Samtidig med ungdommens masseprotester mot koalisjonsregjeringen av Sosialistpartiet (PSOE) og Podemos’ fengsling av den stalinistiske rapperen Pablo Hasél, har Spanias morenoistiske parti CRT, Arbeidernes revolusjonære strømning [La Corriente Revolucionaria de Trabajadores y Trabajadoras], plutselig fått enestående dekning i kapitalistmediene. CRT driver den spanske delen av nettstedet Izquierda Diario, som partiet deler med Argentinas Sosialistiske Arbeideres Parti (PTS) [Partido de los Trabajadores Socialistas] og Frankrikes Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA) [Nouveau Parti anticapitaliste], en nær alliert av Podemos.
I forrige uke ble Pablo Castilla, en 21-åring som er medlem av CRTs ungdomsfløy, intervjuet [katalansk] av den katalanske regionale allmennkringkasteren TV3. Castilla opptrådte på TV-3s program Planta Baixa (Første etasje), som dekker sosiale og politiske nyheter, med debatter og journalister på gata.
Dette lanserte et skred av promotering av CRT fra store internasjonale medier i forrige uke. Sammen med CRT-medlemmet Sergi Gonzalez ble Castilla intervjuet av Reuters [engelsk], og deretter av BBC [spansk] og av det amerikanske borgerskapets ledende ukemagasin Time [engelsk]. På den lokale Barcelona-fjernsynskanalen Teve.cat er nå Pere Ametller, et annet CRT-ungdomsmedlem, sammen med Castilla, vanlige deltakere i debatter sponset av programmet OpinaYouth [Ungdommen mener].
Dette fokuset på CRT er responsen fra mediekonglomeratene på en eksplosjon av sosialt raseri og opposisjon blant arbeidere og ungdommer mot hele det politiske oppsettet, medregnet Podemos. Ved stiftelsen i 2014 lovet partiet «radikalt demokrati» og sosiale reformer, men i dag er Podemos assosiert med massedød og politistat-undertrykking. Det har hensynsløst implementert flokkimmunitetspolitikk for å la viruset spre seg, samtidig som det holder arbeidere i arbeid for å opprettholde bankenes inntjening, som har ført til over 100 000 dødsfall [engelsk tekst] og 2,5 millioner infeksjoner bare i Spania.
Der raseriet vokser mot partiets morderiske pandemipolitikk – i tillegg til massearbeidsledighet, manglende tilgang til helsetjenester, og fattigdom – har Podemos mislyktes i alle dets bestrebelser for å få brakt opposisjonen til taushet. Partiet overvåker sosialmedier og Internett ved hjelp av «Den digitale sikkerhetsloven», sender ut politiet for å knuse streiker, og har bannlyst protester og truet med å utplassere militæret. Nå overvåker det de siste to ukenes brutale politiundertrykking av ungdomsprotestene mot fengslingen av Hasél.
CRT skyver fram ungdommer som helt tydelig tar sikte på å adressere ungdommens raseri, som har vokst samtidig med to store økonomiske kriser, og NATO-kriger over Midøsten og Nord-Afrika, kontinuerlige innstramminger og nå Covid-19-pandemien. Castilla fortalte Time at Haséls arrestering «er et brutalt angrep på ytringsfriheten ... Protestene blir brutalt undertrykt av den angivelige progressive nasjonale regjeringen og av den katalanske regjeringen.»
Gonzalez, 19, som har en midlertidig jobb som lagerarbeider, sa til Reuters: «Hasél-saken har vært gnisten som antente brannen,» og la til at protestene har bekjempet «depresjon, sinne og apati» i befolkningen, som er forårsaket av resesjonen og Covid-19-pandemien.
Ungdom og arbeidere som kommer inn i politikken kan imidlertid ikke unnslippe et oppgjør med det småborgerlige bedrageriet som er legemliggjort av Podemos, men som også deles av et helt sjikt av pseudo-venstre grupper. CRTs nettside Izquierda Diario får millioner av treff hver måned, med aktivistiske slagord som tynt tilslører dens støtte for pro-kapitalisme og «flokkimmunitet»-politikken som Podemos forfekter. Det er mer eller mindre åpenbart at mediene promoterer CRT i håp om at partiet kan bygges opp som en tendens som vil forfekte politiske orienteringer som tilsvarer, men er mindre diskrediterte enn Podemos’.
Denne mediepromoteringen av CRT er, kort fortalt, ei politisk felle for voksende arbeiderklasseopposisjon mot Podemos og tilsvarende pseudo-venstre partier over hele Europa, midt under Covid-19-pandemien. Det er et forsøk på å blokkere voksende arbeiderklasseopposisjon over hele Europa fra å utvikle seg til en direkte kamp mot kapitalismen, og for statsmakt på et sosialistisk, internasjonalistisk program.
I hans intervjuer fordømte ikke Castilla Podemos’ politikk for «flokkimmunitet». I stedet forsvarte han CRT-linja [engelsk tekst], som er fullstendig akseptabel for Podemos, da den motsetter seg nedstengning og andre grunnleggende folkehelsetiltak som er nødvendige for å begrense og kontrollere pandemien, som uakseptable brudd på friheten.
På spørsmål om hva han protesterte mot utover Haséls fengsling, sa Castella: «Jeg er ute i gatene fordi jeg ikke har noen fremtid, jobbene er prekære, 40 prosent arbeidsledighet, planeten blir ødelagt av storselskaper, de har kriminalisert oss [ungdommen] brutalt under pandemien, de har stengt ned universitetene våre.»
Castilla jobbet innenfor perspektivet «flokkimmunitet» som ble beskrevet i CRTs januar-uttalelse [engelsk tekst]. Den fordømte sosial distansering og erklærte at PSOE-Podemos-regjeringen «begrenset våre friheter og bevegelser, etter eget forgodtbefinnende. … Nok en gang tvinger de oss inn i et liv bestående av hjem for å jobbe, og jobben med hjem.» I stedet for å oppfordre til at arbeidere søker ly hjemme med full lønnskompensasjon, og for bistand til kunstnere og småbedrifter, forfektet CRT gjenåpningen av skoler og universiteter, samtidig som de innrømmet at lærerne og elevenes/studentenes sikkerhet «ikke kan garanteres».
Mens CRT stilltiende støtter finansaristokratiets politiske retningsorientering for pandemien, forfekter partiet også et pro-kapitalistisk perspektiv på Spanias politiske krise. Det oppfordrer til en bred omgruppering av alle krefter som kan enes om et opprop om å avskaffe Spanias konstitusjonelle monarki og bygge en republikk. Det vil si, det er en knapt tilslørt appell til Podemos’ middelklasseperiferi, og til Podemos selv.
Castilla sa at CRT bygger en felles plattform med andre studentorganisasjoner for å «organisere forsamlinger på hvert universitet og hver skole, for å slåss mot monarkiet og all denne undertrykkingen». Weekenden før hadde Castilla grepet inn i en protest for oppfordre til å omgjøre «alt dette raseriet til organisering. Derfor vil vi promotere en stor antimonarki-studentbevegelse.»
Dette kravet, som er akseptabelt for brede lag av Podemos og katalanske nasjonalistiske pro-innstrammingspartier, som Det katalanske republikanske venstre (ERC) [Esquerra Republicana de Catalunya], har ikke noe progressivt, enn si sosialistisk innhold. Det er et politisk tvetydig, pro-kapitalistisk, nasjonalistisk krav som er innrettet på å kanalisere misnøyen over til å endre den spanske kapitaliststatens former, ikke dens omvelting. En kapitalistrepublikk ville ikke endre de sosiale problemene arbeidere og ungdommen står overfor, som ikke er forankret i det spanske konstitusjonelle monarkiet, men i verdenskapitalismen og EU.
Podemos flørter rutinemessig med oppfordringer om en folkeavstemming om monarkiet – for bedre å få manipulert den utbredte avskyen blant arbeidere over monarkiets korrupsjon og nepotisme.
Forøvrig, oppfordringer om å bli kvitt det spanske monarkiet har ikke sin opprinnelse bare fra pseudo-venstre. Fascistiske kuppkonspiratører i hæren har også antydet at de kan støtte fjerningen av kongen dersom han ikke støtter dem mot den valgte regjeringen. José Manuel Adán Carmona, hovedideologen bak kuppbrevet til kong Felipe VI fra sist november, skrev senere at dersom kongen motsatte seg deres planer, «Hva er da kongens rolle? Og andre vil spørre, hva er hans hensikt?»
Castillas’ intervjuer understreket også et kritisk aspekt av CRTs perspektiv: Partiet har ikke til hensikt å bygge en bevegelse i arbeiderklassen. I stedet søker det å tjene som politiske rådgivere for Podemos, og i Catalonia for separatistpartiet CUP [Candidatura d'Unitat Popular], som for tiden er i forhandlinger om å danne en regional, pro-innstamming, politi-stat regjering. Mens CRT fremmer seg som kritiker av noen av CUPs politiske orienteringer, vil CRT forhindre at Podemos eller CUP diskrediterer seg selv så mye at arbeidere søker et trotskistisk alternativ.
Under intervjuet advarte Castilla: «Jeg tror mange unge mennesker kan se til CUP som en referanse, for å søke et politisk alternativ, og akkurat nå debatteres selvstyret i [det katalanske] parlamentet. Jeg tror ikke at alle ungdommene som tyr til gatene og blir undertrykt av politiet, vil forstå at CUP ga støtte» til en regional katalansk regjering.
I Catalonia gikk CUP hen til å støtte to pro-innstramming og separatistledede regjeringer, og støttet to budsjetter for sparepolitikk, i 2016 og 2017. Partiet er en av de viktigste initiativtakerne til å bygge en ny kapitaliststat i Catalonia, innenfor det kapitalistiske EU, og dermed splitte arbeiderklassen langs nasjonalistiske skillelinjer. Partiet spilte også en ledende rolle i å promotere NATOs intervensjon i Syria, under påskudd av å hjelpe kurdiske nasjonalistiske militser som samarbeider med amerikanske spesialstyrker.
Dette understreker ganske enkelt at CRT fremfor alt søker å bygge seg selv som en ny, litt modifisert versjon av Podemos selv. I en video [katalansk] av Castillas inngripen på en demonstrasjon, erklærer han: «Vi må organisere oss på skoler, universiteter, og i nabolag…. Fordi vi vil ha en ny 15-M [bevegelse], og denne gangen vil de ikke få lurt oss, som Podemos.»
Faktisk oppsto både Podemos og CUP fra 15-M-bevegelsen [Los Indignados; De indignerte]. Denne bevegelsen, som startet den 15. mai 2011, ble inspirert av de revolusjonære kampene i Egypt i 2011, og spesielt av okkupasjonen av Tahrir-plassen i Kairo, som satte i gang en massestreikebevegelse av den egyptiske arbeiderklassen. Hundretusenvis av ungdommer mobiliserte i byer over hele Spania i mai 2011 mot den PSOE-ledede regjeringens brutale innstrammingstiltak etter den globale finanskrisen i 2008.
Uten et politisk program, eller noe lederskap, endte disse spontane samlingene, som hovedsakelig mobiliserte urbane middelklasseungdommer, selv om de hadde bred støtte blant arbeidere, i tomme diskusjoner dominert av grupper som CRT og de pabloistiske Anticapitalistas. De utfordret ikke PSOE, den stalinistledede alliansen Izquierda Unida (IU) [Forente Venstre], eller fagforeningsbyråkratiet, hovedredskapene for påleggingen av innstrammingene. I stedet argumenterte de for at «ingen ledelse» og «ingen politiske partier» skulle oppstå fra protestene.
De baserte denne avvisningen av en orientering til arbeiderklassen på de populistiske, antimarxistiske teoriene til den avdøde Ernesto Laclau og fra Chantal Mouffe. I 2018-formuleringen av «venstrepopulist»-strategien skrev Mouffe: «Det som er presserende nødvendig er en venstrepopulistisk strategi rettet mot konstruksjonen av et ‘folk’, som kombinerer mangfoldet av demokratiske motstander mot post-demokrati, for å kunne etablere en mer demokratisk hegemonisk formasjon. ... Jeg hevder at det ikke krever et ‘revolusjonært’ brudd med det liberale demokratiske regimet.»
Basert på dette perspektivet brukte Anticapitalistas, de spanske tilknytningene til det franske Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA), deres innflytelse innen 15-M og en bred [engelsk tekst] mediedekning til å forberede grunnleggingen av Podemos tre år senere, i 2014. Gjennom denne prosessen ble mange figurer fra 15-M integrert inn i statsmaskina. Albert Garzón, 15-M-bevegelsens talsperson i Malaga, er nå Podemos’ minister for forbrukeranliggender. Ada Colau, tidligere sjef for PAH-plattformen mot utkastelser, er borgermester/byrådsleder i Barcelona. Yolanda Díaz, nå minister for arbeidsliv, har presidert over den offisielle tilbake-til-arbeid kampanjen midt under pandemien. Mange flere navn kunne tillegges denne lista.
Det må trekkes noen sentrale politiske lærdommer. Det å bygge en genuin venstreorientert, sosialistisk opposisjon mot Podemos og den globale politiske orienteringen for «flokkimmunitet» som respons på pandemien, og mot innstramminger, fordrer å bygge en bevegelse i den europeiske og internasjonale arbeiderklassen. Det medfører et bevisst og bestemt brudd med den småborgerlige klasseorienteringen, og de antimarxistiske tradisjonene som er representert av Podemos.
Lærdommene fra de europeiske arbeidernes kamp mot fascismen i det 20. århundre er kritiske. Brede lag av den arbeidende befolkningen forbinder omveltningen av det spanske monarkiet i 1931 og etableringen av Den andre republikken, fra 1931 til 1939, med en æra av framskritt. Et demokratisk regime kunne imidlertid ikke opprettes av en borgerlig revolusjon. General Francisco Franco lanserte et fascistkupp i 1936. Den andre republikken viste seg impotent mot frankistene, som styrte over Spania fra 1939 til 1978.
Historien bekreftet Leo Trotskijs teori om Permanent Revolution, som fastslår at kampen for å etablere demokratiske rettigheter fordrer en kamp ledet av arbeiderklassen for sosialisme. Framveksten av ytrehøyrepartier og adopteringen av en fascistisk «flokkimmunitet»-politikk har avslørt antitrotskistiske partier som Podemos. Som WSWS bemerket da Podemos første gang gikk inn i regjering, i 2019:
«Den fascistiske oppblomstringen har avslørt pseudo-venstres fallitt. Deres forsvar for kapitalisme og avvisningen av enhver politikk som begrenser forrangen for borgerlig eiendom og formue utelukker enhver appell til arbeiderklassen. Rollen som Podemos nå spiller dupliserer i all vesentlig grad den forræderske rollen som stalinistene og sosialdemokratene spilte i Spania på 1930-tallet. Deres allianse med en seksjon av det spanske borgerskapet, i det som ble kalt en Folkefront, utelukket revolusjonær politikk i kampen mot general Franco og hans fascistallierte. Resultatet var knusingen av den sosialistiske revolusjonen, og Francos seier.»
Disse historiske og strategiske leksjonene må læres. Det å bekjempe pandemien og politistat-regimet som Podemos fører tilsyn med, fordrer arbeiderklassens angrep mot kapitalistiske eiendomsrelasjoner for å ekspropriere finansaristokratiet. Alternativet til Podemos’ reaksjonære politikk er ikke CRTs småborgerlige politikk, men kampen for å bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), basert på permanent revolusjon, i Spania og internasjonalt.