Alle finansverdens øyne vil i dag være rettet mot Wall Street for å se om nedsalget som fant sted på fredag, etter at en lavere enn forventet jobbrapport indikerte at økonomien kunne bevege seg inn i resesjon, vil fortsette.

Bare to dager etter å ha besluttet å holde rentenivåene på det nåværende høye nivået, har Federal Reserve kommet under ild for å etterlate deres forventede kutt for små og for seint. Den initielle reaksjonen var et løft i markedene da sentralbanksjef Jerome Powell indikerte at et rentekutt var veldig mye på bordet for deres neste møte i september.

Markedssentimenetet ble raskt negativ etter at fredagens jobbrapport viste at bare 114 000 jobber hadde blitt lagt til i juli sammenlignet med forventningene om 175 000. Antallet tilførte jobber i juni ble nedjustert med 29 000. Antallet ledige stillinger har også falt betydelig. Relasjonen ledige stillinger har falt til 1,2 til én, sammenlignet med en topp på to til én i mars 2022.

Frykten for en nedgang og store fall i aksjemarkedet har blitt høynet av det fortsatte fallet av høyteknologi-aksjer som har ført til at den teknologibaserte NASDAQ-indeksen beveger seg inn i det som kalles «korreksjon»-territorium, ned 10 prosent fra dens høyeste nivå 11. juli.

Det største fallet var for halvlederbrikkeprodusenten Intel. Aksjekursen stupte 26 prosent etter kunngjøringen om at Intel planla å kutte 15 000 arbeidsplasser. Så mye som $ 3 billioner har blitt slettet av de store teknologiselskapenes markedsverdi i forrige måned, etter at de toppet i juni.

Den nedadgående bevegelsen gikk på tvers av sektoren der det har blitt klart at det spekulative vanviddet rundt kunstig intelligens (KI), som sendte aksjekursen til halvlederbrikkeprodusenten Nvidia til værs, begynner å avta.

Som en Bloomberg-rapport bemerket kommer den økte risikoen for en nedgang der Fed fortsetter sin restriktive monetære politiske orientering «akkurat der den store KI-boomen i 2024 skjelver etter høyprofilerte inntjeningsskuffelser og ny frykt for at investeringsbonanzaen enda ikke har lønt seg for store deler av Corporate America.»

Stigningen av arbeidsledighetsnivået med 0,2 prosent til 4,3 prosent utløste den såkalte Sahm-regelen, som angivelig indikerer en resesjon når det tre-måneders glidende gjennomsnittet av arbeidsløsheten beveger seg minst et halvt prosentpoeng over dets laveste nivå over de forrige 12 månedene.

Den andre store driveren i finansmarkedene var avkastningen (yield) på Treasury-bonds, amerikanske statsobligasjoner. Yield på 10-års obligasjonene falt med 0,38 prosent på ei uke til 3,8 prosent da investorer søkte den relative sikkerheten i statsgjeld og sendte prisen på obligasjoner høyere. [Yield og obligasjonspriser har en invers relasjon.]

I et marked der betydelige bevegelser kan være bare noen få brøkdeler av et prosentpoeng, var forrige ukes fall et stort skifte. Det var det høyeste siden starten av pandemien i februar-mars 2020.

En annen indikasjon på finansiell turbulens var stigningen i Vix-volatilitetsindeksen som er kjent som Wall Streets «fryktmåler». Den steg fredag til så høyt som 29 – den har de siste månedene vært godt under 20 – for å nå sitt høyeste nivå siden bankkrisa i mars 2023 da tre betydelige regionalbanker gikk under.

I hans kommentarer ved avslutningen av onsdagens Fed-møte, som indikerte at et rentekutt i september var svært sannsynlig, nektet Powell å si at det ville bli begynnelsen på en syklus av rentekutt og indikerte at ingenting mer enn et kutt på 0,25 poeng ville skje. Et større trekk var «ikke noe vi tenker på akkurat nå», sa han.

Mindre enn 48 timer seinere brøyt det ut et ramaskrik fra finanskapitalens representanter for store kutt i rentenivåene sammen med fordømmelser av Fed for å «falle bak svingen».

Mark Zandi, sjeføkonom for Moody’s, sa til Financial Times: «De gjorde en feil. De burde ha kuttet rentenivåene for måneder siden. Det føles som at et kutt på et kvarts poeng i september ikke kommer til å være nok. Det må bli et halvt prosentpoeng med et klart signal om at de kommer til å være langt mer aggressive med å normalisere rentenivåene enn de har antydet.»

Futuremarkedene priser nå inn en 70 prosent sjanse for et kutt på 0,5 prosentpoeng i september sammenlignet med en sjanse på 28 prosent før den siste jobbrapporten.

Analytikere fra JP Morgan og Citi hevet deres forventninger til rentekutt inneværende år til totalt 1,25 prosentpoeng. Det ville bety kutt på to halvpoeng og ett fjerdedels poeng i løpet av de tre neste Fed-møtene.

Priya Misra, porteføljeforvalter for JPMorgan Asset Management, sa til Bloomberg: «Markedene ser framover og erkjenner den svært reelle faren for at økonomien kan gli til under trendvekst.»

Som med alle slike uttalelser fra finanskapitalens representanter, er det nødvendig å avsløre de reelle klasseinteressene til verks. Bekymringene og ropene om rentekutt blir omsvøpt i begreper om skaden Feds restriktive politikk gjør på økonomien.

Som de meget vel vet vil rentekutt imidlertid gjøre lite eller ingenting for å stanse det som er i ferd med å bli en jobbmassakre.

Den er drevet av en oppbremsende global økonomi og de store selskapenes bestrebelser for å forbedre deres konkurranseposisjon i kampen om markeder. For å gjøre det prøver de å banke ned arbeidernes lønnskrav under betingelser der levestandardene fortsetter å synke, til tross for påstandene om at inflasjonen avtar.

Finansmarkedenes forlangender er ikke motivert av bekymringer om høyere arbeidsledighet, men av kravet om en tilbakeføring til billigere penger slik at deres parasittisme og spekulasjoner kan fortsette, og at avtaler finansiert da rentene var nært null – essensielt sett basert på gratis penger – ikke frynser opp under det nåværende restriktive regimet.

Utsiktene for resesjon kombinert med ei finanskrise vokser. Arbeiderklassen kan ikke arbeide under villfarelsen at Feds intervensjon, som fungerer for å forsvare finanskapitalen, på en eller annen måte skal lindre situasjonen. De må etablere uavhengige grunnplankomitéer for å slåss for deres egne interesser mot selskapenes og Biden-Harris-administrasjonens industripoliti, fagforeningsbyråkratiet.

Som Socialist Equality Party’s visepresidentkandidat Jerry White kommenterte etter Intel-kunngjøringen og jobbrapporten: «Arbeidere må respondere ved å kartlegge et uavhengig handlingsforløp basert på deres egne klasseinteresser. Mot styringsklassens program for krig, innstramminger og diktatur må arbeiderklassen fremme en strategi for global enhet mot det kapitalistiske profittsystemet, en som tar sikte på å plassere bankene, transporten og industrien under arbeiderklassens demokratiske eierskap og kontroll.»