Jeg er
hver og én gamle mann
her skutt til døde.
Jeg er
hvert og ett barn
her skutt til døde.
Ingenting i meg
skal noen gang glemme!
‘Internasjonalen’
la den tordne
når den siste antisemitten på jorda
begraves for alltid.
I mitt blod er det ikke jødisk blod.
I deres nådeløse vrede,
alle antisemitter
må nå hate meg som en jøde.
Av denne grunn
er jeg en sann russer!
[Fra «Babij Jar» av Jevgenij Jevtusjenko (til engelsk av George Reavey)]
Etter nesten to år med forberedelser fremførte Michigan State University Orchestra (MSU) og Kor-ensembler Dmitrij Sjostakovitsj’ Symfoni nr. 13 i B♭-moll, basert på Jevgenij Jevtusjenkos dikt «Babij Jar» (1961), forrige lørdag i East Lansing, Michigan og på søndag i Detroit Orchestra Hall. Verket ble dirigert av Christopher James Lees og presenterte den velkjente baritonen Mark Rucker, som også arbeider som stemmeprofessor ved MSU College of Music.
Jevtusjenkos «Babij Jar» er et dikt som minnes nazimassakren på 34 000 jøder ved Babij Jar, like utenfor Kiev, Ukraina den 29. og 30. september 1941, et av de værste tilfellene av massemyrderi utført under Holocaust. Det skjedde kort tid etter invasjonen av Sovjetunionen.
Den raskt intensiverende politiske atmosfæren av i dag – deriblant fremveksten av antisemittisme og autoritære relasjoner nasjonalt og internasjonalt – hevet den følelsesmessige og kunstneriske betydningen både for musikere og tilhørere. En av de mest varige og kraftige musikalske protester mot fascisme og antisemittisme, Sjostakovitsj’ Symfoni nr. 13, ble fremført i Detroit én dag etter nok et brutalt antisemittisk mord i Chabad of Poway, like nord for San Diego, på den siste påskedagen. Morderen meldte et utsagn som fordømte jøder «for deres rolle i marxisme og kommunisme».
Den dagsaktuelle resonansen av MSUs fremføring av «Babij Jar, Til minne om Holocaust» ble bemerket av flere talere som introduserte Sjostakovitsj’ verk. De refererte til det fascistiske angrepet i Christchurch, New Zealand, til terrorbombingen på Sri Lanka og til nedslaktingen av 11 ved gudstjeneste i Tree of Life Synagogue i Pittsburgh i oktober i fjor. Konsertpublikummet inkluderte mer enn et dusin Holocaust-overlevende og en busslast av eldre medlemmer av Jewish Community Center, såvel som mange unge musikere.
Kampanjeaktivister fra Socialist Equality Party distribuerte materiale om fremveksten av fascistpartiet Alternative für Deutschland (AfD) og kampen mot ytrehøyre og ble hjertelig mottatt av mange. «Det er ikke bare i Tyskland, det er også her – det er her,» gjentok en eldre konsertbesøkende, med umiskjennelig harme.
Konserten åpnet med Charles Davidsons «I Never Saw Another Butterfly» [‘Jeg så aldri igjen en sommerfugl’] (1968), i en noe forkortet versjon. Stykket er skrevet for orkester og diskantkor og basert på dikt skrevet av jødiske barn som omkom under Holocaust. Barna var blant de 150 000 jødene som var fengslet i konsentrasjonsleiren Terezin (også kjent som Theresienstadt). Etter okkupasjonen av Tsjekkoslovakia i mars 1939 omdannet nazistene den tsjekkiske byen Terezin til et jødisk fengsel. Det var ikke en utryddingsleir, men rundt 33 000 skulle dø av sult og sykdom der. Den sovjetiske hæren frigjorde leiren i 1945.
Barnas stemningsfulle poesilinjer ble vist på en skjerm over orkesteret og koret. «De tyngste hjulene ruller over våre panner, For å begrave seg dypt et sted i våre minner. Her har vi lidd mer enn nok, her i denne klumpen av sorg og skam» begynner diktet «Terezin».
Stykket er vekselvis både skremmende og sørgelig, livlig og håpefullt, der de mektige korene gir stemme til barnas motstridende følelser. Davidson, utdannet som kantor og med en doktorgrad i hellig musikk, har skapt en eterisk og fengslende melodisk klang i dette nå vidt fremførte stykket.
Sophia Franklin, en Music Education and Physics Major ved MSU, som sang altstemme i det 100-pluss store koret, fortalte senere til en reporter fra World Socialist Web Site: «Vårt stykke handlet om Terezin. Det var en konsentrasjonsleir, men designet av nazistene til å være leirenes offentlige ‘ansikt’ for besøk fra Røde Kors. Det så ut som en fin leir, men egentlig det var like ille. Folk forsvant. De [jødene] visste at det var noe veldig galt, selv om det ikke var der mordene skjedde. De levde i konstant frykt.»
Sophia sa, som ekko av tankene til mange i hallen: «Jeg har lært om historien om Holocaust på ungdoms- og videregåendeskolen. Dette har skjedd før. Kan vi ikke lære av det?»
I en av konsertens innledende foredrag forklarte MSU-assistent Dr. Amy Simon at nazistene invadert Sovjetunionen den 22. juni 1941, i Operasjon Barbarossa, som begynte en tilintetgjørelseskrig. Simon erkjente de genocidale implikasjonene, og sa at anslagsvis 100 000 jøder flyktet fra Kiev før fascistokkupasjonen. De som ble igjen var de syke, de eldre og mange barn. Disse jødene ble tvunget til å gå til fots til ei kløft i utkanten av byen, nå kalt Babij Jar, hvor de ble stilt opp i grupper og systematisk skutt døde med maskingeværild.
Etter den storskala nedslaktingen av jødene, som utgjorde størsteparten av de døde, skulle drapene fortsette i flere måneder med bistand fra Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN). Titusenvis av medlemmer av kommunistpartiet, sovjetiske krigsfanger, romere og andre antinazister døde også der. Det anslås at det totale antallet døde kastet i kløfta ved Babij Jar skulle vokse til mer enn 100 000 i løpet av den tyske okkupasjonstiden. Av de 6 millioner jødene som ble utryddet av nazistene døde mer enn 2 millioner i Sovjetunionen som følge av massehenrettelser tilsvarende de ved Babij Jar.
Jevgenij Jevtusjenkos berømte dikt «Babiij Jar» ble skrevet i protest. Det begynner: «Inget monument står over BabijJar. Bare ei bratt klippe, som den groveste gravsteinen. Jeg er redd. I dag, er jeg like gammel, som hele den jødisk etnisiteten selv.»
Diktet er et strålende og trossende angrep mot både antisemittisme og det stalinistiske byråkratiet. Det nasjonalistiske byråkratiet pleide antisemittismen og var fiendtlig innstilt til dens eksponering; det opponerte mot ethvert minne om den genocidale behandlingen av jødene, og insisterte på at det ikke skulle være noen spesiell omtale av nazistenes besluttsomhet om å utrydde jødene. Jevtusjenkos dikt beklager: «O, Russland av mitt hjerte, jeg vet at du, Er internasjonal, av ditt indre vesen. Men ofte misbrukte de med hender gjennomsyret av skitt, Ditt reneste navn, I hatets navn.» Ikke overraskende ble diktet offisielt fordømt av partisekretær Nikita Khrusjtsjev.
Kevin Bartig, MSU-tilknyttet-professor i musikk, som også talte før fremføringen, refererte til den ekstraordinære første utvekslingen mellom dikteren og komponisten. Han forklarte at Sjostakovitsj tilnærmet seg Jevtusjenko for å be om tillatelse til å sette «Babij Jar» til musikk. Dikteren sa seg umiddelbart villig, og Sjostakovitsj fortalte ham da lettet at stykket allerede var komponert.
Bartig gjenfortalte Jevtusjenkos ord da han først hørte komposisjonen: «Noen av mine dikt var tonesatte før, men musikken sammenfalt nesten ikke med melodien jeg hørte for mitt indre øre da jeg skrev mitt dikt. Jeg håper det ikke høres ut som forfengelighet, men dersom jeg hadde vært i stand til å skrive musikk, da ville jeg ha skrevet akkurat sånn som Sjostakovitsj gjorde. Av en eller annen magisk telepatisk innsikt synes han å ha trukket melodien ut av meg, og ført den over i musikalsk notasjon.»
Fantastiske og begrunnede ord! Der man satt i publikum for denne konserten følte man en følelsesmessig og sømløs enhet mellom musikken og ordene – hvert av elementene hevet det andres kraft.
Bartig bemerket at det var forsøk på å forhindre premieren for den 13. symfonien i 1962, men «det var et tegn i tiden, at ideen om å sensurere en fremføring – som sikkert ville vært tilfelle et tiår tidligere [før Stalins død ] – ville ha vært mer av en provokasjon eller skandale enn å la det skje.» Dette var i perioden for den såkalte Tiningen i Sovjetunionen.
Musikkakademikeren bemerket: «Verket er en meditasjon over undertrykking, fra antisemittisme til de egeninteresserte byråkratenes nedrighet i den siste satsen. Det var et risikabelt prosjekt i Sovjetunionen. Noen år tidligere ville selv Sjostakovitsj kanskje ikke ha risikert det. ...»
«Stilistisk er Sjostakovitsj, som alltid her noen ganger kledd opp ved hjelp av et tonalt idiom, med de tingene som gjør hans stemme så særegen: han skaper dissonanser, overdrevne kontraster, og sarkasme.» Han konkluderte med å bemerke: «De temaene vi konfronterer i den 13., som beklageligvis forblir relevante i 2019, gjør verket til ett av de mest foruroligende og mektige i det symfoniske repertoaret.»
Da Sjostakovitsj forklarte sin beslutning om å skape verket sa han: «Jeg var henrykt da jeg leste Jevtusjenkos ‘Babij Jar’; diktet rystet meg. Det rystet tusenvis av mennesker. Mange hadde hørt om Babij Jar, men det var Jevtusjenkos dikt som fikk dem til å bli klar over det. De prøvde å ødelegge minnet om Babij Jar, først tyskerne og siden den ukrainske regjeringen. Men etter Jevtusjenkos dikt var det klart at det aldri ville bli glemt. Det er kunstens kraft.»
Stykket er ikke lett å klassifisere. Det krever en bass-solist, mannskor og stort orkester, det har fem satser. Babij Jar har blitt beskrevet som en koralsymfoni, en sangsyklus eller en gigantisk cantata. Den første satsen, «Babij Jar», adagioen, er en begravelseseleganse, som åpner med et høytidelig klokkeslag, som dramatisk påkaller Dreyfus-saken i Frankrike (1894-1906), den rå Bialystok-pogromen i 1906 og historien om Anne Frank. Den emosjonelle musikken beveger seg fra det spirituelle til det håndfaste, til nedbrytingen av Anne Franks dør. Anvendelsen av bass-solisten, i dette tilfellet den imponerende Mark Rucker, mannskoret og den hyppig effektive bruken av klokkespill og bjeller, blir i vesentlig grad tilkjent innflytelse fra den russiske 19. århundre-komponisten Modest Mussorgsky.
Den andre satsen, «Humor», er et livligere stykke, men budskapet er like spisst: undertrykking kan ikke kneble massene og deres håning av autoriteten. Den slutter med «tre skål for humor – han er en modig fyr». Den tredje («I butikken») er en ode til sovjetiske kvinner, endeløst tvunget til å stå i kø for å sikre forsyninger for sine familier, og ender med et kvasi-religiøst motiv. Den fjerde satsen («Frykt») fremkaller den truende atmosfæren under stalinismen, og åpner med en høyst kromatisk tubasolo som forutsier komponistens senere eksperimenter med tolv-tone-dissonans. «Karriere», sluttsatsen, fordømmer sensur og de bestandig tilstedeværende stalinistiske smiskerne med en skråstilt åpningsvals og vakre treblåsersoloer, og slutter med et endelig gåsehudfremkallende slag på klokka. Det fremkaller en bitter analogi til den katolske kirkens rettssak og fengsling av Galileo.
Joseph Jankowski, en student ved Detroit Institute for Musical Education, som var tilstede i orkesterhallen, sa: «Jeg visste at dette ville bli mektig. Men da dirigenten senket staven, klappet ingen. Så begynte alle å klappe, og så ville ingen stoppe – det var fantastisk.»
«Det var en vakker skildring og 100 prosent relevant. Menneskelig sett står vi idag overfor et alvorlig problem i dette landet, og rundt om i verden. Begivenheter som dette er ekstremt viktige, fordi de burde tjene som påminnelse om at ikke alt er som det burde være. Store hendelser som Holocaust – langt mindre hendelser som Sandy Hook – vi har tillatt dem å skje. Vi glemmer.»
En annen publikummer, Edie, sa: «Det var fantastisk, helt fantastisk. En føler seg bare mer følelsesmessig, om alt av det, med [omstendigheten av] så imponerende musikk.»
IYSSE-medlemmet James – Den internasjonale ungdommen og studenter for sosialistisk likhet – sa at han var dypt beveget av både musikken og diktene: «I Charles Davidsons stykke begynte det første diktet ‘Jeg vil gjerne gå bort alene’ med himmelske fioliner som fanget følelsen av håp. Men da altkoret sang ‘Et sted inn i det ukjente derborte, der hvor ingen dreper en annen,’ var det vokale et musikalsk forslag om et slik ikke-verdslig sted.»
Han fortsatte: «Tekstene fanget følelsene til barn som måtte se denne tragedien da det skjedde. ... Gong og fløyte ble mye anvendt for å symbolisere slagene som nazisoldatene brukte mot de jødiske krigsfangene. Orkestermedlemmene gikk ut i enkeltrekke for å symbolisere hva det jødiske folket opplevde på den tiden, i disse konsentrasjonsleirene.»
James bemerket også: «[Sjostakovitsj-] musikken føltes virkelig urolig, som diktet skildrer tingene. Da baritonen sang ‘La Internasjonalen tordne når jordas siste antisemitt blir begravet’ fikk jeg tårer i øynene. Jeg håper at arbeiderklassen får mer tilgang til kulturelle begivenheter som denne i fremtiden. Dette var en flott opplevelse for meg.»
Fred Mazelis bemerker i sin WSWS-artikkel, «Sjostakovitsj’ storhet», om komponistens arv, at den var «å reflektere de store kampene i hans tid, for å finne det musikalske språket, i de abstrakte, personlige og emosjonelle termene, for å kunne uttrykke ikke bare hans personlige lidelser, men de for så mange millioner andre.»
Mange av oss som deltok i den sjelsrørende MSU-fremføringen ville samstemme sterkt. Faktisk, kampene av hans tid forblir kampene i vår egen.
Forfatteren anbefaler også:
The Soviet poet Yevgeny Yevtushenko (1933-2017) and the fate of the ‘60s generation
[3. mai 2017]
Berlin exhibition—“Mass Shootings: The Holocaust from the Baltic to the Black Sea 1941-1944”
[28. oktober 2016]
The legacy of Dmitri Shostakovich
[7. april 2000]