USA og NATO skrur opp truslene mot Russland, og gjør regionen Svartehavet til ei kruttønne

USA og NATO eskalerer de faretruende truslene mot Russland over Ukraina.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg insisterte tirsdag på at NATO ville beslutte om Ukrainas NATO-medlemskap, og at Ukraina, som har presset på for akselerert opptak i alliansen, var berettiget til «å søke opptak som medlem». Han fordømte Russland for angivelig å ha forflyttet landets tropper mot den ukrainske grensa, og kalte forflytningen «uberettiget, uforklarlig og dypt foruroligende».

En ukrainsk soldat nær Donetsk, Ukraina, mandag 12. april 2021. [Foto: AP Photo]

Både Stoltenberg og USAs utenriksminister Antony Blinken møtte i Brüssel Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba, som oppfordret til at Ukraina ble tatt inn i NATO. En dag tidligere publiserte CNN en videorapport med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, som også insisterte på at NATO tok inn Ukraina så snart som mulig, til tross for faren for en opptrapping av konflikten med Russland.

Senere på tirsdag snakket USAs president Joe Biden på telefon med Russlands president Vladimir Putin, der han igjen understreket USAs støtte til Ukraina. Han foreslo også et toppmøte holdt en gang de kommende månedene, for å diskutere relasjonene mellom USA og Russland, og han oppfordret Russland til å «de-eskalere» situasjonen.

I realiteten er det NATO og Ukraina som aggressivt har eskalert spenningene i regionen. Umiddelbart underliggende for den nåværende oppblussingen av konflikten var Zelenskyj-regjeringens vedtak av en strategi for å «gjenerobre» Krim, og åpne diskusjoner om en ukrainsk offensiv i Øst-Ukraina. Begge deler er likelydende med å erklære at Ukraina forberedte seg for en fullskala krig med Russland.

Som respons på det USA- og EU-støttede kuppet i Kiev, som ble utført av høyreekstreme krefter i februar 2014, mot pro-Russland regjeringen til Viktor Janukovitsj, annekterte Russland Krim-halvøya, der Russlands marinebase for landets svartehavsflåte ligger. Kuppet utløste også en nå syv-år-lang borgerkrig i Øst-Ukraina, mellom Russland-støttede separatister og den ukrainske hæren, en krig som har krevd over 14 000 menneskeliv og fordrevet millioner.

Den ukrainske regjeringen satte i gang disse provokasjonene bare få uker etter at Demokrat-presidenten Joe Biden tiltrådte, som for sin del har lagt ut på en aggressiv kurs mot både Russland og Kina.

USA utplasserer nå to krigsskip til Svartehavet, fra den 14. april, som seiler inn gjennom tyrkiske sund. Ifølge den russiske forsvarsministeren Sergei Sjoigu har NATO ved russiske grenser ansamlet 40 000 tropper og tilsvarende 15 000 elementer av militærutstyr, hovedsakelig i regionene Svartehavet og Baltikum.

Kart over regionen Svartehavet

NATO lanserte tirsdag operasjonen Locked Shields 2021, som har blitt beskrevet som verdens største cyberkrigsøvelse. Fokusert i Baltikum omfatter den NATOs øvelser for hvordan å beskytte sivil og militær infrastruktur, som vannprosessering og energianlegg, i tilfelle internasjonal konflikt.

Sergei Ryabkov, Russlands viseutenriksminister, har respondert på de provoserende uttalelsene fra den amerikanske regjeringens representanter ved å kalle USA en «motstander». Han fordømte den amerikanske utplasseringen av to krigsskip og advarte USA «om å holde seg langt vekk fra Krim og Russlands kyst mot Svartehavet. Det vil være for deres eget beste.» Russland gjennomfører nå militærøvelser langs landets sørlige front, og i Svartehavet.

NATOs handlinger, og framfor alt truslene om ukrainsk NATO-medlemskap, er ekstraordinært hensynsløse provokasjoner, som utgjør en direkte risiko for krig mellom atomvåpenbestykkede Russland og NATO-maktene.

Russland har lenge advart for at NATO-medlemskap for Ukraina ville krysse en rød strek. Siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 har NATO, til tross for løfter om det motsatte, blitt utvidet stadig nærmere opp til Russlands grenser, og inkluderer i dag landene Polen, Romania, Bulgaria og de baltiske statene. Det var også som del av omringingen av Russland at USA og Tyskland organiserte to kupp i Ukraina, i 2004 og 2014.

Regionen rundt Svartehavet en viktig komponent i den amerikanske strategien, med sikte på å kontre både Russland og Kina. En nylig rapport fra den Washington-baserte tankesmia for analyse av europeisk politikk CEPA – Center for European Policy Analysis – understreket at «tiltakende russisk (og kinesisk) innflytelse i BSR [Regionen Svartehavet] påvirker bredere vestlige interesser i Midtøsten, Middelhavet og Sørvest-Asia.»

Rapporten, forfattet av en tidligere kommandant for US Army Europe, formante NATO til å «invitere Georgia inn i NATO, og sette Ukraina på et spor for raskt medlemskap». Rapporten anbefalte videre at Russlands svartehavsflåte måtte gjøres «sårbar» utenfor kysten av Krim, blant annet gjennom «utplasseringen av droner og cruisemissiler ... og utplasseringen av kapasiteter for minelegging».

Andre nylige tankesmierapporter har understreket behovet for å kontre Kinas innflytelse i regionen, som har etablert nære økonomiske forbindelser med flere av landene, deriblant Ukraina.

Nettopp på grunn av skjæringspunktet mellom forskjellige geopolitiske konflikter og interesser, har krisen i regionen Svartehavet potensial til å utløse en katastrofal regional og sågar global krig. Konflikten har allerede trukket inn Tyrkia, Polen og Hviterussland.

Sist helg møttes presidentene Recep Tayyip Erdoğan og Zelenskyj, der de stilte seg bak den krigshissende «Krim-plattformen». Videre er det bare takket være tillatelsen innvilget av Ankara at USA legalt er i stand til å utplassere krigsskipene til Svartehavet.

Før møtet hadde Putin ringt til Erdoğan og eksplisitt oppfordret ham til ikke å støtte Ukraina i konflikten, og til ikke å skrote Montreux-konvensjonen av 1936 som regulerer passeringer mellom Svartehavet og Middelhavet, og som begrenser utplasseringen av krigsskip. Montreux-konvensjonen blir av Russlands styringsklasse ansett som kritisk viktig, for å forhindre at Svartehavet blir «en amerikansk innsjø», som en representant i statsdumaen [det føderale parlamentet] uttrykte det.

Russland stanset på mandag alle flyvninger til og fra Tyrkia, med henvisning til landets eksplosjon av koronavirustilfeller. Mens også andre land, deriblant Storbritannia, har stanset flyreiser fra Tyrkia på grunn av pandemien, spekulerer kommentatorer om at tiltaket var en respons på Erdoğans støtte til Zelenskyj.

Det har også funnet sted troppeforflytninger i Hviterussland og Polen. Tidligere denne uka begynte den polske regjeringen å sende tropper til landets grenser mot Hviterussland. Warszawa har nektet for at utplasseringen har noe å gjøre med krisen i Svartehavet. Det finner imidlertid sted litt over ei uke etter at Russland angivelig sendte tropper til grensa mellom Ukraina og Hviterussland. Hviterusslands forsvarsdepartement innkalte tirsdag den polske ambassadens attaché, etter at et uidentifisert fly hadde fløyet inn i Hviterusslands luftrom, ved landenes felles grense.

Spenningene mellom Hviterussland og Polen har tilspisset seg de senere månedene med Warszawas åpne støtte til opposisjonen mot Lukasjenko. Warszawa er også tett innordnet med NATOs krigspådriv mot Russland, og med den ukrainske Zelenskyj-regjeringens «Krim-plattform».

Hviterusslands president Alexander Lukasjenko, beleiret av masseprotester som innledningsvis også omfattet betydelige deler av arbeiderklassen, har derimot nylig henvendt seg til det russiske oligarkiet for politisk og militær støtte, som i sin tur truer Hviterusslands tidligere tette bånd til Kiev.

Den nåværende krigskrisen understreker sterkt det katastrofale utfallet av den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, som var kulmineringen av det det stalinistiske byråkratiets tiår-lange-svik av Oktober-revolusjonen.

Tre tiår etter restaureringen av kapitalisme i Russland har arbeiderklassens levestandarder overalt blitt desimert, og amerikansk imperialismes endeløse kriger har lagt mye av Nord-Afrika og Midtøsten i ruiner. Det tidligere Sovjetunionen selv har blitt omgjort til ei geopolitisk krutt-tønne.

Arbeiderklassen har ingen interesse av de katastrofale krigene som forberedes. Sykehus over hele regionen er allerede overveldet der det hver dag dør tusener av Covid-19 på grunn av styringsklassens kriminelle respons på pandemien. USA har for sin del flere pandemiofre enn dødsofre fra begge de to verdenskrigene til sammen.

I Ukraina selv er det en enorm folkelig fiendtlighet mot enhver videreføring, enn si utvidelse, av konflikten med Russland. Opposisjonen i den internasjonale arbeiderklassen mot imperialistkrig må imidlertid bevæpnes med et politisk program og et lederskap.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) forutså innledningen av en ny periode med kriger og sosial revolusjon, og organiserte i november 1991 i Berlin Arbeidernes Konferanse mot Imperialistkrig og Kolonialisme. Manifestet [engelsk tekst], som ble utstedt for nesten nøyaktig 30 år siden som innkalling til konferansen, som ble avholdt den 1. mai 1991, konkluderte: «Nedkjemping av imperialismen og kolonialismen og faren for krig kan bare garanteres gjennom arbeiderklassens internasjonale forening. Denne enheten kan bare oppnås ved å bygge Den fjerde internasjonale – Den sosialistiske revolusjonens verdensparti [World Party of Socialist Revolution].»

For mer om Krigskonferansen i Berlin og om Sovjetunionens oppløsing, seher.

Loading