Sist fredag gikk den globale koronaviruspandemien inn i en ny fase, med 16 000 nye tilfeller registrert over hele verden ifølge Johns Hopkins koronavirus-tracker. Ytterligere 250 mennesker døde på fredag i Italia, som kunngjorde 2 547 nye tilfeller. Spanias tilfeller ble nesten doblet og økte med 2 086. I USA var 572 nye tilfeller oppdaget, med ni nye dødsfall.
New York Times publiserte fredag interne estimater fra den føderale folkehelseetaten CDC [Centers for Disease Control] som skisserte forskjellige scenarioer for spredningen av viruset, og konkluderte med at «mellom 160 og 214 millioner mennesker i USA kan bli smittet i løpet av epidemien,» og at «så mange som 200 000 til 1,7 millioner mennesker kan dø.» Times fortsatte: «2,4 til 21 millioner mennesker i USA kan få behov for sykehusinnleggelse, og potensielt knuse landets medisinske system, som bare har anslagsvis 925 000 bemannede sykehussenger.»
Stilt overfor denne tiltakende katastrofen eksisterer det ei voldsom kløft mellom situasjonens alvorlighetsgrad og responsen fra verdens regjeringer.
På overflaten ser denne responsen ut til å være kaotisk, uorganisert og improvisert. Alt av det stemmer. Men ut av dette kaoset fremkommer det en bestemt politikk, som kan defineres som ondartet forsømmelse. Det vil si, myndighetene treffer den bevisste beslutningen å minimere responsen, og inntar en holdning av likegyldighet til spredningen av viruset.
På slutten av 1960-tallet, da massestreiker, urbane opprør og antikrigprotester spredte seg over USA, foreslo Daniel Patrick Moynihan, den høyreorienterte rådgiveren til president Richard Nixon, ei politisk retningslinje for amerikanske storbyer som ble benevnt «godartet forsømmelse» [‘benign neglect’] – det vil si, en politikk for å ignorere årsakene til massiv sosial uro, i forhåpning om at det ville stimulere til avfolking av sentrene for arbeiderklassekamp.
Dagens regjeringer har utvidet politikken om «godartet forsømmelse» til noe langt mer uhyggelig, med deres fullstendig passive respons på koronaviruspandemien, som bare kan kontrolleres gjennom massiv koordinert regjeringsintervensjon.
I forrige uke sa Tysklands forbundskansler Angela Merkel at 60 til 70 prosent av den tyske befolkningen sannsynligvis vil bli smittet – potensielt vil det si hundretusener eller millioner av menneskers død. Sist torsdag erklærte den britiske statsministeren Boris Johnson: «Jeg må gjøre det klart for den britiske offentligheten: Mange flere familier kommer til å miste deres kjære før tiden.»
Hverken den britiske eller den tyske regjeringen kunngjorde vesentlige tilleggsallokeringer for å håndtere krisen. Patrick Vallance, Johnsons vitenskapelige rådgiver, insisterte snarere for at den britiske regjeringen ikke skulle prøve å forhindre koronaviruset fra å smitte offentligheten: «Det er ikke mulig å forhindre at alle får det, og det er heller ikke ønskelig.»
Det er ingen tvil om at i-det-minste noen medlemmer av styringsklassen ser dødfall fra koronavirus som ønskelig. Spaltisten Jeremy Walker i den britiske avisa Telegraph uttalte åpent hva som diskuteres innen styringskretser, der han skrev: «COVID-19 kan til-og-med vise seg på lang sikt å være heller gunstig, ved at det uforholdsmessig tynner ut de eldre beroende.» [O. anm.: ‘culling elderly dependents’, der culling er verbet vanligvis anvendt relatert bestandskontroll, dvs. styrt nedslakting, og dependents er den kyniske referansen til pleietrengende; dvs. store sparepotensialer]
Men den mest kaldhjertede responsen har kommet fra USA. På fredag holdt USAs president Donald Trump en pressekonferanse i Det hvite hus, sammen med ledere fra noen av de største selskapene innen helsevesenet og detaljhandelen i USA.
Trump kunngjorde ingen ekstra tiltak for å stoppe spredningen av sykdommen, eller for noen utvidet kapasistet for behandling av syke. Snarere kunngjorde han at praktisk talt hele regjeringsresponsen skulle overlates til de private selskapene.
I stedet for testing av den føderal folkehelseetaten Centers for Disease Control skulle all diagnostisering av koronavirus reelt sett utføres av private selskaper som Quest Diagnostics og Labcorp. I stedet for behandling på sykehusfasiliteter eller på offentlig eiendom skal denne testingen gjennomføres på parkeringsplassene til større detaljistforetak, som Walmart, Target og CVS. Trump sa at nettstedet for å koordinere og forespørre om testing ville bli designet og driftet av for-profitt selskapet Google. Google avklarte senere at noe slikt nettsted ikke fantes.
Trump gjorde det klart at pandemien er en profittanledning for konsernlederne som sto sammen med ham, og som ble paradert rundt som var de nasjonalhelter.
Faktisk ligger deres profittmani bak den systematiske ødeleggelsen og uttømmingen av sosialtjenester, som har muliggjort denne katastrofen. Over flere tiår er det disse oligarkene som har underordnet ethvert sosialt behov til «aksjonærverdi» [‘shareholder value’], uttrykket anvendt for å berettige den stadig større opphopingen av formue i finansoligarkiets hender.
Trump fremsto, flankert av multimillionær-direktørene, som legemliggjøringen av konsernstaten. Den eneste rollen han ser for regjeringen, bortsett fra å pumpe Wall Street full av penger, er å bruke den nasjonale nødsituasjonen til å bygge opp et apparat for politiundertrykking.
For styringselitene ble koronaviruspandemien aldri ansett som en helsevesenkrise, men heller som en tragisk markedsbegivenhet. Den fremtredende bekymringen har hele tiden vært sykdommens innvirkning på aksjekursene.
Responsen har vært, som den var i 2008 og 2009, en massiv tilførsel av penger og sosiale ressurser til Wall Street. Trumps pressekonferanse etterfulgte kunngjøringen om [den amerikanske sentralbanken] Federal Reserves redninspakke for finanssystemet på $ 1,5 billioner [NOK 14,99 billioner; dvs. 14 990 millarder], et tall dobbelt så stort som den opprinnelige størrelsen på redningspakka i 2008, og mer enn tusen ganger større enn det Verdenshelseorganisasjon (WHO) på fredag anmodet om som nødfinansiering for bekjempelsen av koronaviruset.
Trump sendte en veldig klar melding til Wall Street: Det spiller ingen rolle hvor mange mennesker som dør, eller hvilket helvete befolkningen blir tvunget til å gjennomleve: Min regjering vil beskytte rikdommen deres.
Finansoligarkiet, med deres private «concierge-helsevesen» og tilgang til de beste fasilitetene – antivirale medikamenter, oksygenering og nødrespiratorer – vet at de vil ha den aller beste pleie, selv når medisinske arbeidere i overbelastede sykehus blir tvunget til å treffe hjerteskjærende beslutninger om hvem som skal leve og hvem som skal dø.
Wall Street skjønte meldingen. I løpet av halvtimen fra Trump begynte å tale til markedene stengte skjøt børsindeksen Dow Jones Industrial Average opp med rundt 1 400 punktpoeng, historiens største oppgang for aksjemarkedet på én dag.
Styringsklassens hovedfrykten er ikke de ødeleggende helsekonsekvensene av koronaviruset, men veksten av sosiale protester, som de vil respondere på med vold og undertrykking. Utbrudd av arbeideres streiker og arbeidsnedleggelser i Italia, der de protesterer mot at de blir tvunget til å jobbe midt under pandemien, er bare begynnelsen på arbeiderklassens respons.
Utviklingen av en bevegelse i arbeiderklassen over hele verden må bevæpnes med et program og et perspektiv. I møte med oligarkiets forsømmelser og likegyldighet må arbeiderklassen slåss for en massiv og globalt koordinert aksjon for å bekjempe sykdommen.
Det må allokeres billioner av dollar, ikke for å øke finansoligarkiets aksjeverdier og formuer, men for å sikre universell testing for alle som trenger det, byggingen av ny helseveseninfrastruktur, produksjonen av sårt tiltrengt helsetjenesteutstyr, og som nødbistand for alle som ikke er i stand til å arbeide på grunn av utrygge betingelser.
Styringsklassens uhyrlige og umenneskelige respons på pandemien stiller nakent til skue kapitalistsystemets reelle karakter, som besørger en enorm berikelse av de få på bekostningen av alle de mange. Det å sikre det siviliserte samfunns mest grunnleggende nødvendigheter betinger omveltningen av dette systemet, og at det erstattes av sosialisme.
Forfatterne anbefaler også:
Kapitalismens katastrofale respons på koronaviruspandemien
[5. mars 2020]
Hva må gjøres for å bekjempe Pandemien
[7. mars 2020]
Trumps tale om koronaviruset: Ignoranse, xenophobi og håpløshet
[13. mars 2020]
Koronaviruspandemien og kapitalismens fallitt
[11. mars 2020]