Den bitre politiske konflikten om Storbritannias fratredelse fra Den europeiske union (EU) fortsetter.

Midt under en dødelig katastrofe i Europa, uten sidestykke siden slutten av andre verdenskrig, er Storbritannia og EU-regjeringene låst inn i en uløselig kamp om økonomisk og politisk fordel.

Ifølge loven forlater Storbritannia EU den 1. januar. Om det ikke foreligger noen handelsavtale post-Brexit, da vil Storbritannia begynne å handle på Verdenshandelsorganisasjons vilkår (WTO), som innebærer tollsatser og kvoter.

På søndag ble den siste av en serie «endelige frister» passert. Lederne for Europaparlamentet hadde sist torsdag kunngjort at de ville være i stand til å vedta en Brexit-avtale før nyttår bare på betingelse av at «en enighet er oppnådd innen midnatt søndag den 21. desember».

Det ble ikke oppnådd noen avtale, og en britisk regjeringskilde fortalte Guardian: «Vi fortsetter å utforske enhver utvei for å komme til en avtale i tråd med de grunnleggende prinsippene vi brakte inn i forhandlingene.» Samtalene mellom de to sidenes forhandlere videresføres denne uka.

Som en seniordiplomat for EU fortalte Telegraph sent i forrige uke: «Den 31. desember er den eneste endelige sluttfristen.»

Mange regjeringsfunksjonærer på høyt nivå diskuterer nå muligheten for at EU-medlemsland «midlertidig skal anvende» en avtale som blir avtalt de neste dagene, fra den 1. januar, i påvente av offisiell ratifisering av deres respektive parlamenter senere i måneden. Jo mer forhandlingene trekker ut, desto mindre har imidlertid de forskjellige regjeringene tid til å oversette, granske og ta i bruk teksten av hvilken som helst avtale, og jo mer sannsynlig er det at Storbritannia blir stående i en «juridisk limbo» med det kommende nyåret.

Det at Brexit-krisen har blitt tillatt å nå dette punktet er tegn på den britiske og den europeiske kapitalismens ekstreme politiske skjørhet, og den kriseridde tilstanden av inter-imperialistiske motsetninger. De fleste kilder antyder at den største gjenværende splittelsen mellom de to sidenes forhandlere er fiskerirettigheter i Storbritannias farvann. Den økonomiske verdien av fisk fanget i britiske havområder er liten sammenlignet med det totale BNP – britiske fartøyer fanger fisk til en verdi av € 850 millioner i britiske farvann og EU-båter for € 650 millioner.

Frankrikes president Emmanuel Macron er bekymret for den politiske konsekvensen av å gi etter for noe som helst overfor Storbritannia på dette saksanliggendet. Han konfronterer et valg i 2022 og gjør en stadig mer høyreorientert pitch for å vinne tilhengere fra Marine Le Pens fascistiske parti Nasjonal Samling. En hovedslagmark for det kommende valget er kystsamfunn med tette økonomiske tilknytninger til fiskerier i Storbritannias farvann.

En vesentlig bekymring for de ledende EU-maktene er at det å tillate noen betydelige innrømmelser til Storbritannia kunne inspirere til andre utbryterforsøk fra den stadig mer oppsplittende unionen.

For Johnsons del er det å sikre «britisk suverenitet» over landets farvann et essensielt agn overfor Toryenes høyreekstreme, nasjonalistiske velgerkrets. Om rapporter fra forhandlingene er nøyaktige og troverdige, da har Storbritannia blitt tvunget til å akseptere en mekanisme for å forhindre at Storbritannia underbyr EU på reguleringer og restriksjoner relatert arbeidsliv og beskyttelser relatert sosialbetingelser og miljøvern – det som var den drivende agendaen bak Brexit-kampanjen.

Enhver slik tilbaketrekning – fremtvunget av den enorme makt-ubalansen mellom EU og et isolert Storbritannia, og den pågående kollapsen av alle Brexiteers’ perspektiv for en tett allianse med et Trump-ledet Amerika – truer med seriøse splittelser i Tory-partiet. Medlemmer av partiets underhusgruppe, Tory-MP-er av backbench-ere i Den europeiske forskningsgruppa, truer med å stemme mot en «dårlig avtale». [O.anm.: backbenchers har plasser bak frontrekkene i Underhuset, der regjering/opposisjon-duellene utfektes i det britiske parlamentariske teateret; MP – Member of Parliament, dvs. medlemmer av Underhuset].

Johnson forfølger en politikk med tilspisset duellering over et marginalt økonomisk saksanliggende for å holde regjeringspartiet samlet under en uforlignelig kriseperiode for britisk kapitalisme. I jakten på dette målet kurtiserer han med økonomisk ruin.

Underhusets Brexit-komité [House of Commons Brexit committee] advarte i forrige uke om at britiske næringsvirksomheter ikke var beredte for en no-deal-Brexit. Visedirektøren for britisk industris interesseforbund [Confederation of British Industry] sa tidligere denne måneden: «Forberedelse betyr ikke beskyttelse dersom ei tidevannsbølge kommer. Du kan få på plass sandsekkene, og det hjelper til en viss grad, men vannet vil likevel komme gjennom.»

Disse dystre utsiktene har blitt skarpt fokusert av den siste utviklingen for Europas koronaviruspandemi. Eksplosjonen av en ny og enda mer smittsom virusstamme i Storbritannia har blitt møtt av ei rekke land med innreiseforbud for passasjerer som ankommer fra Storbritannia, inkludert det meste av Vest- og Nord-Europa. På søndag kveld forbød Frankrike i 48 timer britiske trailere fra å komme inn i landet, med bare noen få timers varsel og uten å informere Downing Street.

Storbritannias havner – som allerede stønner under byrden av Brexit-lagring og koronavirusrestriksjoner, med trailerkøer på mer enn åtte kilometer – har blitt kastet ut i kaos. Rod McKenzie, direktør for politisk orientering i veitransportørenes forbund [Road Haulage Association], advarte om en «ødeleggende effekt på forsyningskjedene». Han fortsatte: «Det vi snakker om er alt av det: fabrikkdeler, ferske og frosne grønnsaker, og alle juleleveringene.»

Konsekvensene merkes på tvers av hele den britiske økonomien. Mandag morgen falt børsindeksen FTSE 100 med 3 prosent, og utraderte £ 50 milliarder fra selskapsaksjeverdiene, og det britiske pundet falt betydelig mot dollar og euro. Pundet avsluttet valutahandelsdagen ned med 1,7 prosent. Bank of England hadde allerede i forrige uke forutsett en double-dip resesjon for Storbritannia.

Kostnadene ved denne krisen skal bæres av arbeiderklassen, gjennom en ytterligere katastrofal kollaps av deres levestandard, og er et varsel om en periode med hard klassekamp.

I 2019 ble regjeringen tvunget til å bekjentgjøre sin prognose for en no-deal-Brexit, delvis lekket året før, med kodenavnet «Operation Yellowhammer». Dokumentet advarte mot vanskeligheter for godstransport, med langsiktige forstyrrelser i forsyningsnettverket og innvirkninger for tilgjengelighet for medisiner og en økning av mat- og energipriser. Det forutså en «vekst av offentlig uorden, og samfunnsspenninger».

I sommer ble det lekket et dokument [engelsk tekst] fra kabinettkontoret [o. anm.: Cabinet Office; et overordnet britisk departement, som koordinerer de andre], som advarte om en kombinasjon av en no-deal-fratredelse fra EU og ei andre bølge av pandemien, i tillegg til oversvømmelser og influensasesongen, som ville forårsake «en systemisk økonomisk krise med vesentlig innvirkning på disponible inntekter, arbeidsledighet, forretningsaktivitet, internasjonal handel og markedsstabilitet». Dokumentet advarte om prishevinger og varemangel, signifikante «innvirkninger på lav-økonomi-grupper» og offentlig uro.

Disse scenarioene er nå i ferd med å utspille seg. Johnson-regjeringens eneste svar er brutal undertrykking.

Operation Yellowhammer tok form blant planer for utplasseringen av titusenvis av soldater og opprørspoliti i tilfelle av en no-deal-Brexit, og bruken av politistatstiltak skissert i Tony Blairs lov av 2004, benevnt krisetiltaksloven [Civil Contingencies Act]. Lovgivning ble vedtatt tidligere i år relatert koronavirus-nødssituasjonen, med kunngjøringen om at titusentalls soldater ville bli satt i beredskap.

Brexit og koronaviruspandemien har bekreftet den fullstendige bankerotten av alle nasjonalistiske politiske perspektiver. Johnsons Brexit-kampanje, som ble besørget et «venstre»-dekke av forskjellige pseudo-venstre-formasjoner – inkludert Socialist Workers Party (SWP) og Socialist Party (SP) – som påsto at et uavhengig Storbritannia ville være grunnlaget for en gjenfødelse av reformismen, har beredt grunnen for fremveksten av det ytre høyre og et brutalt angrep på arbeiderklassen. EU tilbyr ingen progressiv motvekt, og søker bare å fremme de reaksjonære nasjonale interessene til deres egne mektigste medlemsland.

Storbritannia og EU-maktene har alle nektet å treffe de nødvendige tiltak for å begrense, kontrollere og utrydde Covid-19-viruset, for å få beskyttet profittinteressene til deres superrike oligarker og av frykt for å tape i den økonomisk konkurransen med hverandre, USA og Kina.

Et svar på både den sosiale krisen og på folkehelsekrisen som millioner står overfor, kan bare finnes ved å motsette seg styringsklassens nasjonalistiske, pro-kapitalistiske politikk, og alle av styringsklassens agenturer, og kjempe for en internasjonalistisk, sosialistisk bevegelse av den europeiske og internasjonale arbeiderklassen. Socialist Equality Party (UK) og partiets søsterpartier over hele kontinentet oppfordrer arbeidere til å ta opp kampen for De forente sosialistiske stater av Europa.