Denne resolusjonen ble enstemmig vedtatt av Den femte nasjonalkongressen for Socialist Equality Party i USA [Det sosialistiske likestillingspartiet i USA], som ble avholdt fra 22. til 27. juli 2018. Kongressen ble åpnet med en rapport av David North, nasjonal styreleder for Socialist Equality Party og styreleder for Det internasjonale redaksjonsrådet for World Socialist Web Site. Kongressen vedtok også resolusjonen «Løslat Julian Assange!»

Resolusjonen publiseres i tre deler. Del én ble publisert den 8. august og er tilgjengelig her.

Den sosiale krisen og radikaliseringen av arbeiderklassen

21. Kapitalismens grunnleggende motsigelser – mellom internasjonal økonomi og nasjon-stat-systemet og mellom sosialisert produksjon og privat tilegning av profitt – kommer til uttrykk i intensiveringen av geopolitisk konflikt og faren for en tredje verdenskrig, veksten av sosial ulikhet, sammenbruddet av demokratiske styreformer internasjonalt, og fremfor alt, den politiske radikaliseringen av arbeiderklassen.

22. Det er nå ti år siden finanskollapsen i 2008, som ikke representerte en konjunkturnedgang, men en systemisk krise i kapitalistsystemet. I januar 2009 advarte SEP at det ikke ville bli noen «sosialt nøytral» respons på krisen, og at «alle tiltakene som var truffet var rettet mot å sikre interessene til de mest mektigste delene av finanseliten.» Vi spådde at styringsklasses svar på krisen ville bli en intensivering av angrepet på arbeiderklassen og en utvidelse av militaristisk vold internasjonalt, som ville øke spenningene mellom de vesentlige imperialist- og kapitalistmaktene.

23. Denne analysen har blitt berettiget. I løpet av de siste ti årene har verdens styrende klasser, anført av Obama-administrasjonen i USA, sluset billioner av dollar inn i markedene for å blåse opp igjen aktivabobler [asset bubbles], som må dekkes inn gjennom pålagte innsparingstiltak, lønnskutt og et ubønnhørlig angrep på sosiale programmer. Konsekvensene er åpenbare når man ser de sosiale relasjonene og nivåene av sosial ulikhet som råder over hele verden.

24. Konsentrasjonen av rikdom i finanselitens hender er større enn noen gang i moderne historie. I følge konsulentfirmaet Capgeminis «World Wealth Report» [Verdens rikdomsrapport] fra juni 2018 oversteg rikdommen til verdens millionærer (18,1 millioner mennesker) i 2017 for første gang noensinne $ 70 billioner, en økning på mer enn 10 prosent fra året før. En annen rapport, «Millionaire Census» [Millionær-tellingen], utgitt i mai av Wealth-X, viste at det globale antallet milliardærer fra 2016 til 2017 økte med 15 prosent, til 2.754 mennesker, og at disse milliardærenes rikdom økte med 24 prosent, til rekordnivået $ 9,2 billioner – tilsvarende 12 prosent av hele planetens bruttonasjonalprodukt. Den sentrale faktoren i denne økningen av privatformue har vært oppgangen i aksjemarkedet, med en global markedskapitalisering som vokste 21,8 prosent i 2017, mens Dow Jones Industrial Average indeksen er firedoblet i løpet av det siste tiåret.

25. Akkumuleringen av ekstrem rikdom har i en ekstraordinær grad blitt drevet av finansiell spekulasjon, som har blitt støttet av regjeringen, eksemplifisert av det langvarige programmet med «kvantitativ lettelse» [quantitative easing]. Men det er voksende indikasjoner på at markedsspekulasjon har nådde uholdbare nivå. Total «margin debt» (dvs. lånte penger investert i aksjer) står nå på anslagsvis $ 670 milliarder. Dette utgjør 3 prosent av bruttonasjonalproduktet, som er høyere enn noen gang siden krasjet i 1929. Kun fem aksjer – Facebook, Apple, Amazon, Google og Netflix - utgjør 10,6 prosent av all aksjemarkedsverdien.

26. Mens regjeringsgodkjent markedsgambling har beriket finansoligarkiet forverres forholdene for den brede massen av befolkningen i et sjokkerende tempo. Ifølge en rapport Credit Suisse publiserte ved slutten av fjoråret eier «hver av verdens 3,5 milliarder fattigste voksne eiendeler for mindre enn $ 10.000 (£ 7.600 / NOK 82.330). Til sammen eier disse menneskene, som står for 70 prosent av verdensbefolkningen i arbeidsdyktig alder, bare 2,7 prosent av verdens verdier.» I USA har tre personer – Jeff Bezos, Bill Gates og Warren Buffett – mer penger enn den nederste halvparten av befolkningen. Inntektsandelen til den øverste 1 prosent av amerikanske inntektshavere steg fra 10 prosent i 1980 til 20 prosent i 2016, mens inntektsandelen til de nederste 50 prosent falt fra 20 prosent til 13 prosent over samme periode.

27. Den ekstreme veksten av sosial ulikhet er uttrykt i utallige former. En opioid-krise raserer store deler av landet. En skarp økning i dødelighet fra narkotikapidemien, alkoholmisbruk og selvmord resulterte i en nedgang av forventet levealder i 2016, for andre år på rad. Nesten halvparten av befolkningen har mindre enn $ 10.000 i oppsparte midler og vil ikke kunne gå i pensjon. Helsetjenestekostnadene stiger som konsekvens av Obamacare, og høyskole/universitetsstudenter har en samlet gjeld på mer enn $ 1 billion. Obama-administrasjonens restrukturering av bilindustrien var spydspissen for utbredelse av deltids- og lavlønnsarbeid. De kriminelle konsekvensene av plynderingen av offentlig infrastruktur har blitt eksponert med vannkrisen i Flint og ødeleggelsen av Puerto Rico av orkanen Maria, som drepte 5.000 mennesker, eller flere.

28. «Landet med de ubegrensede muligheter,» som alltid hadde en mytisk karakter, har måttet vike for landet med lave lønninger, gjeld, permanent økonomisk usikkerhet og sosial ulikhet. I løpet av det siste halve århundret har sannsynligheten for at et barn vil tjene mer enn sine foreldre falt fra 90 prosent til 50 prosent. USA har nå den høyeste spedbarnsdødeligheten og den lavest forventede levealderen av alle større kapitalistland.

29. Disse fakta har de mest vidtrekkende politiske implikasjoner. Som SEP erklærte i sitt program, vedtatt i 2010: «I siste instans var den viktigste objektive årsaken til underordningen av arbeiderklassen til det foretakstyrte topartisystemet den amerikanske kapitalismens enorme velstand og makt. ... Endringen av objektive betingelser vil imidlertid lede amerikanske arbeidere til å ombestemme seg. Kapitalismens realitet vil gi arbeidere mange grunner til å slåss for en fundamental og revolusjonær endring av samfunnets økonomiske organisering.»

30. Disse endringene i bevissthet er allerede godt på gang. Ikke i noe annet land har det vært en slik ubønnhørlig kampanje for å blokkere selv det mest elementære uttrykk for sosialistisk bevissthet. Imidlertid viser mange meningsmålinger at blant unge mennesker har mer enn 50 prosent et positivt syn på sosialisme og at flere ville foretrekke å leve i et sosialistisk samfunn enn et kapitalistisk. Dette er en bemerkelsesverdig endring som bekrefter marxismens oppfatninger og avviser alle de småborgerlige teoriene om et opphør av klassekampen og en slutt for arbeiderklassen.

Utbruddet av amerikansk imperialisme og faren for verdenskrig

31. Sosial kontrarevolusjon er den amerikanske styringsklassens respons innenlands på den amerikansk kapitalismens langsiktige nedgang. Dens internasjonale svar er eksplosjonen av imperialistisk vold. Leo Trotskij analyserte den amerikanske imperialistpolitikken i 1928, året før utbruddet av Den store depresjonen, og advarte: «I en krisetid vil USAs hegemoni operere mer fullstendig, mer åpent og mer hensynsløst enn i boomperioden. USA vil forsøke å overvinne og fri seg fra sine vanskeligheter og sine plager, hovedsakelig på Europas bekostning, uansett om dette skjer i Asia, Canada, Sør-Amerika, Australia eller i Europa selv, enten det skjer fredelig eller med krig.»

32. Krig har blitt et permanent karaktertrekk i amerikansk politikk. Etter den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 proklamerte amerikanske imperialiststrateger et «unipolart øyeblikk». Fraværet av hovedkonkurrenten fra Den kalde krigens periode ble av den amerikanske styringsklassen tolket som en mulighet til å utnytte sin militære kraft uten tilbakeholdenhet, som sentralmekanismen for å motvirke den amerikanske kapitalismens nedgang og erosjonen av fundamentene for dens globale hegemoni.

33. Et kvart århundre senere er det åpenbart at denne politikken har mislyktes. Terroristangrepene den 11. september 2001 ga «krig mot terror»-påskuddet for en enorm eskalering av militaristisk vold, utlagt i doktrinen om «forhindringskrig» [preemptive war] adoptert av George W. Bush- administrasjonen i Den nasjonale sikkerhetsstrategien av 2002. En rekke kriger og invasjoner, ledet eller støttet av USA, har ødelagt Irak, Jugoslavia, Afghanistan, Libya, Syria, Ukraina, Jemen og mange andre land. Mens disse krigene ikke har løst den amerikanske imperialismens krise har de medført at flere enn én million mennesker døde, hele samfunn er ødelagt og de har skapt den største flyktningekrisen siden Den andre verdenskrigen. De utvikler seg nå til en konflikt med stormakter, inkludert Kina, Russland og Washingtons tradisjonelle imperialistallierte i Europa.

34. USA planlegger aktivt for verdenskrig. Trump-administrasjonens Nasjonale sikkerhetsstrategi, som ble presentert i desember 2017, gjør det for første gang eksplisitt at det sentrale for amerikansk militærplanlegging er forberedelse for en vesentlig krig som involverer store makter. En slik krig, den første konflikten i verdenshistorien der begge parter ville være bevæpnet med atomvåpen, ville true menneskenes fysiske overlevelse. «Stormakt-konkurranse, ikke terrorisme, er nå det primære fokus for amerikansk nasjonal sikkerhet,» erklærte forsvarsminister James Mattis, der han utpekte Russland og Kina som «revisjonistiske makter». Strategidokumentet beklager USAs «strategiske selvtilfredshet» over den forgangne perioden, mangelen på å ha bygd «militær kapasitet» og anskaffet seg «nye våpensystem» og, mest signifikant, idéen om at krig kan «vinnes raskt, fra stand-off avstander med minimale tapstall.»

35. Det er en inherent forbindelse mellom det kvarte århundret med USA-iverksatte kriger og fremveksten av stor maktkonflikt og trusselen om verdenskrig. Som David North, styreleder for SEP, skrev i juli 2016:

** start of indented quote

Den strategiske logikken i det amerikanske pådrivet for globalt hegemoni strekker seg forbi de nykolonialistiske operasjonene i Midtøsten og Afrika. De pågående regionalkrigene er komponentelementer i USAs raskt voksende konfrontasjon med Russland og Kina. Men dette siste stadiet i den pågående kampen om verdenshegemoni, som ligger ved hjertet av konflikten med Russland og Kina, bringer til overflaten latente og potensielt eksplosive spenninger mellom USA og landets nåværende imperialistallierte, inkludert – for å sette navn på den viktigste potensielle motparten – Tyskland. De to verdenskrigene i det tjuende århundret var ikke resultat av misforståelser. Fortiden er prolog. Som Den internasjonale komitéen forutså i årene 1990-91, har det amerikanske budet på globalt hegemoni gjenopplivet inter-imperialistrivaliseringene som sydet under verdenspolitikkens overflate. [A Quarter Century of War, Preface (Et kvart århundre med krig, Forordet)]

36. Det historiske sammenbruddet av G7-toppmøtet i juni, med de gjensidige fordømmelsene fra Trump-administrasjonen og regjeringene i Europa og Canada, er det siste og mest ekstreme uttrykket for den voksende transatlantiske spaltingen. Den umiddelbare årsaken til konflikten er den økonomiske «America First»-nasjonalismen til Trump-administrasjonen og trusler om å pålegge tariffbarrierer på importer for milliarder av dollar, fra EU, Canada og Mexico. USA-EU-splittelser vokser ikke bare over handel, men også over EU-motstand mot USA-politikken som truer Iran med krig med opphevelsen av Iran-atomavtalen. De voksende konfliktene mellom de vesentlige imperialistmaktene kan imidlertid ikke tilskrives den spesielle personligheten til Donald Trump. De er uttrykk for den voksende kampen mellom disse maktene over tilgang til markeder, ressurser og arbeidskraft.

37. Responsen fra imperialistmaktene i Europa er å gjenoppruste og hevde sine interesser uavhengig av USA. «Vi, som europeerne, må ta vår skjebne i egne hender,» uttalte Tysklands kansler Angela Merkel i juni. Europa «kan ikke lenger håpe, som vi uomtenksomt nok gjorde i flere tiår, at USA allerede besørger det.» Tyskland og Europa «må fremme våre prinsipper og verdier i Europa, potensielt i allianse med Canada eller Japan». Under Merkel har Tyskland gitt sin støtte til en uavhengig europeisk militær intervensjonsstyrke under tysk-fransk ledelse.

Palasskupp eller klassekamp

38. Konsekvensen av uholdbare nivå av sosial ulikhet og permanent og ekspanderende krig finner politisk uttrykk i sammenbruddet av demokratiske styreformer innen USA.

39. Innvielsen av Trump har ført ytrehøyre, fascistisk og ekstremt nasjonalistisk politikk inn på de høyeste nivå av statsapparatet. Under 2016-valget rettet Trump sin retorikk mot sosial misnøye og frustrasjon, der han anvendte løgner og tom demagogi om den «glemte mann». Administrasjonens sanne sosiale basis er imidlertid uttrykt av hans massive skattekutt for de rike, en skarp utvidelse av militærbudsjettet og en intensivering av angrepet på offentlig utdanning, regjeringsreguleringer, sosiale programmer og arbeiderklassen som helhet.

40. Ved sentrum av Trump-administrasjonens politikk er hetsingen mot innvandrere, som blir terrorisert av Gestapo-type raid, fengsling og utvisning. Scenene av barn som blir revet vekk fra sine foreldre ved grensa, fengslet i bur og så fysisk og seksuelt misbrukt, har produsert sjokk og avsky i hele USA og rundt om i verden. Trumps svar på konfliktene innen styringsklassen er å fordoble sin fascistiske appell, og forsøke å mobilisere ytrehøyrekrefter på et grunnlag av ekstrem nasjonalisme og populistisk demagogi. Målet er å gjøre det allerede hyperutbyttede sjiktet av innvandrerarbeidere til syndebukk for de groteske nivåene av sosial ulikhet som karakteriserer det amerikanske samfunnet.

41. Agenturene for Immigrasjons- og tollhåndhevelse (ICE) og Toll- og grensevern (CBP) er opplæringsanstalter for de fremtidige krigene mot arbeiderklassen. Immigrasjonspolitiet (ICE) har fått vidtrekkende autoritet til å krenke alles demokratiske rettigheter, gjennomføre ulovlige søk og pågripelser, kreve bevis på statsborgerskap og anholde mennesker på skoler og arbeidsplasser, i storskala. Fengselsentre etablert under Obama-administrasjonen blir utvidet til dagens konsentrasjonsleirer. Dette undertrykkingsapparatet vil styringsklassen anvende mot all sosial og politisk opposisjon.

42. Med Trump-administrasjonen har den amerikanske styringsklassen krysset en grense det ikke noe vei tilbake fra. Det er nå 18 år siden tyveriet av 2000-valget og overleveringen av presidentskapet til George W. Bush ved en 5-4 avgjørelse i USAs Høyesterett. Som WSWS understreket den gang viste resultatet av valget og hele det politiske etablissementets akseptering av det, at det ikke lenger eksisterte en basis for grunnleggende demokratiske rettigheter innen styringsklassen. Valget ble etterfulgt av «krigen mot terror», for alltid knyttet til Patriot-loven [Patriot Act], innenlandsspionering, «ekstraordinær overlevering» [extraordinary rendition], statsstøttet tortur og Guantánamo Bay. Obama-administrasjonen eskalerte angrepet på demokratiske rettigheter med påstanden om at den amerikanske presidenten har rett til å myrde enhver, inkludert amerikanske statsborgere, uten juridisk prosess.

43. Trump-administrasjonens største ressurs er den ryggesløse og reaksjonære karakteren av hans kritikere innen det politiske etablissementet. I USA, som i Europa, drar ytrehøyre fordel av fraværet av ethvert progressivt utløp for sosialt sinne og utilfredshet.

44. SEPs Politiske komité forklarte i sin erklæring «Palasskupp eller klassekamp: Den politiske krisen i Washington og arbeiderklassens strategi»:

** start of indented quote

Trumps motstandere innen det politiske etablissementet, inkludert både demokrater og republikanere, snakker for en fraksjon av foretaks- og finanseliten. Metodene de anvender i kampanjen mot Trump er fundamentalt antidemokratiske og inkluderer plotting i kulissene med elementer innen militær-/etterretningsetablissementet og foretaks-finanseliten. Dette er palasskuppets metoder.

** end of indented quote

45. Trumps valg i 2016 var bare mulig på grunn av Det demokratiske partiets karakter. Hillary Clinton stilte som kandidat for Wall Street, militær-etterretningsapparatet og privilegerte deler av den øvre middelklassen, gjennom promoteringen av identitetspolitikk. Bernie Sanders’ beslutning om å støtte Clinton – kulmineringen av en kampanje som siktet på å kanalisere sosial opposisjon inn bak Det demokratiske partiet – åpnet veien for Trump til å gjøre en appell til sosial misnøye.

46. I etterdønningene av valget har demokratene jobbet for å lede all motstand mot Trump inn bak konspirasjonene og intrigene til mektige fraksjoner av etterretningsapparatet, sentrert på kampanjen mot Russland og granskningen ledet av den tidligere FBI-sjefen Robert Mueller. Mens demokratene har fordømt Trump-administrasjonen for å søke en innordning med regjeringen til Vladimir Putin i Russland, har de ignorert, dekket over og muliggjort dens angrep på arbeiderklassen og innvandrere, dens skattekutt for de rike og dens systematiske forberedelser for verdenskrig.

47. Formålet med demokratenes antiRussland kampanje er tredelt: (1) å påtvinge en mer aggressiv utenrikspolitikk mot Russland, som av dominerende fraksjoner innen militæret og etterretningsorganene ses som et hovedhinder for amerikansk hegemoni i Midtøsten, og som må konfronteres som en forutsetning for å konfrontere Kina; (2) å skape rammeverket for et angrep på demokratiske rettigheter og påleggingen av et regime for Internettsensur, under dekke av bekjempelse av «falske nyheter» og «russisk innblanding»; og (3) å avlede vreden til millioner av arbeidere og ungdom vekk fra enhver utfordring av kapitalistsystemet.

48. I tillegg til antiRussland-kampanjen har demokratene vært spesielt opptatt av promoteringen av #MeToo-bevegelsen, som under dekke av motstand mot seksuelle overgrep og vold har tjent til å skape en heksejakt-atmosfære for å undergrave og utrydde grunnleggende demokratiske rettigheter, inkludert retten til en juridisk prosess. #MeToo-kampanjen har fullstendig ignorert problemene som arbeiderklassen står overfor, inkludert arbeiderklassens kvinner. Mens den ubønnhørlige fokuseringen på sex har slått an hos Det demokratiske partiets velstående øvre-middelklasse-velgere, har den falt pladask for den store mengden arbeidende mennesker, som har hovedbekymringer knyttet til problemer på grunnlag av sin klasseposisjon i det kapitalistiske samfunnet, i stedet for sitt kjønn, sin etnisitet eller sin seksuelle orientering.

49. Ett og et halvtår etter hans innvielse har demokratenes strategi for å motsette seg Trump falt sammen. Administrasjonen føler seg oppmuntret og presser på med sine tiltak for å etablere ytrehøyrekontroll over alle statsinstitusjonene, inkludert Høyesterett. Demokratene derimot, dobler sin innsats for å avlede og undertrykke sosial og politisk misnøye. Ingenting skremmer dem mer enn fremveksten av en folkelig massebevegelse mot milliardæren i Det hvite hus. De ønsker ikke å gjøre noe for å svekke den kapitalistiske statens institusjoner i forkant av en vekst i klassekampen.

CIA-demokratene og pseudo-venstre

50. Det demokratiske partiets respons på valget av Trump er bestemt av partiets klassekarakter og politiske fysiognomi. Det er et parti for finanskapitalen og militær-etterretningsapparatet, støttet av et bredere sjikt fra den velstående øvre-middelklassen med en årsinntekt som plasserer dem blant de rikeste 10 prosent av det amerikanske samfunnet. Selv om dette velstående sosiale sjiktets inntekter er langt høyere enn nivået for det store flertallet av amerikanerne, er de som faller innenfor denne privilegerte 90 til 99 prosentilen meget klar over den store forskjellen av omfanget av deres rikdom sammenlignet med riksommen til den rikeste 1, 0,1 eller 0,01 prosentilen av befolkningen. De er langt mer misfornøyd med det de ser som en ugunstig fordeling av rikdom blant de rikeste 10 prosentene enn de er med eksistensen av massearmod. Og selv om de ikke klarer å besørge en reduksjon av de store summene allokert til de aller rikeste amerikanerne vil medlemmer av øvre-middelklassen føre en voldsom kamp seg-i-mellom, for mer av de pengene som skvulper rundt på høydene av den amerikanske kapitalismen.

51. Politikken fokusert på rase, kjønn og seksualidentitet promotert av Det demokratiske partiet er knyttet an til simple konflikter innen overklassen om tilgang til stillinger innen foretak, universiteter, fagforeninger og statsapparatet. Den nå rutinemessige fordømmelsen av en eller annen person for påståtte «mikroaggressjoner», rasisme, og farligste av alt, seksuell trakassering, representerer ikke annet enn identitetspolitikkens bevæpning.

52. Deler av pseudo-venstre har tatt til orde med krav om et nytt «parti for de 99 prosent». Dette slagordet impliserer at det skulle være interessefellesskap mellom de som betales $ 25.000 i året (årsinntekt for en $-12-timen-jobb) og de som får en årskompensasjon (før eventuelle avkastninger på investeringer) på $ 250.000 til $ 1.000.000. Dette slagordet, som er sosiologisk absurd og politisk reaksjonært, sikter på å underordne arbeiderklassen til øvre-middelklassen og Det demokratiske partiet.

53. Som WSWS har dokumentert stiller demokratene i midt-periode-valget i 2018 med et uovertruffent antall tidligere etterretningsagenter og militærveteraner som kandidater. Politikken til «CIA-demokratene» er ikke i konflikt med, men svarer snarere til øvre-middelklassens pseudo-venstrepolitikk, som uttrykt fra organisasjoner som Amerikas demokratiske sosialister (DSA) og Den internasjonale sosialistiske organisasjonen (ISO). I «Palasskup eller klassekamp» erklærte WSWS:

Det karakteristiske trekket til middelklassepolitikken er dens mangel på uavhengighet fra styringsklassen. Den forsøker å påvirke Det demokratiske partiet og vinne dens støtte for marginale reformer av det kapitalistiske systemet. Mens de mer venstre-liberale elementene i dette politiske miljøet refererer til spørsmål om sosial ulikhet, kombinerer de på den mest prinsippløse måten semi-reformistiske appeller med støtte til Det demokratiske parti og målene for amerikansk imperialisme. Dette er knyttet til det faktum at deres egen privilegerte økonomiske stilling er basert på rekordøkningen av foretaksprofitter og aksjekurser. Deres primære politiske funksjon er å opprettholde styringsklassens herredømme over arbeiderklassen.

54. DSA spiller en stadig mer sentral rolle i forsøket på å bygge opp Det demokratiske partiets politiske autoritet. Siden 2016-valget har DSAs medlemskap økt fra 7.000 til 37.000. DSA vinner støtte fra et sjikt av unge på søk etter en sosialistisk opposisjon mot kapitalismen og partiet forsøker å lede dette sentimentet tilbake bak demokratene. Kampanjen til DSA-medlemmet Alexandria Ocasio-Cortez, som i juni beseiret den etablerte Kongress-lederen Joseph Crowley i primærvalget i New York, demonstrerer partiets rolle. Mens hun tappet inn i den sosiale misnøyen for å slå Crowley, som er fjerde høyest rangerte demokraten i Representantenes hus, har Ocasio-Cortez raskt justert seg for å bevise sin etablissementskredibilitet, og hun blir applaudert av foretaksmediene. DSAs og Ocasio-Cortez’ oppfordring om å «avskaffe ICE» – egentlig, gi ICE et nytt navn samtidig som alle ondskapsfulle mandat bibeholdes – blir nå tatt opp av en fraksjon av lederskapet i Det demokratiske partiet.

55. Både frykten for den økende interessen for sosialisme og for funksjonen til grupper som DSA fant sitt uttrykk i en artikkel i New York Times, etter Ocasio-Cortezs primærvalgseier («The Millennial Socialists Are Coming» [Tusenårskifte-generasjonen av sosialister kommer] av Michelle Goldberg). Goldberg skrev: «Snakk om folkelig kontroll over produksjonsmidlene er anatema for mange eldre demokrater, selv de veldig liberale. Det svinger mye bedre for de unge; en fersk undersøkelse viser at 61 prosent av demokrater mellom 18 og 34 betrakter sosialisme positivt. Kombinasjonen av Den store resesjonen, økende utdanningskostnader, upålitelige helseforsikringer og voksende jobbusikkerhet har etterlatt unge mennesker med en gnagende materiell utrygghet. De har ikke noe minne om kommunismens bredt anlagte sammenbrudd, men kapitalismens feil er de omgitt av.»

56. Goldbergs konklusjon er at Det demokratiske partiet bør åpne dørene for DSA og deres kandidater som et middel for en re-branding av partiet:

Det er flere kandidater som Ocasio-Cortez der ute, og demokratene burde ønske dem velkommen. De trenger deres ungdom og iver og villighet til å gjøre arbeidet med å gjenoppbygge partiet som en nabolagsinstitusjon. Og de kommer, om partiets lederskap liker det eller ikke.

57. Faktisk er det ingen spor av ekte sosialisme i programmene til DSA og lignende pseudo-venstre partier. Deres forslag til begrensede sosialreformer er knyttet til støtte til Det demokratiske partiet og forsvar av fagforeningenes organisatoriske dominans over arbeiderklassen. Med andre ord, de gir et pseudo-venstre-dekke for institusjoner som fører krig mot arbeiderklassen.

58. Enten avstår pseudo-venstre-gruppene fra kampen mot imperialistisk militarisme, eller de tilbyr uærlige rasjonaliseringer for å støtte amerikanske militæroperasjoner. ISOs spesielle rolle i USA er mest åpent å artikulere interessene til US State Department og CIA innen miljøet av pseudo-venstre-politikk. ISO er de ivrigste tilhengerne av den amerikansk-støttede kampanjen for regimeendring i Syria. De har utviklet nære bånd til fraksjoner fra staten og oppfordrer åpent til en mer aggressiv militærintervensjon i Syria og mot Russland.

59. Det nedrigste uttrykket for pseudo-venstres støtte for imperialisme er deres taushet om de eskalerende truslene mot WikiLeaks-grunnleggeren og journalisten Julian Assange, som fortsatt er innesperret i den ekvadorianske ambassaden i London og står overfor faren for å bli presset ut, arrestert og utlevert til USA, der han ville møte kriminelle anklager for spionasje.

60. Den bedragerske rollen til pseudo-venstre organisasjonene fra øvre-middelklassen er et internasjonalt fenomen. I Hellas har Syriza – «Koalisjonen av det radikale venstre» – ledet en koalisjonsregjering i tre og et halvt år som i løpet av denne tiden lydhørt har implementert de europeiske bankenes krav og handlet som frontlinjeaktøren for EUs antiflyktningepolitikk. I Tyskland støtter og gjennomfører partiet Venstre [die Linke] innstrammingstiltak og angrep mot innvandrere, der de i vesentlig grad adopterer programmet til det fascistiske AfD.

61. Promoteringen av DSA, ISO og andre pseudo-venstre-grupper av fraksjoner fra det politiske etablissementet skjer parallelt med de systematiske tiltakene for å undertrykke World Socialist Web Site. Mens det DSA-tilknyttede magasinet Jacobin regelmessig siteres i New York Times og blir prominent presentert i Google-søk, har WSWS vært hovedmål for sensurmekanismer implementert av Google, Facebook og andre Internett-selskap, i nært samarbeid med etterretningsorganene og staten. Der masser av arbeidere og ungdommer søker en måte å opponere mot kapitalismen og kjempe for sosialisme blir de ledet til organisasjoner som tjener som statens og det borgerlige politiske apparatets støtter.

Fortsettelse følger