle sømløst på linje med «regler for frie markeder skrevet av vestlige makter» som ikke har funnet sted.
Men nå er det «framskritt» fordi «beslutningstakere (de fleste i USA, men noen i Europa også) begynner å ta av seg deres skylapper og se på verden slik den virkelig er.»
Hun refererer kommentarer hun fikk fra USAs handelsrepresentant Katherine Tai om at «Europas eksistensielle bekymringer om innvirkningene av Kinas elbil-dumping har nådd et febernivå.»
Europeere og mange amerikanske toppdirektører har lenge vært «godtroende blinde for det faktum at den globale handelsmodellen og institusjonene som støtter den ikke er bygget for å håndtere dagens virkelighet», men at vi nå «kan vi være ved et vendepunkt».
Hva som eksakt vil framkomme er enda ikke klart, men det er imidlertid trenden. Den vil se utviklingen av internasjonale økonomiske relasjoner der hvert land, eller ulike grupper av land, søker å beskytte deres egen posisjon på bekostning av deres rivaler.
Det er en tilbakevending på et langt høyere nivå til den typen konflikter som reiv verdensmarkedet i stykker på 1930-tallet og som institusjonene opprettet i etterkrigstiden, med utgangspunkt i Den generelle avtalen om tolltariffer og handel (GATT), WTOs forgjenger, var ment å forhindre.
Denne trenden akselereres av verdensøkonomiens generelle oppbremsing, resesjon i enkelte områder, der kinesisk økonomisk vekst, etter å ha avtatt markant og uten tegn til en reversering, ikke lenger kan fungere som den støtdemperen den var etter den globale finanskrisa i 2008.
Mer enn det, lavere kinesisk vekst er satt til å bli utløseren for stadig dypere økonomisk konflikt, ifølge en artikkel av Daniel Rosen og Logan Wright, publisert i tidsskriftet Foreign Affairs i forrige uke, med tittelen «Kinas økonomiske kollisjonskurs».
Forfatterne begynner med å bemerke at Kinas økonomi knapt har vokst de to siste årene, og at de grunnleggende politiske reformene som trengs for å oppnå til og med 3 eller 4 prosent vekst, «viser seg vanskelige for Beijing å oppnå».
Kina har de to siste tiårene hatt et handelsoverskudd, men nedgangen i kinesisk innenlandsk etterspørsel i 2022 og 2023 «skjøv landets eksporter til å overstige dets importer med den sjokkerende summen $ 1,7 billioner».
Som mange andre etterlyser forfatterne tiltak for å øke den forbruksstyrte veksten. «I løpet av de to siste årene har det motsatte skjedd. Ute av stand til å selge varer til innenlandske kjøpere, eksporterer kinesiske selskaper deres overskuddsproduksjon til utlandet.»
«Og der kinesisk overkapasitet driver utenlandske regjeringer mot stadig strengere mottiltak, er den resulterende konfrontasjonen noe verken den kinesiske økonomien eller det globale handelssystemet har råd til.»
Selvfølgelig, en artikkel i et av det amerikanske politiske etablissementets ledende tidsskrifter kunne ikke peke på kapitalismens absurditet og irrasjonalitet, forankret i dens profittdrevne og markedsbaserte system, der «overproduksjon» av varer, som kunne nære vekst og økonomisk ekspansjon og bidra til å hanskes med klimaendringer, produserer ei krise og konfrontasjon.
Forøvrig gikk artikkelen forbi det faktum at fiendtlighet mot Kina i handel, ledet av USA, ikke er av ny dato, men har vært lenge under utvikling.
Tilbake på 1990-tallet ledet Clinton-administrasjonen arbeidet for å få Kina inkludert som medlem av WTO. Den mente dette ville åpne nye områder for amerikanske investeringer og gjøre det mulig for USA å opprettholde sin framtredende posisjon i verdensøkonomien i æraen av globalisert produksjon.
Det ble også håpet at en vending til det «frie markedet» i Kina ville føre til endringer i regimet, og bringe fram deler av den voksende kinesiske kapitalistiske styringsklassen mer mottagelige for amerikansk dominans og overholdelse av dens såkalte «regelbaserte» orden.
Men innen Obama-administrasjonens tid ble det erkjent at dette ikke hadde funnet sted. Tettere integrering av Kina hadde tilrettelagt for landets økonomiske ekspansjon og ført til utviklingen av et regime som gnisset tenner på underordnelse til USA og var fast bestemt på å flytte Kina lenger opp på den økonomiske rangstigen – en trussel mot USAs overherredømme.
Obamas handelsrepresentant Michael Froman oppfordret til en ny internasjonal handelsarkitektur, der han bemerket at USA sto overfor hindringer fordi landet ikke lenger hadde en like dominerende posisjon som det gjorde etter den andre verdenskrig.
Obama-administrasjonen gjenspeilte denne endrede styrkebalansen der den i 2011 gjennomførte «vippa til Asia», starten på den militære omringingen av Kina som har pågått med stormskritt i årene siden.
Trump-administrasjonen lanserte i 2018 handelskrigstiltak med ei rekke tolltariffer på kinesiske varer, med henvisning til den massive ubalansen i handelen mellom de to landene.
Men den virkelige pådriveren, som skissert i en serie dokumenter på den tiden, var mot kinesisk utvikling av ny teknologi, ansett som en eksistensiell trussel for USAs posisjon.
Under Biden har ikke bare Trump-tariffene i vesentlig grad blitt beholdt, men krigen mot kinesisk utvikling av høyteknologi har blitt utvidet med ei stadig større rekke av forbud mot eksporten av livsviktige databrikker.
Men selv om disse forbudene har forårsaket betydelige problemer har de imidlertid ikke vært helt vellykkede, med det resultat at Kina nå er den ledende produsenten av elbiler og ei rekke andre varer, som solcellepaneler og batterier.
De forverrende økonomiske utsiktene for verdensøkonomien intensiverer denne økonomiske krigføringen og øker utsiktene for at den vil føre til en militær konflikt.