Den tidligere hærløytnanten William Calley jr.s død i en alder av 80 år, først rapportert denne måneden selv om den fant sted i april, besørger en anledning til å se tilbake på en av amerikansk imperialismes mest beryktede forbrytelser under Vietnamkrigen, My Lai-massakren.
Dette er ikke et anliggende av gammel historie, da det er mange mennesker i dag som fortsatt kan huske, som denne forfatteren gjør, da han første gang hørte navnet Calley og landsbyen han for alltid vil være tilknyttet: My Lai, i US Army-språk, Songmy som den ble kalt av dem som bodde der.
Det er heller ikke et anliggende av bare én enkelt amerikansk uhyrlighet i Vietnam i 1968, der amerikanske tropper skøyt med maskingeværer, knivstakk og drepte med håndgranater rundt 504 vietnamesiske sivile, nesten alle kvinner, barn og eldre menn, som ikke var i stand til å kjempe imot. Slike hendelser er kjennetegn for enhver imperialistisk og kolonikrig.
I Gaza i dag, praktisk talt hver uke bringer en ny My Lai, selv om de nå vanligvis begås med fjernavfyrte missiler, bomber sluppet fra krigsfly eller skutt fra stridsvogner inn i mengder av palestinske sivile. Israelske soldater bruker avanserte amerikansk-leverte våpen som på avstand lar dem drepe ustraffet. De trenger ikke å skitne til deres hender ved å dytte skrikende ofre ned i ei grøft for deretter å åpne ild med maskingeværer eller å kaste håndgranater på dem.
Det var den psykologiske belastningen av slike handlinger som slo hull på den amerikanske militære overkommandoens tildekking av My Lai. Individuelle soldater i Calleys tropp steilet over massemordet, noen nektet direkte å åpne ild, andre angret bittert på deres egen rolle i å «følge ordrer» og fortalte det til andre soldater, og til slutt til pressen.
Noen få modige soldater, Hugh Thompson jr. og Ron Ridenhour, og en prinsippfast journalist, Seymour Hersh, spilte hovedrollen i å bringe My Lai til offentlighet i USA og verden.
Calley, som den gang var en andreløytnant, førte den 16. mars 1968 hans First Platoon of Charlie Company, en enhet fra Americal Division, inn i landsbyen My Lai. Han hadde av overkommandoen blitt fortalt, og videreformidlet til hans tropper «etterretningen», at de fleste kvinnene og andre ikke-stridende ville være borte fra landsbyen på et lokalt marked, og at de etterlot seg først og fremst vietnamesiske motstandskjempere, såkalte «Vietcong», som skulle drepes uten nåde.
Troppen fant ingen motstandskjempere, men drepingen uten nåde begynte likevel. De gjetet familier ned i dreneringsgrøfter eller inn i bomberom, og slaktet dem deretter med håndgranater eller maskingeværild. Soldater gjengvoldtok mange av kvinnene og jentene før de drepte dem. Da blodbadet var over var det 504 døde vietnamesere, og ikke et eneste amerikansk krigsoffer.
Øyenvitnevitneforklaringen er fortsatt kvalmende, som Holocaust-overlevendes minner er. Bulletin, den gang avisa til den amerikanske trotskistbevegelsen, refererte noe av det på tidspunktet for Calleys rettssak i 1970 på 109 tiltalepunkter for mord:
Det var en liten gutt som fortumlet kom gående imot oss. Han ble skutt i armen og beinet. Han gråt ikke og laget ingen lyd. GI-en avfyrte tre skudd inn i barnet. Det første slo ham tilbake, det andre løftet ham opp i lufta. Det tredje skuddet satte ham ned, og kroppsvæskene kom ut. GI-en ... gikk bare vekk. – Ronald L. Haeberle, hærens tidligere sersjantfotograf.
Rett utenfor landsbyen var det denne store haugen av lik. Denne veldig lille ungen – han hadde bare på seg ei skjorte, ingenting annet – han kom bort til haugen og holdt hånda til en av de døde. En av GI-ene bak meg falt ned i en kne-stilling, 30 meter fra denne ungen, og drepte ham med et enkelt skudd. – Jay Roberts, spesialist 5
Vi gikk bort til folkene og han [Calley] begynte å dytte dem vekk, og begynte å skyte vekk inn i ravinen. Det var rundt 80 sivile der, og vi bare begynt å bruke automatvåpen mot dem, menn, kvinner og barn og babyer. – Tidligere menig Paul Meadlo
Det var mange flere slike vitnesbyrd, selv om massakren i mer enn ett år forble en hemmelighet holdt innen hærens kommando.
Herbert Carter, en soldat fra Houston, Texas, sa seinere: «Vi gikk gjennom landsbyen. Vi så ingen VC [Viet Cong]. Folk kom ut av deres hootches [hytter] og gutta skjøt dem ned og brente deretter the hootches, eller de tente på hyttene og skjøt deretter folkene da de kom ut. ... Slik fortsatte det hele dagen. Noen av gutta så ut til å ha det veldig morro med å gjøre det.»
«Hele saken var så bevisst. Det var regelrett mord, og jeg sto der og så på det,» skulle sersjant Michael Bernhardt fra New York seinere minnes. «Det var akkurat som enhver annen vietnamesisk landsby – gamle Papa-san, kvinner og barn. Faktisk, jeg kan ikke huske å ha sett en mann i militær alder på hele stedet, død eller levende. Den eneste fangen jeg så var rundt 50.»
«Akkurat som en nazi-type ting»
Michael Terry, fra Orem, Utah, sa: «De bare marsjerte gjennom der de skøyt alle. Virkert som ingen sa noe som helst. ... De bare begynte å trekke folk ut og skyte dem.» Han beskrev drepingen av ei gruppe på 20 vietnamesere: «De hadde dem i ei gruppe som sto over ei grøft – akkurat som en nazi-type ting. ... En offiser beordret en ung fyr til å bruke maskingevær til å skyte ned alle av dem, men guttungen kunne bare ikke gjøre det. Han kastet fra seg maskingeværet og offiseren plukket det opp. … Mange av folkene følte de ikke var mennesker; vi bare behandlet dem som dyr.»
Varnado Simpson, intervjuet for boka Four Hours in My Lai, innrømmet: «Jeg skar halsen over på dem, kuttet av hendene deres, kuttet ut tungene deres, håret deres, skalpet dem. Jeg gjorde det. Mange folk gjorde det, og jeg bare fulgte med. Jeg mistet all fornemmelse av retning.» Han begikk seinere selvmord.
Hæren rapporterte opprinnelig om en stor militær suksess ved My Lai, der 128 fiendtlige krigere hadde blitt drept. Den amerikanske militærsjefen i Vietnam, general William Westmoreland, erklærte at amerikanske tropper hadde tildelt Viet Cong et «tungt slag». Tilsvarende løgner og skryt ledsager ofte slike grusomheter.
Men det var en klage innmeldt av Hugh Thompson, en helikopterpilot som ved My La personlig reddet 16 vietnamesiske barn (han satte ned hans helikopter ved landsbyen, fikk hans to skyttere til å rette deres våpen mot de herjende soldatene, og fylte helikopteret til siste plass før han fløy vekk).
Ronald Ridenhour, en helikopterskytter som ikke var ved åstedet, fikk vite om massakren gjennom ryktebørsen og begynte å undersøke den på egen hånd. Han ventet til han forlot militæret, men sendte i 1969 meldinger til den militære overkommandoen og dusinvis av medlemmer av Kongressen som avslørte My Lai-hendelsene. Hæren startet en formell etterforsking av løytnant Calley på anklager om mord, og forventet at spørsmål skulle bli reist i Kongressen, men det ble ingen. Associated Press (AP) rapporterte i september 1969 om åpningen av etterforskingen i en artikkel på fire avsnitt.
De sanne dimensjonene av My Lai-uhyrlighetene ble først offentlige to måneder seinere. Ridenhours påstander kom Seymour Hersh for øre, den gang en 32-år-gammel frilansreporter som hadde sluttet i AP for å arbeide som pressesekretær for senator Eugene McCarthys presidentkampanje, som hadde utfordret den sittende Lyndon Johnson over Vietnamkrigen. Hersh fulgte vedvarende opp, fant til slutt Calley og intervjuet ham om hendelsene den 16. mars 1968.
Hersh’ artikler om massakren begått av amerikanske soldater ble distribuert av Dispatch News Service, et alternativt pressebyrå som spesialiserte seg på kritisk dekning av Vietnamkrigen. (Etablert i 1968 ble det i 1973 nedlagt, tre år etter at Hersh ble tildelt Pulitzer-prisen for internasjonal rapportering for hans avsløringer av My Lai). Først etter at avsløringene ble plukket opp av internasjonal presse fulgte amerikanske selskapsmedier etter.
My Lai-rapporteringen frambrakte utbredt avsky, næret antikrigsbevegelsen i USA, rystet Pentagon og forårsaket varig skade på departementets evne til å føre krig på vegne av amerikansk imperialisme. Som Bulletin-overskriften fra den gang lød (med det vietnamesiske navnet for åstedet for massakren), «SONGMY IS VIETNAM».
Den artikkelen, publisert den 8. desember 1969, besørget en marxistisk analyse av en hendelse som ble breit publisert i selskapsmediene, men som samtidig ble avvist som den kriminelle handlingen av ei gruppe soldater og lavt rangerte offiserer, ikke som å reflekterer amerikansk regjeringspolitikk. Bulletin forklarte:
Vietnamkrigen er en imperialistmakts krig, USA, mot folket i Vietnam, den vanlige arbeidende befolkningen og bøndene. På den ene siden står USAs hær og ei liten gruppe korrupte profitører, militarister, Saigon-regjeringens kapitalister. På den andre siden står Den nasjonale frigjøringsfronten (FNL) og Nord-Vietnam som mottar støtten fra massen av befolkningen, og som ikke kunne vare i én dag uten den støtten.
Under betingelser av imperialistkrig ER de vanlige sivile fienden. Det er ikke mulig å utkjempe en slik krig uten grusomheter. Det er ingen måte å rydde opp i imperialistskitten i denne krigen. Det er ingen måte å begrense skylden for Songmy til én enkelt løytnant ... Skylden ligger hos styrerne i Amerika. Det er ingen måte å begrense avsløringen av denne krigen bare til Songmy. Songmy er selve kjernen av Vietnamkrigen. Massakren viser framfor alt denne krigens KLASSE-karakter.
Rettssak, domfellelse, men ingen straff
Etter hvert som hærens etterforsking fortsatte ble siktelser henlagt mot alle offiserer som initielt var implisert, bortsett fra de to mest direkte involverte: Calley, som var på åstedet involvert i masseskytingen, og hans direkte overordnede kaptein Ernesto Medina, som ifølge vitner under rettssaken ga Calley ordre om å ødelegge alt som «går, kryper eller knurrer» i landsbyen. Det ble også henlagt siktelser mot syv av de elleve vervede mennene som initielt var impliserte. Av de resterende fire vervede mennene ble alle frikjent, det samme ble kaptein Medina. Calley var dermed den eneste personen som ble dømt for et massemord som tok livet av 504 mennesker.
I en uttalelse til retten, påminnet i New York Times-rapporten om hans død, sa Calley: «Mine tropper ble massakrert og angrepet av en fiende jeg ikke kunne se, jeg ikke kunne føle og jeg ikke kunne røre – som ingen i militærsystemet noen gang beskrev som noe annet enn kommunisme ... De ga den ikke en rase, de ga den ikke et kjønn, de ga den ikke en alder. De lot meg aldri tro at det bare var en filosofi i en manns sinn. Dét var min fiende der ute.»
Antikommunisme ble kombinert med den samme begrunnelsen for kriminell vold som ble tilbudt av nazistene: «Jeg fulgte bare ordrer». Dette påskuddet tjente fire av Calleys medtiltalte, de menige soldatene frikjent for deres handlinger ved My Lai fordi de fulgte Calleys ordre. Men Calleys bestrebelser for å anvende den samme begrunnelsen ble avvist av retten, da dette ville ha krevd å innrømme at My Lai, snarere enn å være et avvik, ble utført i samsvar med amerikanske militære ordrer i Vietnam.
Krigsrettens domsavsigelse i mars 1971 – etter den lengste rettssaken i det amerikanske militærets historie – var å finne Calley skyldig i mord av 22 mennesker. Han ble dømt til livstid i fengsel, men etter bare tre dager intervenerte president Richard Nixon, og satte ham i husarrest i påvente av en anke. Basekommandanten kuttet hans straff ned til 20 år. Hærminister Howard Callaway reduserte i 1974 straffen ytterligere til 10 år, og Calley ble til slutt løslatt etter bare tre års husarrest, hvor han bodde på basen der han hadde tjenestegjort, Fort Benning, nært Columbus i Georgia.[1]
Prominente pro-krig politikere, både demokrater og republikanere, fordømte rettsforfølgelsen, domfellelsen og straffutmålingen for Calley. Guvernør George Wallace i Alabama oppfordret til en presidentbenådning. Jimmy Carter, den framtidige presidenten, daværende guvernør i Georgia, kalte dommen «et slag mot troppenes moral». Han oppfordret georgiere til å «ære flagget slik Rusty gjorde», ved å bruke Calleys kallenavn, gitt på grunn av hans rødlige hår.
Etter at Calley ble løslatt fra husarrest, levde han et stille og begivenhetsløst liv. Han giftet seg, jobbet i hans svigerfars smykkebutikk, fikk en sønn, ble til slutt skilt, flyttet til Atlanta og seinere til Florida. Lite har blitt rapportert om hans siste tiår, før han døde i en alder av 80 år, den 28. april 2024, på et pleiehjem i Gainesville, Florida.
Ifølge Washington Post, som først rapporterte om Calleys død, oppnådde avisa «en kopi av hans dødsattest fra Florida Department of Health i Alachua County. Post ble varslet om dødsfallet, som ikke tidligere hadde blitt rapportert, av Zachary Woodward, en nylig Harvard Law School-utdannet som sa han merket seg Mr. Calleys død da han så gjennom offentlige registre.»
Post’s nekrologen bemerket: «Hans dødsattest samsvarte forunderlig med kjente detaljer om hans liv – deriblant informasjon om hans fødsel, karriere, navn og kallenavn» – men inneholdt en bemerkelsesverdig utelatelse. På ei linje som spurte om han noen gang hadde tjenestegjort «i de amerikanske væpnede styrker», var svaret «nei». Regjeringen forsøker tilsynelatende selv i døden å distansere seg fra massemorderen de hadde skapt.
Noen konklusjoner
My Lai var eksepsjonell, ikke i massakerens brutalitet, men i at den ble så beryktet. I løpet av årene fra 1965 til 1973 drepte det amerikanske militæret anslagsvis én til to millioner sivile der et stort antall amerikanske tropper var engasjert i bakkekamper i Vietnam. Ifølge forskere er det hundrevis av lignende storskala massakrer bemerket i amerikanske militære dokumentasjoner. My Lai skilte seg ut fordi en stridsfotograf var der og tok de sjokkerende bildene, fordi øyenvitner blåste i fløyta om hendelsen, og til slutt tvang fram en offentlig etterforsking og rettssak.
Calleys egen advokat, tidligere militærdommer George Latimer, fortalte domstolen: «Denne gutten er et produkt av systemet ... Han ble tatt ut av hans eget hjem, gitt automatiske våpen, opplært til å drepe. De beordret ham til å drepe. Og så stiller den samme regjeringen ham for retten for drap og velger dommeren, domstolen og aktoren.»
Myrtle Meadlo, mor til Paul Meadlo, en av soldatene som var mest aktive i massakren, sa etter hans egen beretning til Seymour Hersh: «Dette har gjort ham forferdelig nervøs ... Han virker som han bare ikke kan komme over det.» Hun konkluderte: «Jeg sendte dem en god gutt, og de gjorde ham til en morder.»
Dagen etter massakren tråkket Paul Meadlo der han var på patrulje på ei landmine, og hans høyre fot ble blåst av. Da han gikk om bord i et helikopter for medisinsk evakuering, skal Meadlo ha ropt til hans løytnant: «Hvorfor gjorde du det? Dette er Guds straff for meg, men Calley, du får din! Gud vil straffe deg, Calley!»
Det er én annen omstendighet ved My Lai-hendelsene som fortjener vurdering. Mars 1968 var en måned av ekstraordinær krise, både i Vietnam og i verdenskapitalismens anliggender mer generelt. Tet-offensiven, som ble lansert den 29. januar 1968, hadde knust Johnson-administrasjonens påstander om jevn framgang og uunngåelig seier i krigen. Den nasjonale frigjøringsfrontens tropper erobret den amerikanske ambassaden i Saigon, heiste deres flagg over citadellet i Hue og angrep dusinvis av andre byer og amerikanske baser. Quang Ngai-provinsen, der My Lai var lokalisert, var åsted for bitre kamper i måneden som ledet opp til massakren.
Mens de led store tap og til slutt i løpet av den neste måneden ble drevet ut av byene, hadde de vietnamesiske styrkene tildelt et dødsstøt av strategisk og politisk betydning.
I løpet av mars smuldret både Johnsons politiske stilling og USAs økonomiske stilling opp. Den 12. mars vant McCarthy 42 prosent av stemmene i primærvalget i New Hampshire, en sterk avvising av en sittende president. Fire dager seinere kunngjorde senator Robert F. Kennedy at han også ville utfordre Johnson for nominasjonen.
Johnson hadde erstattet Robert McNamara som forsvarsminister med Clark Clifford, en mangeårig maktmegler for Det demokratiske partiet i Washington. Clifford fjernet den 22. mars 1968 Westmoreland som Vietnam-kommandant, seks dager etter My Lai (som ingen i Washington på det tidspunktet var klar over). Den 25. mars sammenkalte Clifford ei gruppe tidligere topptjenestemenn for nasjonal sikkerhet (kalt de «kloke menn») for å gjennomgå USAs politikk i Vietnam. Dagen etter møtte denne gruppa president Johnson. Fem dager seinere, den 31. mars, kunngjorde Johnson selv at han ikke lenger ville stå som kandidat for gjenvalg.
Like betydelig var innvirkningen av Tet-offensiven på den stadig dypere dollarkrisa, der det amerikanske underskuddet på betalingsbalansen fortsatte å forverres. Salget av dollar for gull nådde i begynnelsen av mars panikkproporsjoner, og det britiske pundet, en svakere valuta, sto overfor kollaps, som den 15. mars tvang den britiske regjeringen til å stenge alle banker og børser. Fra den 16. til 17. mars ble det holdt et krisemøte av verdensbankfolk som etablerte et to-sjikts system som opprettholdt en stabil gullpris på $ 35 for deres egne hander med hverandre, samtidig som de tillot en fri markedspris for gull for alle andre handler. Dette var det siste stadiet av ei krise som kulminerte med Nixons slutt på dollar-gull-konvertibiliteten den 15. august 1971.
Følgelig, den samme dagen som amerikanske soldater med maskingeværer skøyt ned vietnamesiske sivile i My Lai, besluttet styrerne av verdenskapitalismen like drastiske tiltak på finansområdet for å bevare deres klasseherredømme. Her er det mer enn bare symbolikk. Massedrap og økonomisk ekstremitet er to sider av samme mynt, verdenskapitalismens globale krise.
Nyheten om Calleys død utløste én dags blest av artikler i selskapspressen, men så en gjenopptakelse av tausheten om Vietnamkrigens forbrytelser som har vedvart i mer enn et halvt århundre. Hver eneste av amerikansk imperialismes nye kriger – i Panama, Somalia, Irak, Afghanistan, Irak igjen, Libya, Syria, Jemen og nå Ukraina – lanseres samtidig med ei bølge av publisitet som hyller USAs demokratiske og humanitære motiver. Det er aldri en referanse til avsløringene av krigsforbrytelsene i Vietnam, dirigert fra toppen av militær-etterretningsapparatet.
Det har selvfølgelig heller ikke vært noen bestrebelser for å ta mål av amerikansk kapitalismes krise som bare har fått en dypere og mer ondartet karakter i løpet av de 56 årene som har gått siden My Lai. En av handlingene Donald Trump tok i løpet av det siste året av hans administrasjon var å innvilge benådninger til ei rekke amerikanske soldater dømt for krigsforbrytelser begått i Irak og Afghanistan som matchet brutaliteten, om ikke totalen av ofre, av William Calleys handlinger. Trump berømmet dem som helter.
Og i dag gir Biden-Harris-administrasjonen helhjertet støtte til et israelsk militære som har begått ei rekke massakrer av samme størrelsesorden som My Lai, de fleste av dem med amerikansk-leverte bomber og raketter avfyrt fra avstand, selv om noen massedrap har blitt utført ansikt til ansikt. Faktisk, basert på det estimerte antallet av 186 000 dødsofre i Gaza innen den 5. juli, som publisert av det britiske medisinske tidsskriftet The Lancet, har israelske tropper i gjennomsnitt drept 680 palestinere – mer enn antallet 504 dødsofre i My Lai – hver dag.
***
[1] Fort Benning, oppkalt etter en Confederate-general, ble i 2023 omdøpt til Fort Moore, som del av forsøket på å skille det amerikanske militæret fra arven fra pro-slaveri-opprøret som igangsatte den amerikanske borgerkrigen (1861-1865). Men basen ble omdøpt etter en annen amerikansk general mest kjent for en krig som uten tvil var like avskyelig som Confederate-opprøret: Hal Moore, som kommanderte amerikanske tropper i Vietnam under slaget om Ia Drang i 1965.
Det var den første storskala-involveringen av vietnamesiske og amerikanske soldater, og det første slaget som involverte helikopterbårne angrep av amerikanske tropper og bruken av B-52-bombefly som taktisk luftstøtte (i all hovedsak metningsbombing rundt den beleirede amerikanske styrken). Ia Drang var i praksis to slag, da Moores 1. bataljon, det 7. luftkavaleriregimentet, selv om de var beleiret, effektivt holdt tilbake deres angripere og seinere hevdet en 10:1 drapsrelasjon takket være artilleri og luftstøtte. Den 2. bataljonen ble imidlertid så godt som overrent, der de vietnamesiske soldatene lukket seg så tett om dem at bombing av dem også ville ha utslettet amerikanerne. Enheten led mer enn 50 prosent krigsskader før evakuering.
Ia Drang blir berettet i boka We Were Soldiers Once … And Young, av Moore og Joseph Galloway, som ble gjort til en film der Mel Gibson portretterer Moore i et heroisk lys. Men som Galloway selv seinere kommenterte, Ia Drang var «slaget som overbeviste Ho Chi Minh at han kunne vinne», fordi vietnameserne sto tå-til-tå med det mektigste imperialistmilitæret i verden, og tvang dem til å trekke seg ut.