En fargerevolusjon under utvikling: Vladimir Kara-Murza og Keith Gessen ved Colombia University

Av Clara Weiss
22 October 2018

Onsdag den 17. oktober ble Vladimir Kara-Murza, en ledende russisk liberal opposisjonsfigur, intervjuet av Keith Gessen, redaktøren for magasinet n+1, under en tilstelning som ble arrangert av Columbia Universitys Harriman Institute for Study of Eurasia, Russia and Eastern Europe. Begivenheten var et sterkt vitnesbyrd om de fremskredne forberedelsene til en USA-støttet «fargerevolusjon» i Russland, det vil si en bevegelse iscenesatt, orkestrert og finansiert av en del av oligarkiet og den øvre middelklassen, på vegne av imperialismen, for å omvelte Putin-regimet, likt «fargerevolusjonene» som skjedde i Ukraina og Georgia.

Vladimir Kara-Murza er en av de mange dubiøse figurer fra russisk politikk som, til tross for at de er lite kjent for de fleste i eller utenfor Russland, spiller en nøkkelrolle i å styre og støtte den amerikanske antirussiske politikken og sette kursen for den russiske pro-amerikanske liberale opposisjonen. Vladimir Kara-Murza Jr., sønn av Vladimir Kara-Murza Sr. som var en vesentlig figur i de oligarkstyrte russiske mediene under Boris Jeltsin på 1990-tallet, jobbet i mange år som høyrehåndsmann for Boris Nemtsov, en av Jeltsins nøkkelallierte på 1990-tallet og en høyreorientert politisk motstander av Putin, som ble myrdet i 2015 under dubiøse omstendigheter.

Sammen med Nemtsov var Kara-Murza en tidlig støttespiller for den amerikanske kongressens vedtak av Magnitsky-loven i 2012, som er rettet mot russiske oligarker og embetsrepresentanter som støtter Putin-regimet og anklages for korrupsjon og menneskerettighetsbrudd. Han har jobbet for at regjeringer over hele verden skal vedta lignende lovgivning. Gjennom dette arbeidet ble Kara-Murza også nært knyttet til John McCain, en av Washingtons fremste tilhengere av «fargerevolusjoner» i hele territoriet etter den forhenværende Sovjetunionen. I august var Kara-Murza en av bårebærerne ved McCains begravelse, sammen med tidligere visepresident Joe Biden og skuespilleren Warren Beatty.

Kara-Murza har siden 2014 jobbet for Open Russia Foundation, en stiftelse som ble grunnlagt av Mikhail Khodorkovsky, som steg opp til å bli en av Russlands mektigste og rikeste oligarker på 1990-tallet, og som ble fengslet av Putin i 2003.

Kort fortalt, Kara-Murza har vært ved sentrum av operasjonene for en fargerevolusjon-type bevegelse i Russland i årevis. Og det var akkurat det han var invitert til å snakke om med den selvoppnevnte venstreorienterte Russland-eksperten Keith Gessen, grunnlegger av magasinet n+1, et av de mest populære magasinene i pseudo-venstre-kretser. (Gessen underviser også på Columbia Universitys Journalism School og er bror til Masha Gessen, som har vært sterkt involvert i antiPutin mediepropaganda i mange år.)

Tilstelningen startet med at Keith Gessen spurte Kara-Murza om attentatet på Boris Nemtsov [lenke til engelsk tekst] som den spurte selvfølgelig tilskriver Kreml. Størstedelen av diskusjonen var imidlertid forbeholdt Kara-Murzas utredning av sin involvering i forberedelsene til en fargerevolusjon i Russland.

Kara-Murza insisterte på at «Russlands historie lærer oss at store politiske forandringer i vårt land kan starte raskt og uventet.» Han refererte til både 1905-revolusjonen og Februarrevolusjonen i 1917, som, påpekte Kara-Murza, til og med kom overraskende på Lenin, og deretter Sovjetunionens sammenbrudd «på tre dager» i 1991. «Slik skjer ting i Russland» insisterte han, og «problemet med det er at ingen er forberedt. Vi [fra Open Russia Foundation] ser det som vårt oppdrag å påbegynne forberedelsene til den fremtidige endringen nå. Vi har ikke råd til ikke å være beredte igjen. Det meste av det vi gjør inne i Russland er rettet mot å forberede for denne fremtidige overgangen.»

Han fortsatte med å fortelle at Open Russia Foundation har 25 regionale forgreininger og en rekke arbeidsgrupper som allerede er i gang med utarbeiding av planer for politiske reformer og konstitusjonelle endringer for post-Putin-perioden. Videre fokuserer de på «arbeid med den nye generasjonen, menneskene som vil styre Russland» gjennom opplærings- og utdanningsprogrammer. Og forøvrig bedriver de «internasjonalt» arbeid, som han selv har ansvar for, hvilket inkluderer bygging av «kontaktflate» rettet inn på, igjen, forberedelser for «den fremtidige overgangen».

Da han senere ble spurt fra publikum om hvordan han så for seg Russlands fremtid de neste tiårene, erklærte han at denne overgangen ikke ville komme innen tiår, men innen de neste få årene.

På spørsmål fra publikum om den siste pensjonsreformen, som over 90 prosent av befolkningen motsetter seg, kunne utløse denne typen «plutselig endring» han forventer, sa Kara-Murza: «Det kunne den, men den må ikke nødvendigvis det. Det er alltid argumentet om at det kommer til å være noe av en sosio-økonomisk karakter. Faktisk, hvis vi ser på de to tiårene med Putin, hadde vi toppen av protestene i desember 2011, da middelklassen opplevde boom. Det handlet om verdighet, det hadde ingenting å gjøre med sosiale problemer. ... Utløseren vil ikke nødvendigvis være økonomisk.»

Han fortsatte: «Det eneste punktet som virkelig skaket [Putin] var da så mange var fornærmet over at regjeringen tørket sine føtter på dem. Jeg tror det kommer til å være noe sånt. En fargerevolusjon for verdighet,» som begivenhetene i Ukraina i 2014. Med andre ord er det Kara-Murza og Open Russia Foundation jobber med en promotering av en høyreorientert middelklassebevegelse tilsvarende Maidan-bevegelsen i Ukraina, som skal danne grunnlaget for et kupp for å velte den nåværende regjeringen.

Nøkkelfigurene og mekanismene for en slik «fargerevolusjon» ble også i en viss utstrekning adressert. Keith Gessen spurte hvordan Kara-Murza så på kampanjen til bloggeren Alexei Navalnij, som WSWS har beskrevet som en ytrehøyre, pro-amerikansk figur som kler opp sitt høyreorienterte program i dunkle formuleringer om korrupsjon. Nettopp hvor bedragersk og politisk kalkulert dette fokuset er, ble tydelig under diskusjonen da Keith Gessen spurte om Navalnijs fokus på korrupsjon som sentralpunkt for sin politiske plattform var «en vinnende plattform». Kara-Murza svarte: «Ja, det er det. Korrupsjon er et så bredt forståelig problem. Det er et problem som alle er klar over.»

I diskusjonen spurte en kandidatstudent fra Harriman om Open Russia Foundation hadde et «spesifikt veikart» for hva de ville gjøre når den «plutselige begivenheten» Kara-Murza forventet faktisk skjedde. Kara-Murza svarte: «Hvis det er noe som kan være en modell, så ville det være noe tilsvarende til den polske rundbordskonferansen [av 1989]. Måten vi vil ha en overgang til å skje i Russland er fredelig og jevn. Vi ønsker ikke en voldelig revolusjon. ... Russland har hatt nok revolusjoner. Problemet er at menneskene som sitter med makten i dag gjør alt for at en revolusjon skal skje.»

Så gikk han inn på figurene som ville inkluderes ved et slikt rundbord. «Selvfølgelig ville Boris Nemtsov ha vært inkludert ved rundbordet,» men Kara-Murza kunne forsikre sitt publikum at det var mange andre. Figurene han nevnte var: Yevgeni Roizman, ordføreren i Jekaterinburg, som er en beryktet ytrehøyre ekstremist, med tette bånd til den lokale mafiaen. I Russland ble han kjent spesielt gjennom sitt angivelige «narkotika»-bistandsprogram, som har medført tungt fysisk misbruk av narkomane.

Han navnga også Galina Shirshina, medlem av det liberale opposisjonspartiet Jabloko (som Nemtsov ledet til han ble myrdet), samt Lev Shlosberg, en lokalpolitiker i Pskov, som også er et ledende medlem av «Jabloko». Som avrunding nevnte Kara-Murza Dmitri Gudkov, som leder opposisjonpartiet «Endringspartiet» med Ksenia Sobtsjak, datter av Putins mentor Anatolij Sobtsjak, som stilte som presidentkandidat i år.

«Navalnij og Khodorkovskij ville selvfølgelig også være ved rundbordet», la Kara-Murza til. På Gessens spørsmål «Hva med kommunistene?» svarte Kara-Murza at Sergei Udaltsov, leder for det stalinistiske og nasjonalbolsjevikiske «Venstrefronten», kan også håpe på en plass ved rundbordet. «Vi har veldig forskjellige synspunkter, men vi har et godt personlig forhold. Han er et anstendig menneske, politisk og på et menneskelig plan.»

Deretter la han til at «det er også mange nasjonalister som ikke er kontrollert av Kremlin» og som kunne bli med ved rundbordet. Gjennom hele begivenheten gjentok Kara-Murza at han og hans allierte var de sanne russiske patriotene og nasjonalistene, i motsetning til Putin og oligarkene og de offisielle embetsrepresentantene rundt ham. «Jeg vil bare ikke kjede alle med ei lang liste med navn,» sa han, da han konkluderte sin oppsummering av potensielle rundbordsdeltakere.

Som alle russiske liberale opposisjonsfigurer gjør Kara-Murza et ramaskrik om riggede valg under Putin. Men ikke på noe tidspunkt nevnte han en gang muligheten for et valg, hverken før eller etter sammensetningen av en slik rundbordkonferanse, der deltakerne åpenbart allerede har blitt diskutert og satt.

Det kunne knapt vært en mer åpen erklæring om medskyldigheten til de såkalte opposisjonskreftene i Russland i et overlagt, USA-støttet komplott for å styrte Putin-regimet og installere en annen, mer pro-amerikansk, høyreorientert regjering i den nåværendes sted.

Kara-Murza taler for en del av oligarkiet som ikke bare søker å få kontroll over Russlands sosiale og økonomiske rikdom, men som også frykter at en videreføring av Putin-regimet vil true ikke bare Russlands geopolitiske posisjon, men også at det kan føre til sosial revolusjon. De ser sitt hovedmål i å sikre at det skjer en omrokkering i oligarkiet og den øvre middelklassen, for å sikre både en reorientering av russisk utenrikspolitikk mer direkte i tråd med imperialismens interesser og for å sikre den pågående undertrykkingen av arbeiderklassen.

Den fullstendige likegyldigheten til implikasjonene av disse politiske retningslinjene for massene av arbeidende mennesker i Russland ble stilt klart til skue da Kara-Murza forsvarte prosessen med den kapitalistiske restaureringen og kommenterte 1990-tallet som en tid da Russland faktisk hadde fremgang på verdensarenaen: Russland ble inkludert i G8 og til slutt internasjonalt anerkjent, understreket Kara-Murza.

Han avviste med forakt enhver kritikk av 1990-tallet ved å henvise til dette tiåret som «det angivelig forferdelige 90-tallet». Det faktum at den russiske økonomien opplevde det verste fallet som var registrert i moderne historie i fredstid; at forventet levealder stupte, at hundretusener begikk selvmord og ble drevet til rusmisbruk, og at arbeidere gikk uten lønninger i flere måneder og år, alt dette bekymret ham åpenbart ikke.

Som en understrekning av hensynsløsheten i hele operasjonen ble spørsmålet om de potensielle konsekvensene av en «fargerevolusjon» ikke engang reist. Men enhver som ser på de siste tre tiårene av USAs utenrikspolitikk, vet hvor denne typen inngrep fører hen: borgerkrig, etnisk strid, diktatoriske regimer og tiår med økonomisk, sosial og økonomisk krise. For Russland ville en «fargerevolusjon» trolig bety den voldelige oppsplittingen av Den russiske føderasjon – mange opposisjonsledere argumenterer faktisk for andre grenser for Russland. Dessuten ville det reise den umiddelbare faren for en nukleær katastrofe: hva om en del av militæret griper til Russlands store nukleære arsenal for å forsvare sine interesser? Og hva vil det amerikanske militæret og NATO gjøre hvis en fargerevolusjon underveis i Russland, plutselig truer med å gå av sporet? Vil de gripe inn direkte militært?

Keith Gessens involvering i denne tvilsomme begivenheten er avslørende. Ikke på noe tidspunkt reiste han noe som var antydningen av et kritisk spørsmål. Hans rolle var bare å stille høflige spørsmål og tilby Kara-Murza en plattform. Som en selvoppnevnt venstreorientert har Gessen oversatt og publisert Kirill Medvedev, en ledende figur i Den russiske sosialistbevegelsen (RSM), en pabloist-formasjon i Russland. I år publiserte han en roman, «A Terrible Country» [Et forferderlig land], der han nok en gang promoterer det russiske pseudo-venstre. I 2014 støttet RSM fullt ut det høyreorienterte kuppet i Kiev. I Russland selv har RSM over lengre tid skiftet mot full støtte for Alexei Navalnijs høyreorienterte «antikorrupsjonskampanje», der de ignorerer eller avviser hans historikk for støtte til russisk fascisme og rasisme. Gessens rolle i denne tilstelningen er symbolsk for disse kreftenes rolle som amerikansk og europeisk imperialismes håndlangere.

Det var passende at nettopp Columbia Universitys Harriman Institute skulle være vertskap for dette arrangementet: det første tverrfaglige Russland-instituttet dannet etter starten av Den kalde krigen, har historisk vært forbundet med amerikanske imperialistiske sammensvergelser først mot Sovjetunionen og deretter mot Russland. Til i dag fungerer Harriman-instituttet, en ideell organisasjon [non-profit] som primært fungerer som ei tankesmie såvel som et utdannings- og rekrutteringssenter for Washingtons utenrikspolitiske etablissement og CIA.

Gjennom mye av sin tid ble Harriman-instituttet dominert av figuren og arbeidet til Zbigniew Brzezinski [lenke til engelsk tekst] som i over et halvt århundre hadde en sentral rolle i å utdype den amerikanske imperialismens verdensstrategi og rettferdiggjøre dens krigsforbrytelser. Et av Brzezinskis politiske varemerker var hans påtrykk for å fostre politisk motstand og opprør i Sovjetunionen, for å undergrave regimet og dermed bekjempe det han så som en av USAs hovedkonkurrenter for kontrollen over Eurasia. Den amerikanske imperialismens strategi for «fargerevolusjoner» siden 1991 står i nettopp denne tradisjonen. Nå som da, er ytrehøyrekrefter innen elitene og falske venstretendenser imperialismens rekvisitter «på bakken».

Tilstelninger som det på Columbia avslører mye om verdenspolitikkens tilstand. «Fargerevolusjoner» som vil påvirke livene til hundrevis av millioner og truer med borgerkriger og fullskala atomkrig, diskuteres og plottes bak de eksklusive dørene til en Ivy-League-institusjon [o. anm.: en håndfull amerikanske eliteuniversiteter] med et publikum på rundt 50 personer, der de fleste er avgangsstudenter og professorer som man kan anta enten allerede er på lønningslista til CIA og utenriksdepartementet, eller som forsøker å komme seg dit.

Dette dystre evenementet er en advarsel til den internasjonale arbeiderklassen om de fremskredne forberedelsene til det neste trinnet i den amerikanske imperialismens innsats for å velte Putin-regimet og bringe Russlands ressurser direkte under sin kontroll: det er på høy tid for arbeidere både i USA og i Russland å gripe inn i politikken, på uavhengig basis, for å få slutt på imperialismens farlige sammensvergelser, gjennom kampen for sosialisme.