Som det sies er et kjede bare så sterkt som det svakeste leddet.

Dødstallene fra koronaviruspandemien har til nå stort sett vært begrenset til de fremskredne industrilandene, der helsevesener likevel har vist seg ute av stand til å takle påtrykket. Etter hvert som pandemien sprer seg til Afrika, Asia og Latin-Amerika vil koronaviruset ramme verdens mest sårbare, deriblant flyktninger, asylsøkere og internt fordrevne (IDP; internally displaced people) desto hardere.

Afrikas offentlige folkehelsetjenester er totalt mangelfulle, med svært lite i form av akuttmottakfasiliteter for å kunne redde liv; Den sentralafrikanske republikk har bare tre ventilatorer for landets 5 millioner innbyggere. Endemisk fattigdom og tettpakkete byer med vrimlende slumområder, gjør begrensningstiltak som sosial distansering og selv-isolering nær sagt umulig. Potensialet for en kontinentdekkende humanitær katastrofe er åpenbar.

Men langt mindre har blitt sagt om Afrikas flyktninger, asylsøkere og internt fordrevne personer (IDP), som utgjør mer enn en fjerdedel av verdens 71 millioner tvangsfordrevne individer. Dette er det høyeste antallet flyktninger siden andre verdenskrig, og er resultat av grufulle væpnede konflikter, brutale forfølgelser og store naturkatastrofer. Deres antall – i Sahel, Øst-Afrika, på Afrikas horn og i Great Lakes-regionen [Uganda, Rwanda, Burundi, østlige deler av Kongo (DRC)] – fortsetter å stige på grunn av pågående konflikter sjelden omtalt i mediene, i tillegg til de nå pågående ødeleggelsene forårsaket av gresshoppesvermer.

I Sahel forflytter befolkninger og konflikter seg fritt over grenser vilkårlig trukket opp av tidligere kolonimakter, og betyr at sykdommen så godt som sikkert vil spre seg til Senegal, Mauritania, Mali, Burkina Faso, Sør-Algerie, Niger, Nord-Nigeria, deler av Kamerun og Den sentralafrikanske republikk, Tsjad, det sentrale og sørlige Sudan, den nordligste del av Sør-Sudan, Eritrea og den mest nordlige del av Etiopia – nesten alle regioner med store andeler IDP.

Flere tiår med kriger har herjet Somalia, og vært opphav til mer enn 870 000 flyktninger på Afrikas horn og i Jemen, med mer enn 2,6 millioner i kategorien IDP innen landet selv. Mye av landet kontrolleres av al-Shabaab, ei militant islamistgruppe tilknyttet Al Qaida, som begrenser sentralmyndighetens og bistandsorganisasjonenes tilgang til de nødstilte. Uten Covid-19-testsett må vattpinne-prøver sendes til Sør-Afrika for testanalyse.

Det er pågående konflikter i Nordøst-Nigeria, der mer enn 2 millioner mennesker er internt fordrevet. I nabolandet Kamerun har bitre konflikter mellom regjeringen og separatistkrigere i nord og vest av landet tvunget nesten én million på flukt fra deres hjem.

Den demokratiske republikken Kongo (DRC) har mer enn 5 millioner fordrevne (IDP), det desidert største antallet i regionen, takket være borgerkrigene og de væpnede sammenstøtene som har herjet det ressursrike landet i mer enn to tiår. DRC står nå overfor koronaviruspandemien akkurat når det markerer slutten på det to-år-lange ebola-utbruddet.

Det oljerike Sør-Sudan, som har lidd mange års borgerkrig siden uavhengighetserklæringen fra Sudan i 2011, har rundt 1,6 millioner innbyggere i kategorien IDP, noen i tettpakkede teltleirer inne på basene til FNs fredsbevarende styrker, og ytterligere 2,2 millioner som flyktninger fordrevet til nabolandene. Mer enn halvparten av landets befolkning lever under akutt matusikkerhet, utsatt for behandelbare sykdommer og tilstander som viktigste dødsårsaker – malaria, tuberkulose og diaré.

Land som grenser til konfliktsoner og kriger er vertskap for et stort antall flyktninger, selv med begrensede ressurser. Uganda huser mer enn 1,6 millioner flyktninger, tre fjerdedeler fra Sør-Sudan. Kenya er vertskap for 500 000 flyktninger, som gjør landet til verdens tiende største vertsland for flyktninger, og det fjerde største i Afrika, etter Uganda, Etiopia og DRC. De fleste av flyktningene er fra Somalia. Andre har flyktet fra konflikter i Sør-Sudan, Etiopia, DRC og Sudan. Bosetningen Dadaab, nær Kenyas østlige grense med Somalia, har en befolkning på nesten 218 000 flyktninger og asylsøkere, og er den tredje største flyktningeansamlingen i verden.

Denne uoverskuelige mengden lidelse er i den endelige analysen fremprovosert, nørt opp under og betalt for av imperialistmaktenes jakt etter billig og ubehindret tilgang til råvarer og markeder, i tjeneste for selskapsinteressene de representerer. De lokale oligarkienes prioritet er å opprettholde deres egen nasjonale konkurransedyktighet for utenlandske investeringer, samtidig som de oppretthoder gjeldsnedbetalinger til de internasjonale finansgribbene, og utvider deres egne nasjonale væpnede styrker.

Uten noen offisielle registrerte antall koronavirustilfeller blant fordrevne befolkninger – en umulighet uten testing – har det likevel blitt rapportert om tilfeller fra lokaliseringer med humanitære nødssituasjoner i Bangladesh, Iran, Irak, Nigeria, Afghanistan, Sudan, Venezuela, Somalia og Burkina Faso.

Mange flyktninger og internt fordrevne (IDP) lever under trange forhold i leirer, uformelle bosetninger eller tettbefolkede shanty towns, med delt tilgang til matlaging- og vaskefasiliteter, og de avtreder som eventuelt måtte finnes. Mange er tvunget til å dele telt, mens i noen land blir asylsøkere og irregulære migranter satt i varetekt, under rystende betingelser. Alt i alt gjør dette en rask spredning av viruset uunngåelig.

Flyktningleirer, ofte kalt «menneskesiloer», er vanligvis lokalisert i avsidesliggende, tørre og farlige områder og er nesten alltid pålagt strenge forbud mot sosio-økonomisk aktivitet. Langsiktige økonomiske behov blir ikke ivaretatt, hvilket forverrer hjelpeløsheten og flyktningenes avhengighet av bistandsorganisasjoner. For bare å nevne ett eksempel, har mange av de 350 000 somaliske flyktningene i Kenyas Dadaab-leirer vært der siden begynnelsen av 1990-tallet – og ingen har rett til å arbeide.

Samlet sett gjør overbefolkning, begrenset tilgang til WASH-fasiliteter (vann, sanitæranlegg og hygiene), og enda mindre noen tilgang til grunnleggende helsetjenester, flyktningleirer spesielt mottakelige for pandemien. Fattigdommen er svimlende og tilgangen til mat er begrenset. Flyktninger kjøper Paracetamol, antibiotika og andre betennelsesdempende medisiner som enkeltpiller i stedet for pakkningsvis, om de har til å kunne handle. De færreste har råd til steriliseringmidler, hansker eller pustemasker, om de så var tilgjengelige.

Som ytterligere forverring av flyktningenes lidelser sliter bistandsorganisasjonene med å få brakt frem bistandsmidler til nødsstilte trengende i konfliktsoner som Somalia, Mali og Burkino Faso, fordi lokale militser blokkerer tilgangen eller de målretter leger og medisinske fasiliteter. Andre steder forhindres de av flyforbud og reiserestriksjoner, som resulterer i mangel på mat, varer og det nødvendige personalet for å kunne takle krisen.

Reiserestriksjoner påvirker ordningene for tilbakeføring av flyktninger. I forrige måned kunngjorde UNHCR og International Organization for Migration (IOM) en midlertidig reisesuspendering for flyktninger godkjente for tilbakeføring og gjenbosetting, mens stater har meldt stans for nyankomne. Disse forbudene er katastrofale for de som har fått deres reiser kansellert, der de har solgt mesteparten av sine eiendeler og meldt opphør til arbeidsgivere (for dem det gjelder) og til deres utleiere, og nå står på bar bakke uten forflytningsmuligheter.

Der vertsland blir trukket inn i konflikter vil fordrevne igjen bli tvunget til forflytning. I Burkina Faso, der vold det siste året har tvunget mer enn 700 000 på flukt fra sine hjem og mer enn 135 helsestasjoner til å stenge, har mer enn 1,6 millioner mennesker som lever i de konfliktrammede områdene av landet liten eller ingen tilgang til helsetjenester. Maliske flyktninger som hadde søkt tilflukt i Burkino Faso flykter nå tilbake til Mali, til tross for den pågående volden og uten utsikter til noen større trygghet, hvilket forverrer risikoen for virusets spredning. Dette kan i sin tur føre til at myndighetene eller lokalbefolkningen anvender makt for å få stanset dem, med et potensial for eskalerende vold.

Covid-19 er en virkelig global krise. Uten å få kontrollert spredningen av viruset og få behandlet dets ofre blant verdens mest sårbare, vil den menneskelige kostnaden vokse eksponentielt. Sykdommen vil flette seg inn i vertsnasjonene, for å kunne spre seg gjentatte ganger ut over verden via migrasjoner, reiser og menneskelige forflytninger, og dermed forårsake pandemibølge nummer to, og til-og-med tre.

___________________________________________

Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien

Arbeiderklassen, sosialisme og kampen mot pandemien

[2. april 2020]

Koronaviruspandemien og perspektivet for sosialisme

[31. mars 2020]

Hvordan bekjempe COVID-19 pandemien: Et handlingsprogram for arbeiderklassen

[18. mars 2020]