Da enheter fra Den røde armés 60. divisjon av den 1. Ukraina-fronten den 27. januar for 75 år siden frigjorde konsentrasjonsdødsleiren Auschwitz konfronterte de bevis for de mest grufulle forbrytelser i menneskehetens historie. «Mennesker, eller rettere sagt skjeletter, lå på briskene med bare et dekke av hud, og med fjerne blikk,» mintes en soldat fra Den røde armé. Anslagsvis 8 000 fanger på dødens rand var de gjenværende etter de mer enn 1 million mennesker som på under fem år ble drept i Auschwitz.
Leiren var i løpet av de foregående dagene evakuert av SS, som tvang 60 000 fanger ut på dødsmarsjer vestover, eller de henrettet dem straks. I leiren etterlot de seg 837 000 kvinnekjoler, 370 000 dresser, 44 000 par sko, og syv tonn hår som kom fra anslagsvis 140 000 mennesker og inneholdt spor av giftgassen Zyclon B.
Auschwitz var ved kjernen av det industrialiserte massemordmaskineriet som strakk seg over hele kontinentet. Jøder, sinti, naziregimets politiske motstandere og andre ble deportert til dødsleiren fra alle kanter av det okkuperte Europa. Mange hadde tidligere vært internert i andre konsentrasjonsleirer, ofte flere, som det var 11 av bare innenfor dagens Tysklands grenser. I tillegg var det mange konsentrasjonsleirer i de baltiske statene, i Polen, Nederland, Frankrike og Østerrike. Totalt ble 6 millioner jøder drept under Holocaust.
I de fleste leirene ble innsatte tilintetgjort gjennom tvangsarbeid, underernæring og alvorlig mishandling. Konsentrasjonsleirsystemet var nært tilknyttet big business. Dusinvis av selskaper etablerte sine fabrikker rundt Auschwitz-leiren for å utbytte tvangsarbeid. De inkluderte foretak som Krupp og Siemens-Stuckert. Megakonsernet IG Farben, som var et konglomerat av storforetak som Bayer, BASF og Höchst, drev til-og-med sin egen konsentrasjonsleir Auschwitz III, der anslagsvis 11 000 mennesker var internerte.
For å mobilisere og politisere den frenetiske antisemittismen som Auschwitz var basert på ble århundrer gamle latente fordommer og aggresjoner mot det jødiske folket kombinert med Hitlers hat mot den organiserte arbeiderbevegelsen og sosialisme. Som sosialdemokraten Konrad Heiden observerte i sin Hitler-biografi, publisert allerede i 1936, at Hitler ikke foraktet arbeiderbevegelsen «fordi den var ledet av jøder, men heller at Hitler foraktet jødene fordi de ledet arbeiderbevegelsen.» Hitler ble brakt til makten av styringsklassen for å få ødelagt hele den organiserte arbeiderbevegelsen. Antisemittismen var et redskap for å oppnå dette formålet.
Samtidig var knusingen av Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD), Det tyske kommunistpartiet (KPD) og fagforeningene den nødvendige forutsetningen for å kunne sette den andre verdenskrig og jødeforfølgelsen ut i livet. «Den tyske sosialistbevegelsens undergang banet veien for utslettelsen av den europeiske jødedommen,» insisterte David North i boka The Russian Revolution and the Unfinished Twentieth Century [Den russiske revolusjon og Det uferdige tyvende århundre]. «Før en forbrytelse av denne størrelsesorden kunne organiseres og gjennomføres måtte nazistene intimidere og tilintetgjøre alt som var åndfullt levende, progressivt og humant.»
Det var imidlertid først med utbruddet av andre verdenskrig at drapet av Europas jøder faktisk kunne realiseres. Utryddelsen av jødene sammenfalt med utslettingskrigen mot Sovjetunionen, som krevde 27 millioner menneskers liv og fra starten av var rettet inn mot fysisk å eliminere hele den politiske og intellektuelle eliten – «jødebolsjevismen» med Hitlers formulering – for å sikre tysk hegemoni i århundrer fremover.
«Imperialismens barbariske karakter, kapitalismens høyeste stadium, fant sitt mest ferdige uttrykk i dette militære utslettingsfelttoget,» skrev Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) i partidokumentet Historische Grundlagen [Historiske fundamenter].
Bildene fra denne kapitalismens uhyrlige forbrytelse er brent dypt inn i den folkelige bevisstheten, og de vil bli husket så lenge mennesker lever på denne planeten. I møte med gjenkomsten av det ekstreme høyre er «Aldri igjen fascisme!» [‘Nie wieder Fascismus!’] det dyptfølte slagordet for det store flertallet av befolkningen.
Sågar Tysklands president Frank-Walter Steinmeier så seg tvunget til å advare om gjenkomsten av antisemittiske, volkisch-nasjonalistiske og autoritære forestillinger i sin tale ved Shoah-minnesmerket i Yad Vashem forrige torsdag. Ifølge Bundespresidenten kunne han ikke si «vi tyskere» hadde lært av historien, «når bare ei tung tredør forhindrer at en høyreekstremist utfører et blodbad i en synagoge i Halle, på Yom Kippur-dagen».
Faren fascismen utgjør er utvilsomt større i dag enn på noe tidspunkt siden Det tredje rikets betingelsesløse kapitulasjon. Med Alternative für Deutschland (AfD) er et høyreorienterte ekstremistpartiet for første gang representert i Tysklands Bundestag [det føderale parlamentet], med mer enn 90 representanter. Høyreorienterte terroristnettverk truer og myrder politiske motstandere, og nynazistiske bander går berserkergang mot flyktninger.
Advarsler om fascismens trussel fra munnen til Steinmeier og andre representanter for styringseliten klinger imidlertid som reint hån. I løpet av de siste årene har de alle i tiltakende grad omfavnet AfDs agitasjon og politiske retningslinjer, og har ved det skapt det ideologiske klima og de politiske betingelser som la til rette for ekstremistpartiets vekst. Tysklands statsoverhode har spilt en nøkkelrolle i denne prosessen. Like etter AfDs valgsuksess ved det føderale valget i 2017 uttalte han at man måtte fjerne «uforsonlighetens murer» rundt det høyreekstreme partiet, og utvikle «en tysk patriotisme».
Kort tid senere inviterte Steinmeier AfDs parlamentariske gruppeledere Alexander Gauland og Alice Weidel for å konsultere med dem om dannelsen av en ny regjering. I mars 2018 ble så storkoalisjonen innsverget, og AfD dermed hevet til posisjon som den offisielle opposisjonleder i Bundestag. De andre partiene overlot ledelse og formannskap for flere viktige Bundestag-komitéer til AfD, og har siden samarbeidet tett med dem.
Trivialiseringen av nazistenes forbrytelser blir utført av hele styringsklassen, så vel som de er felles om kampen mot antifascister. I sin tale på 80-årsjubiléet for utbruddet av andre verdenskrig uttalte ikke Steinmeier et ord om jødeforfølgelsen og -utryddingen. Det var en klar innrømmelse og et signal til AfD, som for deres del betegner nazistene som «så mye fugleskitt på mer enn tusen år med suksessfull tysk historie». Da studenter i oktober i fjor protesterte mot at AfD-grunnleggeren Berndt Lucke ble tillatt å gjenoppta sin foreleserpost som professor, beskyldte Steinmeier dem for «aggressivt å forby debatt», hvilket «ikke var akseptabelt». [tysk tekst]
En nøkkelrolle i relativiseringen av de verste forbrytelsene i menneskehetens historie utspilles av den høyreorienterte ekstremistprofessoren Jörg Baberowski, som støttes av den tyske forbundsregjeringen [tysk tekst] og forsvares for enhver kritikk av en vesentlig del av mediene. Professoren i østeuropeisk historie ved Berlins Humboldt Universitet uttalte i februar 2014 i Der Spiegel at han støttet rehabilitering av den nå avdøde Ernst Nolte, en antisemitt og nazi-apologet. «Nolte ble utsatt for en urettferdighet. Historisk sett hadde han rett,» sa Baberowski, før han som sin forklaring la til: «Hitler var ikke en psykopat, han var ikke ondskapsfull. Han ville ikke ha snakk om jødeutryddelsen ved sitt bord.»
Det ble ikke hevet en eneste stemme i protest, hverken fra professoriat eller medier, mot denne hårreisende hvitvaskingen av nazistenes forbrytelser fremsatt i det mest leste tyske nyhetsmagasinet. Tvert imot var det studenter som var organisert i IYSSE [International Youth and Students for Social Equality] og Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Sosialistisk Likhetsparti; den tyske seksjonen av ICFI – Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale] som ble fordømt av mediene, fordi de kritiserte Baberowski på offentlige møter og i løpesedler. Administrasjonsedelsen ved Humboldt Universitet insisterer til den dag i dag på at Baberowski ikke er en høyreorientert ekstremist, og at «angrep på ham i mediene» er «uakseptabelt».
Oppmuntret av støtten han har fått fra det politiske etablissementet har Baberowski sågar gått enda lengre. For få dager siden fortalte han Frankfurter Allgemeine Zeitung at Hitler ikke ønsket å vite noe om den største forbrytelsen i menneskehetens historie. «Stalin frydet seg over grusomhet, men det gjorde ikke Hitler, som ikke ønsket ikke å vite noe om Auschwitz, hvilket gjør saken enda verre,» skrev avisa i en parafrase over Baberowskis kommentarer.
Påstanden om at Hitler ikke ønsket å vite noe om Auschwitz er et velkjent knep anvendt av høyreekstreme for å benekte «at drap av den europeiske jødedommen var resultatet av ei systematisk fulgt politisk retningslinje, og at denne politiske retningslinja ble fulgt av Det tredje rikets høyeste autoritet Adolf Hitler,» uttalte Hitler-biografen Peter Longerich, med henvisning til begge sine rapporter mot den britiske Holocaust-benekteren David Irving.
75 år etter frigjøringen av Auschwitz trykkes det slik høyreorientert skitt i en av de største av Tysklands aviser. Og ikke bare dét. Stiftelsen minnesmerker i Sachsen [‘Stiftung Sächsische Gedenkenstätten’] har invitert Baberowski til å holde hovedtalen ved deres sentrale minnearrangement og 75-årsjubiléum for slutten av andre verdenskrig, sammen med CDU-partileder og tysk forsvarsminister Annegret Kramp-Karrenbauer.
I følge stiftelsen vil arrangementet ikke bare minnes ofrene for andre verdenskrig, men også ofrene for diktaturene i Øst-Europa, som «enda en gang brakte med seg lidelse og forfølgelse». Planen er at det skal oppleses øyenvitneskildringer fra fanger i den sovjetiske spesialinterneringsleiren i Torgau, der tusenvis av nazister og krigsforbrytere var innesperret etter krigen.
Hensikten med denne historiske revisjonismen fra de høyeste regjeringsnivå og brede deler av mediene er igjen å gjøre høyreekstreme posisjoner sosialt og politisk akseptable. Under betingelser av den dypeste kapitalistkrisen siden 1930-tallet, vender styringseliten tilbake til en politikk med heftige angrep på arbeiderklassen innenriks, og med tiltakende militarisme i utlandet.
Slettingen av hundretusener av arbeidsplasser i bilindustrien kan like så lite som den nykoloniale underleggingen av Afrika, eller for den del opprustingen for en truende tredje verdenskrig, pålegges med demokratiske midler. Styringseliten vender seg derfor, som den gjorde for nitti år siden, til autoritære og fascistiske styreformer. Baberowski selv erklærte allerede i 2014 at krigen mot terror bare kunne vinnes om man var beredt til å «ta gisler, brenne landsbyer, henge folk og spre frykt og terror». Dette er nazistenes og utslettingskrigens språk.
Denne utviklingen er samtidig på ingen måte begrenset til Tyskland, da det samme gjelder for styringselitene i alle land. Frankrikes president Emmanuel Macron hyller fascistdiktatoren Philippe Pétain, og setter inn hæren mot Gul Vest-demonstranter. Den britiske statsministeren Boris Johnson er avhengig av støtte fra medlemmer av det høyreekstreme partiet Britain First for sin fremmedfiendtlige og nasjonalistiske politikk, mens Trump i USA åpent mobiliserer sin fascistisk base for å gjennomføre et vanvittig program for opprusting og kriminelle forberedelser til krig.
Denne politikken har ingen støtte blant det store flertallet av befolkningen. Tvert imot så bryter det over hele verden ut bitre arbeiderklassekamper. Arbeidere og unge mennesker protesterer mot sosial ulikhet, militarisme og diktatur. Men, uten et revolusjonært lederskap og et klart program kan imidlertid ikke disse bevegelsene krones med hell, og med det bys borgerskapet anledning til nok en gang å pålegge sin politikk med fascisme og krig. For å forhindre tilbakefall til kapitalistisk barbari er den avgjørende oppgaven å bygge ICFI – International Committee of the Fourth International; Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale – verdenspartiet for sosialistisk revolusjon.